Himmelsk stormannsgalskap eller genistrek?

Et titalls satellittsystemer vil konkurrere om kunder som ønsker global dekning når de skal ringe. Prosjektene representerer investeringer på svimlende 380 milliarder kroner. Blir det kunder nok til alle, spør Frode Eriksen i dagens kommentar.

Markedet er klart definert. Alle satellittprosjektene retter seg inn mot næringsliv og profesjonelle brukere. I fremtiden er den profesjonelle næringsdrivende på farten fra det ene prosjektet til det andre, og gjerne på vei fra et kontinent til et annet. Dermed blir det avgjørende å komme i kontakt med hjemmekontoret, forretningsforbindelser eller andre så fort som og hvor enn behovet melder seg.

Minst et dusin konsortier og selskap ønsker å ta sin del av det voksende markedet innenfor lavbanesystemer, som vil si satellitter som går 800 til 1200 kilometer over havet. Enorme pengesummer vil investeres og enda mer er det behov for om alle prosjektene skal realiseres. Sluttsummen ender på 380 milliarder kroner, om en bare regner med de 12 mest sannsynlige prosjektene med de mest solide bakmennene.

Iridium har kommet lengst av dem alle. Motorola har regien i det 66 satellitter store og 35 milliarder kroner dyre prosjektet som er langt på vei vel av gårde og mangler bare en håndfull satellitter før kommersiell drift starter den 23. september i år. Presis klokka 15:00.

Toppsjefen i Iridium-konsortiet, Edward Staiano, sa så sent som i oktober i fjor at prosjektet bare trengte 300.000 kunder i løpet av de første seks driftsmånedene. Om dette skjedde ville overskuddet det første driftsåret ende på syv milliarder kroner. Målet for Iridium er alene å ha fem millioner abonnenter i løpet av de første fire driftsårene.

Dette er helt i tråd med hva telekomanalytikerne hos det London-baserte selskapet Ovum mener. I en av selskapets fjorårsrapporter heter det at markedet for satellittelefoni vil øke fra dagens brukerantall på rundt 130.000 til fem millioner, med en antatt omsetning på telefoni og telefonirelaterte tjenester på rundt 55 milliarder kroner.

Dilemmaet er imidlertid at Iridium ikke vil være alene på markedet.

For eksemplets skyld kan vi illustrere satellittoperatørenes dilemma på følgende enkle måte: Det skal investeres minst 380 milliarder kroner på et dusin satellittprosjekt. Felles for dem alle er at de baserer seg på lavbanesatellitter, som har en betydelig lavere levetid enn geostasjonære satellitter som normalt holder i ti-tolv år. Mens de geostasjonære satellittene holder seg i 36.000 kilometers baner, holder lavbanesatellittene seg i 800-1200 kilometer høye baner. Det er god plass til flere "lag" med satellitter. Problemet er imidlertid de mellom 10.000 og 20.000 bitene med romskrap som befinner seg i denne delen av atmosfæren. Operatørene kan med andre ord risikere at satellittene kolliderer med andre objekter som varierer fra gamle utrangerte satellitter, til mindre bolter og andre metallbiter. Det er mest av de små bitene, og det er også dem det er flest av. De gjør stor skade uansett og kan sette en satellitt helt ut av spill med et direkte "treff".

Om vi tenker oss at alle operatørene har maksimalt med flaks, og at romsøppel ikke blir et problem, kan vi gå løs på det neste. Investeringen på 380 milliarder kroner skal forrentes. Om levetiden til satellittene det skal investeres i er gjennomsnittlig på seks år (som er i meste laget for lavbanesatellitter), kommer den årlige investeringen opp i 63 milliarder kroner. Om vi tenker oss at Ovum bommer på sitt estimat på de potensielle inntektene med ti milliarder kroner, ser det likevel ikke særlig bra ut.

Satellittoperatørene må legge til utgifter til service, markedsføring, nødvendige bakkestasjoner og lønn til de som jobber med prosjektene. Men nesten viktigst av alt er at eierne skal ha avkastning på sin innskutte kapital.

En kan lett se at regnestykket ikke henger på greip.

Spørsmålet blir snarere hvem som taper enn at noen vil tape.

Ovum skriver i sin rapport at med utgangspunkt i dagens markedsutsikter vil det være muligheter for et fremtidig liv for syv satellittelefonsystemer: to lavbanesystemer, to mellombanesystemer og tre regionale, geostasjonære systemer.

Alex Nourouzi i Ovum, skriver i en rapport at det er i det raskt voksende Asia-markedet at en finner det største behovet for satellittelefoni om fire-fem år. Her er det dårlig utbygd bakkebasert infrastruktur samtidig som næringslivet er i rask vekst med et stadig større behov for kommunikasjon. Det gjenstår å se om de siste måneders børsuro i den delen av verden vil påvirke behovet for satellittetefoni og skape større usikkerhet for avkastning på investert kapital.

Det som er klart er at de eksisterende geostasjonære systemene som Inmarsat, American Mobile Satellite Corporation (AMSC) og Optus vil få knallhard konkurranse der apparatstørrelse og pris vil kunne avgjøre valget av operatør. I tillegg kommer muligheten for å kunne roame med eksisterende mobiloperatører "på bakken".

I dette spillet finnes en liten norsk aktør, Telenor, som sammen med British Telecom (BT) har utviklet satellittelefontjenesten Mobiq, basert på en terminal fra Nera. Distribusjonen skjer via Inmarsat og tjenesten opplever vekst i antall brukere og ikke minst i bruken per bruker. I digi.no har vi tidligere vurdert Neras muligheter i dette markedet og vurdert de til heller dårlige. Det som kan telle som pluss for Nera, Telenor og de andre som velger å fortsette som Inmarsat-kunder, er at systemet er veletablert, med kunder over hele verden innenfor sine spesialiserte nisjer.

Det er de store gutta som fører ordet i dette laget. Mangemilliardæren Craig McCaw, Microsoft-gründer Bill Gates, Iridium-pådriveren Motorola, samt en rekke av verdens ledende telekom- og romfartsforetak som Alcatel, Matra-Marconi, Loral, Boeing og Hughes er dominerende aktører med stor investeringslyst og -evne.

Motorola er i gang med sitt storprosjekt nummer to, allerede før Iridium er i drift. Celestri etableres med tanke på å gå i direkte konkurranse med bredbåndsprosjektet Teledesic, som har McCaw/Gates/Boeing som hovedpartnere.

Det er imidlertid de som ikke får det til, eller trekker seg i tide om en vil. Rett før jul bestemte amerikanske TRW, som i dag tjener penger som underleverandør til bil-, forsvars og romfartsindustrien seg for å legge ned sitt prosjekt 12 satellitter store/17 milliarder kroners dyre prosjekt Odessey, som opprinnelig skulle i planlagt drift i 1999. Nå går TRW heller inn på eiersiden hos ICO.

Satellitt-ekspert Jeff Maul i konsulentbyrået Arthur D. Little har uttalt sterk skepsis til The Wall Street Journal omkring behovet for alle prosjektene. - I markedet er spørsmålet om det er mennesker nok til å kjøpe alle de tjenestene som tilbys eller vil bli tilbudt, sier Little, og stiller spørsmålet om det er "noen som virkelig vil investere i alle prosjektene?"

En ting til: Allerede i dag er det ventelister på opptil to år for å få sendt opp en satellitt. Selv om en sender opp flere i slengen er det enn så lenge et fysisk problem som ikke er løst for å kunne tilfredsstille alles behov for hvert sitt satellittelefonsystem:

Satellittene er verdiløse på bakken.

TABELL: Satellittsystemer i emning

Navn og bruksområde Antall satellitter/investering Hovedinteresser og startår
Teledesic

[Høyhastighets data, telekom.]

288/7 mrd USD Craig McCaw, Bill Gates, Boeing (2002)
Iridium

[Tale, fakx, p.søk]

66/5 mrd USD Motorola (1998)
SkyBridge

[Data]

64/3,5 mrd USD Alcatel-Loral (2001)
Celestri

[Data, kringkasting]

63/12,9 mrd. USD Motorola (2004)
Globalstar

[Tale]

48/2,5 mrd. USD Loral (1999)
ICO

[Tale]

12/4,6 mrd. USD Hughes, Comsat, Inmarsat (2000)
M-Star

[Data, Tale]

72/5,5 mrd. USD Motorola (2004)
  • Kilder: The Wall Street Journal, Communications Week.
Til toppen