Høyere bredbåndsambisjoner

Kortene er greit fordelt for å realisere høyere ambisjoner for en nasjonal bredbåndspolitikk. BaneTele som offentlig eid selskap blir regjeringens viktigste redskap for å sikre at hele befolkningen får tilbud om fullverdig bredbånd. Det innebærer at enten må selskapet få en sterk offentlig eier eller bli tilført betydelige statsmidler.

Marked og distrikt

Bredbåndsutbygging har ”markedet” gjort med stor suksess i sentrale strøk, men distriktene er blitt hengende etter. Senterpartiet spesielt har sett dette som et problem, fordi bredbånd har potensial for å bli en desentraliserende faktor, i stedet for sentraliserende som i dag.

Det har derfor en ikke ubetydelig signalverdi at regjeringserklæringens avsnitt om bredbånd har fått overskriften ”Digital allemannsrett”. Dette er et begrep som daværende Sp-leder Odd Roger Enoksen (som nå er ute av Stortinget) lanserte under valgkampen i 1997. Et slikt mål lar seg ikke realisere av "markedet" alene..

Mens Høyres Ansgar Gabrielsen for tre år siden tok sikte på å privatisere BaneTele, vil den rødgrønne regjering beholde selskapet i offentlig eie. Dermed utelukkes salg til børsnoterte og/eller privateide selskaper, som TeliaSonera, Ventelo/Catch eller andre.

Bredbåndsalliansen

Men ”offentlig eie” innebærer ikke nødvendigvis statseierskap. Bredbåndsalliansen av seks regionale og stats-, fylkeskommunalt- eller kommunalt eide energiverks bredbåndsatsinger kan fremdeles komme inn som eier, deleier eller partner med BaneTele.

BaneTeles styre skal i løpet av oktober legge frem sin innstilling om eierskap. Regjeringserklæringen har forenklet alternativene: Enten fortsetter BaneTele som statsaksjeselskap eller så kommer Bredbåndsalliansen inn på eiersiden på en eller annen måte.

Med styreleder Tormod Hermansens betydelig kontaktnett innen Arbeiderpartiet er det gode muligheter for at Bredbåndsalliansen kommer inn. Problemet med en slik løsning er at alliansen er sammensatt av regionale kraftselskaper som ikke har noen sterk tradisjon for samarbeid.

Utenfor jernbanenettet

Dessuten er ikke BaneTeles nett landsdekkende nok til å oppfylle ambisjonen om bredbånd til alle. Stamnettet følger stort sett jernbanelinjene, og de stopper som kjent i Bodø.

Derfor må det statsmidler til for å nå de 10 prosentene som til nå har falt utenfor bredbåndsutbyggingen. Om hele landet skal dekkes må det også satses på trådløse nett, som er eneste realistiske løsning for full dekning overalt.

Dette åpner muligheter for flere aktører, både utstyrsprodusenter og operatører, til å dekke de delene av landet som ikke kan få fastnettbredbånd i dag. Ambisjonen er at full dekning skal være på plass innen utgangen av 2007 — altså om litt mer enn to år.

Allemannsrett og regulering

Telenor som børsnotert selskap er ikke lenger underlagt leveringsplikt til hele befolkningen, bortsett fra vanlig telefoni, hvor dette kravet for lengst er oppfylt. Når regjeringen nå hever ambisjonene - digital allemannsrett - slik at også bredbånd blir en leveringspliktig tjeneste, må den betale en del av regningen selv.

En del av denne regningen kunne blitt å utsette Post- og teletilsynets hardere regulering av utleiepriser for kobberbaserte nett. Telenor har, i brev til de nye regjeringspartiene, gjort det klart at utbyggingen fra Telenors side vil bli begrenset dersom denne reguleringen iverksettes. Det vil i praksis bety at landsdekkende utbygging vil bli subsidiert av eksisterende bredbåndskunder som må fortsette å betale langt mer enn for eksempel våre svenske naboer.

Fremtidsrettet

Hvor mye statsfinansiert utbygging av bredbånd til alle vil koste avhenger også av hvor man legger listen for ”fremtidsrettet høyhastighets bredbånd”. Dersom tjenester som telemedisin skal legges inn i et landsdekkende nett setter det høye krav til båndbredde.

Uansett er det forfriskende at en ny regjering hever ambisjonsnivået. Staten har tidligere tatt hovedansvaret for å bygge ut infrastruktur i hele landet. Bredbånd ses nå som infrastruktur på linje med veier og strømnett.

Infrastruktur

For videre utvikling av næringsliv og opprettholdelse av den spredte bosetning som i dag gir Norge mye av sin egenart er det få virkemidler som er bedre egnet enn investering i infrastruktur.

Derfor bør den nye rødgrønne regjering ikke bare yte de midlene den har mer enn god nok råd til å gi, men også legge listen høyt for hva vi mener med ”fremtidsrettet bredbånd”.