Stortingsvalgprogrammet til Høyre er tilpasset det primære budskapet partiet legger fram i valgkampen. Spørsmål knyttet til Internett, informasjonsteknologi og den nye økonomien er usystematisk behandlet, og en rekke store hull avspeiler at dette er emner partiet ikke behersker. Partiet framstår som gammelmodig og litt "utafor".
På den andre siden er programmet også blottet for visjonsretorikk på tomgang. Det er ingen av de hule talemåtene som får IT-folk til å riste på hodet over sosialdemokrater som statsråd Grete Knudsen og statssekretær Tore O. Sandvik. Følgelig formidler programmet også et inntrykk av folkelig ærlighet.
Selve ordet "informasjonssamfunn" forekommer kun ett sted, i det lange avsnittet om utdanning som kanskje er Høyres viktigste sak i år. Der heter det: "I informasjonssamfunnet er den enkeltes muligheter mindre avhengig av sosial eller gruppetilhørighet, og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger." Jeg mener dette er an alvorlig feilvurdering. Erfaringen er heller at sosial og gruppetilhørighet fortsatt spiller an avgjørende rolle når unge mennesker skal utvikle sine kunnskaper, ferdigheter og holdninger, og betingelsene er fortsatt til stede for utviklingen av et digitalt skille i samfunnet. Denne problemstillingen utelater programmet, både i forhold til Norge og der verdensproblemene drøftes.
Høyre støtter målet om å gjøre Norge til en "ledende IKT-nasjon". Men dette ønsket avstedkommer ingen egen behandling av IKT-næringen som sådan. Selv om Høyre har som prinsipp at "selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør ... avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet" er dette en klar forsømmelse. En rekke andre næringer behandles i programmet, og de fleste av dem genererer færre verdier enn IKT.
Dette er særlig alvorlig fordi forsømmelsen gir inntrykk av at Høyre avskriver seg oppgaven å lede Norges ferd til det ønskede status som "ledende IKT-nasjon". Infrastruktur for høyhastighetskommunikasjon er erkjent som en "avgjørende" faktor. Selv om den påfølgende formuleringen - " Høyre mener at statens oppgave i første rekke er å sikre konkurranse og forutsigbare rammebetingelser for utbyggere og operatører. Kun i områder hvor det ikke er grunnlag for kommersiell utbygging av bredbåndstjenester, bør myndighetene stimulere til utbyggingen." - kan forsvares i seg selv, virker det svært tafatt når det ikke følges opp av noen antydninger om at Telenor og andre bør være seg sitt ansvar bevisst, og det heller ikke presiseres at det finnes virkemidler som selv markedsliberalistiske politikere kan ty til for å fremme nasjonale behov for infrastruktur.
Dessuten er det en grunnleggende selvmotsigelse i programmet. Det offentlige skal investere tungt i veier og den slags. Hvorfor infrastruktur for datakommunikasjon skal holdes utenfor, unntatt i unntakstilfeller, er ikke forklart.
Programmet går grundig gjennom forhold knyttet til kompetanse, arbeidsmarked, utdanning og innvandring. Men den vedvarende og kritiske mangelen på IKT-kompetanse i det offentlige og i næringslivet, gjøres ikke til noe problem.
En annen overraskende lemfeldighet er mangelen på omtale av utfordringene som den nye økonomien stiller til personvernet. Høyre er overbevisende når det framhever individenes ansvar, og konsekvent når det skildrer en rekke tiltak for å gjøre det mulig å utøve individuelt ansvar. Men partiet er tilsynelatende ikke klar over i hvor stor grad kombinasjonen av moderne teknologi og gammelmodig lovverk truer den personlige integritet, og heller ikke hvor sårbart individet gjøres overfor teknologiens misbruk. Dette inntrykket forsterkes av ukritiske appeller om økt bruk av IKT i helsevesenet og utdanningssystemet, og av at det ikke står ett ord om datakriminalitet i det ellers svært omfattende avsnittet om kriminalitet.
Neste parti under lupen: Senterpartiet