Les også:
For min del reiser dette to spørsmål. For det første; hvordan er dette mulig, og for det andre, hvilke forandringer bør myndighetene vurdere?
Personopplysningsloven regulerer behandling av personopplysninger. Opplysninger om inntekt og formue er personopplysninger, og reguleres i utgangspunktet av loven når det legges ut på Internett. Personvernregelverket i Norge er bygget opp slik at skal noen ha rett til å behandle personopplysninger om oss må de som behandler opplysningene få samtykke fra oss som er registrert, eller så må behandlingen være fastsatt i lov.
For skattelister reguleres forholdet etter ligningsloven § 8-8. Regelen går ut på at når ligningen er ferdig skal ligningskontoret legge den ut til allminnelig ettersyn. Med mindre annet fremgår skal skattelisten inneholde den enkelte skattyters navn og adresse, fødselsdata, den fastsatte nettoformue, nettoinntekt og klasse, samt skatter og avgifter. Listene skal etter kunngjøringen, som må skje i lokale aviser, ligge ute i tre uker.
En viktig side er at departementet kan gi forskrifter om skattelistens innhold, og dermed er det mulighet for endring av dagens praksis. Etter det jeg vet har ikke slik forskrift blitt gitt, men departementet har delegert adgangen til å gi forskrift til Skattedirektoratet. Således finnes det i dag retningslinjer om skattelistene, og derav følger at skattelistene kan leveres ut i maskinlesbar form til de som ber om det.
Forutsetningen er at det er gitt konsesjon fra Datatilsynet eller fritak fra konsesjon.
En av grunnene til at reglene skal ligge ute er at det skal være en viss grad av offentlighet rundt skattegivningen. Justisdepartementet har også uttalt at skattelistene faller inn under offentlighetsloven § 2. En skal kunne kontrollere at myndighetenes skattebehandling fungerer korrekt.
Faren er at det fører til for stor grad av nysgjerrighet og misunnelse, spesielt når det er så lett tilgjengelig. Internetts mulighet til å gjøre seg kjent med skatteopplysningene og søke systematisk etter skatteopplysningene, er muligheter som ligningsloven ikke tar høyde for. Hensynet til offentlighet harmonerer ikke med hensynet til å tilfredstille den enkeltes grad av nysgjerrighet, og spørsmålet er om ikke det bør skje endringer på området.
Likevel er spørsmålet om myndighetene skal være fullstendig fratatt muligheten til å benytte ny teknologi, slik som Internett.
Hvilke alternativer finner for å bøte på problemet? En lignende problemstilling har vært oppe i forhold til bruk av nummeropplysninger. Etter nummeropplysningsforskriften, som er en forskrift under teleloven, skal en teleoperatør utlevere opplysninger om nummer, adresse og navn til den som skal drive med en nummeropplysningstjeneste. Dermed er dette opplysninger som i utgangspunktet kan utleveres. Reglene er likevel lagt slik opp at personen kan reservere seg mot denne typen utlevering, for eksempel ved bruk av hemmelig nummer.
Et lignende alternativ kunne være aktuelt for skatteopplysningene, ved at hver enkelt kunne reservere seg mot innsyn i opplysningene på Internett. Dermed ville skatteopplysningene alltids kunne legges ut på det lokale ligningskontoret og hovedkravet til loven ville vært oppfylt, mens privatpersoner selv ville kunne begrense dette i forhold til Internett.
Et annet spørsmål er om problemet også kunne tenkes avhjulpet ved at tilgangen ble begrenset ved at opplysningene ikke direkte ble formidlet av andre enn ligningsmyndighetene.
VG ville dermed ikke kunne legge til rette for å søke direkte på opplysningene, men legge en peker til myndighetene. Dermed ville spredningen av opplysningene være begrenset og terskelen for å søke opplysningen vil være høyere.
En tilleggsløsning vil også kunne være å legge opplysningene frem i et format hvor opplysningene ikke kan søkes på elektronisk, eksempelvis i form av en pdf-fil. Dermed ville offentlighetshensynet i loven ville vært tilfredstilt.
Hva lovgiver ender opp med er derimot usikkert. Håpet får være at dagens utleggelse av privatpersoners skatteopplysninger til offentlig forlystelse blir begrenses.
