Internett er nå i ferd med å gjøre store omveltninger i underholdningsindustrien, både for forbrukerne og produsentene. Når nye muligheter åpner seg får vi nye medievaner. Dette åpner for nye muligheter, men er også en trussel mot det etablerte.
Denne trusselen har blitt besvart med kraftige angrep fra aktørene som står i fare for å miste lukrative forretningsmodeller. Noen vil mene at de i flere tilfeller går for langt. I det siste har vi sett at initiativene fra disse aktørene skaper problemer for forbrukere og at aktørene helst ikke vil informere omverden om hva som skjer. Eksempler er at NRK kan få problemer med å bygge opp et digitalt musikkarkiv på grunn av ordninger som håndhever digital opphavsrett (såkalt DRM, «digital rights management»), og et tilfelle nylig der pressen ble nektet adgang til et «åpent» møte om hvordan ulovlig nedlastning av film og musikk skal bekjempes.
Les også:
_logo.svg.png){kind=logo}
- [18.12.2006] Gates mener dagens kopisperrer er mislykket
- [10.04.2006] Danske barn synes piratkopiering er greit
- [03.04.2006] NRK trosser DRM i digitalt musikkarkiv
- [28.03.2006] Lover brede raid mot norske fildelere
Film- og musikkindustrien lever av å selge innhold som koster store summer å produsere, men som enkelt og billig kan kopieres og distribueres. Det er i utgangspunktet en god ting fordi lave kostnader gir muligheten for høyere marginer.
Dessverre for disse industriene er det ikke bare de selv som nyter godt av lave reproduksjonskostnader. Individuelle privatpersoner og også noen mer organiserte kriminelle miljøer kan lett kopiere film og musikk. Da blir det mindre penger i bingen til selskapene som lever av å produsere innholdet.
For å gjøre noe med dette, har bransjene innført mottiltak. De har forsøkt å bekjempe piratkopieringen gjennom holdningskampanjer, bruk av teknologi og gjennom lobbyisme for å få innført strengere lovgivning.
Holdningskampanjene har sannsynligvis vært like effektive som anti-røykekampanjene den norske stat har kjørt opp igjennom årene.
På teknologisiden har de floppet totalt. Alle slike forsøk har både mislykkes i å beskytte innholdet og samtidig lykkes godt i å skape problemer for betalende kunder. Innføring av kopibeskyttelsesteknologier har ikke resultert i annet enn forbannede kunder som heller vil laste ned piratversjoner, enn å bruke den lovlige kjøpte CD-en eller DVD-platen.
Tiden det har tatt å knekke disse systemene er latterlig kort, og skal man tro Cory Doctorow i EFF (Electronic Frontier Foundation) så vil DRM (Digital Rights Management) aldri fungere.
DRM henter sin inspirasjon fra kryptering. For å kunne sende en sikker melding fra en avsender til en mottaker, uten at en angriper skal kunne snappe opp meldingen, krypteres beskjeden. Kun avsenderen og mottakeren vet hva nøkkelen eller koden for å dekryptere beskjeden er. Dermed får ikke angriperen sett hva som står i beskjeden selv om han klarer å få tak i en kopi.
Problemet med DRM er at mottakeren og angriperen er en og samme person. Det betyr at systemet aldri i teorien en gang kan fungere. Avsenderen må avgi koden til mottakeren, og blant disse mottakerne befinner angriperen seg. Da er det bare et spørsmål om (kort) tid før beskyttelsen er brukt.
Når man ikke klarer å overbevise folk (spesielt ungdommen) om at det å kopiere en film eller en CD er det samme som å stjele en CD eller en film i butikken og man heller ikke klarer å stanse kopieringen selv etter massive investeringer i ny teknologi, er det bare en mulighet igjen. Ny lovgivning.
I Norge er det begrenset hva man kan straffes for når det gjelder brudd på opphavsretten. Man kan teoretisk sett få inntil tre års fengsel, men dette er fortsatt veldig teoretisk. Foreløpig er det svært få som er dømt, og da er det for grove overtredelser som bare har endt med betinget fengsel.
Vi trenger derimot ikke å gå lengre enn til Danmark, der to personer i forrige uke fikk henholdsvis åtte og tolv måneders fengsel. Og tar vi turen over Atlanteren til USA, så mangler det ikke på rettslige reaksjoner for brudd på opphavsretten eller forsøk på å omgå/bryte kopisperrer. Dessuten kan private selskaper lettere utnytte rettssystemet for å gå til private søksmål.
Det vi har sett av juridiske knep hittil kan fremtone seg som ganske skremmende. Noen eksempler kommer her:
Platebransjen går til sak mot enkeltindivider og avkrever erstatning for nedlastet musikk. Fordi det er så dyrt å forsvare seg i form av advokatutgifter, blir det billigere å inngå forlik enten man er skyldig eller ikke.
Sikkerhetsforskere kan ikke publisere sitt arbeid hvis det kan brukes til å knekke kopibeskyttelser. Da risikerer de fengselsstraff.
I USA opererer de ikke med strafferabatt for å ha begått flere lovbrudd. Det medfører blant annet at man kan dømmes til straffer langt utover strafferammen på 5 år for piratkopiering. En mann i USA har erklært seg skyldig i ha laget 200.000 ulovlige musikk-CD-er og risikerer fem ganger fem års fengsel for det.
Når noen blir tatt for piratkopiering, så tar bransjen utgangspunkt i at de har lidd et tap tilsvarende fullprisen på varene som ble piratkopiert. Erstatningskravet blir tilsvarende.
Det pågår nå en kamp om noe som kalles et kringkastingsflagg. Det er et sett med status bits som sendes inni datastrømmen til digitale tv-sendinger. Hensikten med flagget er å indikere overfor mottakerutstyret om sendingen kan lagres eller ikke og det kan også brukes for å nekte forbrukerne å spole forbi reklamen. Løsningen forutsetter at mottakerutstyret forholder seg til denne regelen, og det forsøkes å stille krav om dette i det amerikanske lovverket.
Kjøpte du en CD med musikk fra en av artistene som Sony har i stallen sin, risikerte du å få installert et rootkit som tok delvis kontroll over din PC uten at du var klar over det.
Dette er bare noen eksempler på hva film- og musikkindustrien prøver, har fått eller har prøvd å få gjennomslag for. Jeg er helt sikker på at våre lesere både har flere og mye mer detaljerte eksempler. Kom gjerne med dem.
Det er et skremmende tankeeksperiment, men la oss allikevel gjøre det:
Hvis film- og musikkindustrien får en blankofullmakt til å skrive nye lover for beskyttelse av intellektuelle rettigheter, hvor langt ville de da gå?
