IBM og Intel valgte åpen innovasjon

IBM og Intel ble i 1990-årene de fremste eksponentene for åpen innovasjonsprosess – begge med meget gode resultater.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)
IT-bransjen ble vesentlig endret utover i 1980-årene av to grunner: Den ene var overgangen fra vertikal til horisontal bransjestruktur, det vil si at det ble konkurranse på hvert ledd i verdikjeden, og ikke mulig for en enkelt aktør å kontrollere hele verdikjeden, slik IBM hadde gjort. Den andre grunnen var overgangen fra «lukket» til «åpen» innovasjonsprosess.

Interessant nok ble IBM – som tidligere hadde bygget hele sin konkurransestrategi på lukket innovasjonsprosess og patentrettigheter – en av de fremste eksponentene for en åpen innovasjonsprosess.

Eksempel 1 – IBM

Ingen har større forsknings- og utviklingsavdeling, flere patenter og flere Nobel-prisvinnere blant sine ansatte forskere, enn IBM.

IBM var derfor også tidligere selve prototypen på en lukket innovasjonsprosess, populært uttrykt i Not-Invented-Here, eller NIH-syndromet. Det som ikke var oppfunnet i egne rekker skulle en se bort i fra. Deres egen utviklede (og eventuelt patenterte) teknologi skulle gi – og ga – IBM konkurransefortrinn.

1980-årene endret dette. Riktignok var PC-en fra 1981 – som i hovedsak ble bygget på innkjøpte komponenter og programvare – ikke noe bevisst brudd med den lukkede modellen. Men utover i 1980-årene ble det mer og mer klart at NIH-syndromet ikke lenger var gangbart. Men det ble først satt fart i denne utviklingen etter at IBM i 1992 hadde opplevd en «nær døden»-situasjon da de sto på randen av konkurs. I snuoperasjonen som Lou Gerstner gjennomførte var overgang til åpen innovasjonsprosess kanskje det viktigste enkeltelementet.

Det begynte med at IBM lisensierte sitt diskdrive til Apple i 1993 for bruk i deres bærbare PowerBook, til tross for at diskdriven ble betraktet som et konkurransefortrinn for IBMs egen bærbare storselger på den tiden: ThinkPad. Siden har IBM lisensiert ut mye av sin selvutviklede teknologi til andre aktører og konkurrenter i bransjen. Men ikke til direkte konkurrerende ledd i verdikjeden, men som innsatsfaktorer til konkurrenter i neste ledd i verdkjeden, som denne figuren viser. (Dette gjelder alle produkter bortsett fra eget utviklet operativsystem):

Hovedbegrunnelsen er at IBMs teknologi dermed får et mye større marked. Det fører til lavere utviklings- og produksjonskostnader, og større salg. En vesentlig del av IBMs inntekter kommer nå fra denne type lisensiering. I tillegg gir dette utviklerne større frihetsgrad ved at de kan tenke annen type bruk eller design under utviklingsfasen, enn akkurat det design IBM leverer.

Fører ikke dette til at IBM fratar seg selv konkurransefortrinn? Egentlig ikke. Dette gir nemlig de enkelte forretningsområdene en ny utfordring: Det er ikke på teknologiens egenskaper en skal vinne markedet, men på hvilken løsning den gir for kunden.

Et annet interessant – og meget fremtredende – element, er at IBM viser samme åpenhet også overfor teknologiske utviklinger utenfor firmaet. Et eksempel på dette er den rolle Linux spiller for IBMs produktportefølje. Den overordende spørsmålsstilling er hvordan Linux kan bidra til å realisere IBMs totale produktstrategi, og hvilken verdi dette gir kunden. Fokus er derfor på kundens verdikjede, og ikke egen forskning. Det bryter også med et annet prinsipp som var fremtredende i den lukkede innovasjonsprosessen, nemlig «Not-Sold-Here», eller NSH-syndromet. Ikke nok med at IBM kan ta inn andres produkter som integrert del av sin egen leveranse, men de kan også profilere og videreselge andres produkter. (Linux-salget utgjør i dag en betydelig inntektskilde for IBM).

Eksempel 2 – Intel

I motsetning til IBM som har beveget seg fra en lukket til en åpen innovasjonsprosess, har Intel alltid hatt en åpen innovasjonsprosess: Produktutviklingen har alltid bestått både av egne utviklede produkter, og produkter utviklet av andre. Men samtidig er den åpne innovasjonsprosessen som Intel kjører vesentlig annerledes enn IBMs.

Intels åpne innovasjonsprosess består blant annet i investeringer i bedrifter som jobber med teknologi som Intel finner interessant. Det betyr ikke at de tar et eierforhold til disse bedriftene eller garanterer for at sluttresultatet vil bli brukt. De bruker investeringskapitalen rett og slett som de bruker interne forskningsmidler, satser og ser hva som skjer. Dette er en av grunnene til investeringen i Opticom ble så hausset opp: Mange trodde det betød at Intel stilte seg bak og gikk god for resultatet.

Intels interne innovasjonsprosess er også mer utradisjonell og målrettet enn den tradisjonelle forskningsmodellen om forskning på fritt grunnlag. Innovasjonsprosessen hos Intel tar utgangspunkt i en tenkt løsning på et problem, for så å gå tilbake til forskningen for å se om denne løsningen kan lages. Samtidig er det ikke lov til å lage flere enn et begrenset antall forsøk på å skape en løsning. Dette innebærer en mer målrettet og effektivt innovasjonsprosess hvor utgangspunktet er løsningen og ikke den frie forskningen.

Forskjellen mellom IBMs og Intels åpne innovasjonsprosess er denne:

IBM ønsker å se hvordan innovative produkter utviklet utenfor IBM kan gi økt verdi til IBMs egen produktportefølje.

Intels strategi er derimot å bruke investeringkapital til eksterne innovasjonsprosesser med samme formål som kapital til egen forskning.

IBM er også tydeligere på at egenutviklede produkter skal ha et eksternt marked, både som inntekstkilde og som ansporing til egen organisasjon om at en skal konkurrere på løsningen teknologien gir, og ikke teknologien selv.

Forskjell mellom lukket og åpen innovasjonsprosess

Hva er den prinsipielle forskjellen mellom lukket og åpen innovasjonsprosess?

Den «lukkede» innovasjonsprosessen tilsa at bedriftens konkurransefortrinn lå i at de selv burde utvikle produkter og teknologier som var unike. En måtte sikre seg patentrettighetene til fysiske produkter slik at konkurrentene ikke kunne bruke dem i sine produkter. Kontroll med bedriftens kunnskapskapital var også viktig: Intellektuelle rettigheter måtte beskyttes i form av «copyright» og andre tiltak.

Den åpne innovasjonsprosessen er annerledes: Det er naivt å tro at bedriften selv kan besitte den absolutte kunnskap og kompetanse på produktutvikling. Gode idéer fra andre kan enten bli en del av bedriftens egne produkter, samtidig som egen forskning kan gi merverdi til andres produkter og forskning. Egne forskningsresultater selges til andre for å skape et større marked for egne produkter. Man innser at det er et behov for samspill mellom egen og andres forskning, og at fri kunnskapsflyt er viktigere enn å tviholde på patentrettigheter eller intellektuelle rettigheter. (I parentes bemerket, behandles ikke dette så «fritt» i alle sammenhenger: Dette er jo bl.a. bakgrunnen for striden omkring Linux og SCO, se neste artikkel).

Forskjellen mellom disse to tilnærmingsmåtene til innovasjonsprosesser kan illustreres slik:

I neste kapital skal jeg se hvordan «open source»-bevegelsen og Linux spesielt, er slike eksempler på åpne innovasjonsprosesser.

(Artiklen er basert på følgende kilder som alle er å anbefale for ytterligere fordybning: Illka Tuomi: Network of Innovation: Change and Meaning in the Age of the Internet, Oxford University Press 2003; Stefan Thomke: Experimentation Matters: Unlocking the Potential of New Technologies for Innovation, Harvard Business School Press, 2003; Amar Bidhé: The Origin and Evolution of New Business, Oxford University Press, 2003; Marco Iansiti: Technology Integration: Making Critical Choices in a Dynamic World, Harvard Business School Press, 2003; Henry Chesbrough: Open Innovation, The New Imperative for Creating and Profiting from Technology, Harvard Business School Press, 2004).

    Les også:

Til toppen