– Ikke mulig å unngå kollapsen

Helgens storbrann i Lærdal har på ny satt telesårbarhet på kartet. Både mobilnettet og fastnettet ble effektivt satt ut av spill.

Telenor fikk søndag kveld klokka 22.30 opp den første av basestasjonene som var falt ut, mens den tilkjørte mobilvognen ble koblet opp mandag kveld.

- Vi fikk opp den første basestasjonen 22.30 søndag kveld. Den gikk ganske fort full på 2G. Vi klarte å øke kapasiteten på denne med 50 prosent i går ettermiddag, sier dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor.

Den tilkjørte mobilvognen var ennå ikke på lufta da Inside Telecom snakket med Amundsen mandag ettermiddag.

- Den kan komme på lufta i løpet av noen minutter nå. Den vil gi 2G, 3G, 4G, og er sentralt plassert i Lærdal. Det vil mangedoble kapasiteten, og spesielt forbedre tilgangen på mobilt bredbånd, sier Amundsen.

Tar dager å få opp sentralen

Den mobile telesentralen Telenor har kjørt inn fra Fåberg i Oppland, er også på plass. Telenor jobber med å klargjøre den på tomta der den gamle sentralen brant ned.

Når den er på lufta vil den gjenskape den samme funksjonaliteten som fantes i telesentralen i Lærdal.

- Det vil ta dager å ferdigsstille denne. Om det er snakk om to, syv eller ti dager er det ikke mulig å si noe om nå, sier Amundsen.

Usikkerheten om når den vil være på lufta, skyldes at Telenor fortsatt ikke vet hva som må legges om av strøm og fiberforbindelser.

- Hele bygningen er borte, kabler er brent opp. Vi aner ikke hvor mye fiber som må legges om og hvor vi vil hente det fra, sier Amundsen.

- Kollapsen ikke til å unngå

Overfor NTB oppgir Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen at telekollapsen ikke var til å unngå.

– Hvis en sånn brann ikke skulle gitt disse konsekvensene, kunne vi ikke hatt ett bygg. Da måtte vi hatt ett fjellanlegg, og det har ikke Telenor i 428 kommuner, sier Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen til NTB gjengitt av Hegnar Online.

Han sier til Inside Telecom at verken nødstrøm eller ekstra radiolinje ville hjulpet.

- Det er helt urealistisk å dublere sentraler, med ulike veier for både samband og strøm. Her brant hele knutepunktet for terminering av basestasjoner ned, og det hadde ikke hjulpet med en radiolinje på taket ettersom huset har ramlet sammen, sier Amundsen.

- Vi måtte i så fall ha alternativ fiber eller annen radiolinje til basestasjonene som ikke gikk inn til Lærdal, sier Amundsen.

Flere redundante radiolinjeløsninger er noe Telenor og Energi Norge nylig trakk frem i sin ferske Dagmar-rapport som et kostnadsmessig gunstig virkemiddel for å øke sikkerheten i telenettene.

Men Amundsen anser ikke det som realistisk i dette tilfellet.

Ingen virkning av klassifiseringsforskriften

Post- og teletilsynet har etter Dagmar-stormen jobbet med å forbedre sikkerheten i nettene.

Men lite tyder på at den nye klassifiseringsforskriften, som ble innført for ett år siden, men først blir virksom fra 1. juli i år, reduserer sårbarheten i tilfeller som i Lærdal.

Amundsen oppgir at telesentralen i Lærdal vil bli klassifisert som et D-anlegg, og forskriften legger kun spesifikke krav på A-, B- og C-anlegg. Dette er anlegg som er viktige på fylkesnivå eller høyere, oppgir Rune Kanck i Post- og teletilsynet til Inside Telecom.

For D-anleggene stilles det kun generelle krav til blant annet skallsikring, brannsikring, tilgangskontroll og reservestrøm. For brann dreier dette seg om å ha brannskille, men kravene er ikke tekniske. Det er de heller ikke for reservestrøm, der det for denne typen anlegg kun kreves at det foretas en risiko- og sårbarhetsvurdering.

- Mange slike anlegg

Amundsen oppgir at Telenor har mange slike telesentraler som gir forbindelse til minst et titalls basestasjoner.

Dermed er det per i dag opp til kommunene å sikre sitt eget behov for kommunikasjon i krisesituasjonen. Post- og teletilsynet er i samarbeid med DSB i gang med å utvikle veiledning til kommunene som kan benyttes i forbindelse med deres risiko- og sårbarhetsanalyser.

Telenor og Energi Norge anbefaler i sin Dagmar-rapport at denne veilederen også bør inneholde punkter om å styrke innbyggernes kunnskap om kommunikasjon, og tiltak for å styrke lokalsamfunnenes kommunikasjonsevne i krisesituasjoner.