Illojalitetens marked

Etter min mening er det noe galt med et arbeidsmarked der du nærmest mottar gullklokke dersom du holder deg mer enn ett år på samme sted.

Jada, jeg er sikkert gammeldags. Men jeg synes likevel at arbeidsmarkedet i nettbransjen er i ferd med å gå helt av skaftene. Etter tre år i HjemmeNett er jeg faktisk begynt å få spørsmål om hvorfor jeg har holdt meg så lenge på samme sted. Dette sies med en lett forbauset mine, som om det å skifte jobb med seks måneders mellomrom skulle være naturlig, eller endog ønskelig.

For min egen del er i og for seg forklaringen enkel: Jeg blir i HjemmeNett fordi jeg ikke kan tenke meg noen mer spennende jobb enn den jeg har, og heller ikke noe bedre selskap å ha den i. Ikke noe bedre konsern å ha i ryggen heller, for den sakens skyld.

Men det er altså meg som i denne sammenhengen er gammel og etablert. Jeg innser selvfølgelig at situasjonen er annerledes for de unge og sultne, som er ute i sin første jobb og vil gjøre kométkarrière. Og det er her lojaliteten kommer inn.

Da jeg jobbet med lederutvikling og bedriftspsykologi på åttitallet, pleide vi å si at når gjennomsnittlig ansettelses-tid i en bedrift krøp under tre år, var det et alvorlig faresignal. Etter denne målestokken faller de fleste IT-selskaper i dag rett igjennom.

Men selvfølgelig har verden forandret seg i mellomtiden. Det går adskillig raskere i svingene nå, og de som kjenner meg vet at jeg skal være den første til å si at "et år på internett er som et hundeår - det tilsvarer syv år i de fleste andre bransjer".

På den annen side er det noen ting som ikke forandrer seg like raskt, blant annet den menneskelige psykologi. For riktig nok går bransjen fort, men både vi ansatte som mennesker og bedriften som sosiologisk organisme har fortsatt behov for stabilitet. Og tilhørighet. Og trivsel. Og trygghet.

Og det er her jeg tror "boble-selskapene" har noe å lære, blant annet av de etablerte mediehusene: Det gjelder å ta vare på nøkkelpersonene sine. Er de unge og sultne, så la dem klatre. Innen egen bedrift og eget konsern. Vil de ha utfordringer, så la dem få det. Vil de vokse, så la bedriften vokse med dem. Investér i personene, på samme måte som personene investerer i deg.

Dette er en prosess som bygger lojalitet begge veier, og som skaper tillit og stabilitet, både for bedriften og de ansatte.

Selvfølgelig finnes det mange gode grunner for å skifte jobb. At du ikke trives i miljøet, misliker arbeidstempoet eller rett og slett føler at du ikke får anledning til å utfolde evnene dine, er alle gode eksempler. Og det finnes dessverre nok tilfeller der bedriften selv må ta ansvaret, oftest fordi den ikke makter å sveise enkeltindividene sammen til et lojalt og samstemt team.

I en bransje med høy etterspørsel etter kompetanse, vil det uansett alltid finnes fristelser. Høye lønninger, eierandeler og "golden handcuffs" (= Microserf-uttrykk for bonus- og opsjonsordninger som utløper ved oppsigelse) er vel og bra. Men i mitt banale følelsesliv er det likevel slik at dette på sett og vis er som å "kjøpe seg venner", så lenge det ikke ligger en gjensidig følelse av lojalitet bak.

Jeg foretrekker egentlig å se det så enkelt som at en bedrift er et team - vi spiller på lag, én for alle og alle for én. For å si det i drabantbygjengens brutale terminologi: Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Derfor er jeg redd for at hele "gjennomtrekks-kulturen" er temmelig usunn, både for bedriftene og for de ansatte. For hvis du har vært innom fire forskjellige "gjenger" på et par korte år, hvor er tilhørigheten din da? Hvor er identiteten? Hvem føles som ditt lag, og hvem føles som motparten?

Og det handler ikke om å være verken trygghetssøkende eller redd for forandring. Endringskompetanse er en nøkkel-ferdighet for alle som opererer i "den nye økonomien". Derimot handler det om tryggheten ved å vite hvem som er venner og hvem som er fiender. - Spesielt i et marked som er under sterk tilspissing.

Til toppen