Innovasjonens kår i Norge

Innovasjonens vilkår i Norge er mer sammensatt enn en diskusjon om skatt og opsjoner, selv om siste First Tuesday-debatt skulle tyde på noe annet.

First Tuesday-samlingen i forrige uke dreide seg om ”innovasjonens kår” i Norge. Det ble invitert til debatt mellom politikere, investorer og gründere. Det ble som forventet en tradisjonell debatt om skatt. Bare skattenivået senkes, opsjonsbeskatningen endres og fomuesskatten fjernes, vil innovasjonen flomme. Det blir helt feil. Innovasjonens vilkår i Norge er mer sammensatt en som så.

Det mest innovative som har skjedd de siste 5 år er ”dotcom”-bølgen. I kjølvannet av Internett-utviklingen så mange muligheten for å starte helt nye bedrifter basert på den nye teknologien. Det førte imidlertid etter hvert til den velkjente ”dotcom”-døden.

Hva var dødsårsaken? Streng opsjonsbeskatning?

Nei. Snarere en opphaussing fra ukyndige, halvstuderte aksjeanalytikere som drev markedsverdien av slike firmaer opp på nivåer som aldri ville kunne gi avkastning overhodet. Og selvsagt var det mange ”gründere” som ble svært så innovative på det grunnlaget, fordi de så muligheten for å bli rike i en fart. Noen (få) ble det også. Så ble dette ”avslørt” av markedet. Resultatet ble at entrepenørvirksomheten stoppet opp.

Før jeg går videre: Også jeg mener at skattesystemet – og ikke minst skjemaveldet – her i landet er et svært viktig hinder for nyetablerere. Og at disse hindringene er særnorske. Politikernes vilje til å gjøre noe med det – uansett parti - er svært så beskjeden. Noen har til og med høyt skattesystem som mål. Verst i så henseeende var en tidligere finansminister som på en First Tuesday-samling i mai 2001 sa at det var en (statistisk korrelert) sammenheng mellom høyt skattenivå og innovasjonsevne. Men så schjøttet han seg heller ikke særlig vel i sin rolle som finansminister.

Men når vi skylder på skattesystemet, må vi også se hvorfor vi har så høye skatter. Vi må ha det, fordi en stor del av statens inntekter – en langt større del enn i andre land - er bundet opp til offentlige tjenester og forbruk. Vi har rett og slett en for dyr og for lite effektiv offentlig forvaltning. Ondets rot ligger her.

Men tilbake til innovasjonens vilkår i Norge. For det første blir fakta fremstilt litt feil, nemlig at det er mindre innovasjon her i landet enn i andre land, og at det lille som gjøres av innovasjon gjøres av unge mennesker. Det er galt. Det er for det første minst like innovative tiltak her i landet som i andre land, og over halvparten av innovasjonen kommer fra menn over 50, såkalt ”business angels”, eller mer direkte: Tarald Brøvig og Terje Mikaelsen.

Grunnen til at en ser så ulikt på det, er at en definerer ”innovasjon” forskjellig. Innovasjon defineres som ”nye produkter” som skaper nye markeder. Men innovasjon er også ”kontinuerlige forbedringer av eksisterende prosesser”. Det første er det mangelvare på, og er som regel knyttet til IT- og kunnskapsindustrien. Det andre skjer daglig, særlig innen industrien og råvareproduserende næring, og har ført til at vi på mange områder er verdensledende.

IT- og kunnskapsindustrien: Det er ikke ofte at vi her i landet ”oppfinner” mobiltelefonen, GSM, Norsk Data, søkemotoren Fast eller nettleseren Opera. Og – ikke minst – det er ikke alltid vi klarer å kommersialisere eller markedsmessig utnytte ”nye produkter”. Vi klarte det ikke med GSM; Norsk Data ble i historisk sammenheng et altfor kort eventyr, og Fast og Opera er fremdeles – i historisk sammenheng – kun å betrakte som lovende.

Industri og råvareproduksjon: Derimot er vi veldig flinke til å anvende teknologi (som andre har oppfunnet) til å forbedre prosesser. Det finnes en rekke eksempler – innen oljesektoren, våpenteknologi, fiskeoppdrett etc – som har anvendt teknologi til å effektivisere prosesser som til syvende og sist omskaper tradisjonelle produkter til å bli ledende på verdensmarkedet. Ican, Tomra, skipsautomatiserings-fabrikken Norcontrol, numerisk styrte skjærebrennere til utvikling av propellsystemer (Kongsberg Våpenfabrikk), maritim satelitt-kommunikasjon (Nera), maritim elektronikk (Simrad), i tillegg til spesialseringsfirmaer som Simrad Subsea (ubåt-robot) og Simrad Optronics (militært laserutstyr), er alle eksempler på innovativ utvikling av prosesser som skaper bedre produkter. Jotun er bl.a. blitt ledende innen maling på verdensmarkedet, ikke på grunn av malingen i seg selv, men på grunn av sitt IT-system for produksjon av maling ute i butikkene (Muticolor).

Slik kunne en gå stadig videre. Innovasjon er ikke bare forbundet med IT-. og kunnskapsindustrien, men også det å omgjøre tradisjonell industri til høyteknologiske kunnskapsbedrifter ved hjelp av IT. Det er neppe mer innovativt å selge bøker over Internett, enn å utvikle teknologi for panteautomater. Det siste er både mer innovativt, mer miljøvennlig og gir større grunnlag for eksport (som skaper flere arbeidsplasser enn hvis bedriften kun er nasjonal).

Finansminister Per Kristian Foss nevnte også Nokia på First Tuesday-samlingen som et eksempel på vellykket innovasjon av en bedrift ”som har beveget seg fra halvgode fjernsynsapparater til å bli verdensledende innen mobiltelefoni”. Sitatet indikerer at han nok ikke kjenner helt til Nokia-eksemplet. Nokia har beveget seg fra å være et lav-teknologisk industriselskap innen trevarebransjen, som senere begynte å produsere gummistøvler, for så å ende opp med å bli et høy-teknologi-selskap innen mobilindustrien.

Hva er årsaken til Nokias suksess? Det er vektleggingen av kompetanse og internasjonalisering: Kompetanse knyttet til prosessinnovasjon innen den tradisjonelle industrien ble gradvis utnyttet til produktinnovasjon, jfr. min tidligere digi-artikkel ”Nokia – eventyret fra de dype skoger”.

Det fører meg over til det jeg mener er sakens kjerne: Forutsetninger for innovasjon (produkt- og prosessinnovasjon) dannes i den fruktbare allianse mellom de tre K-ene: Kapital, Kompetanse og Kunnskap.

Innovasjon springer ut av kunnskap. Den må ha sitt utspring i skole-, utdannings- og forskningsmiljøene. Undersøkelser viser at samfunn med høy grad av innovasjonsevne også har vektlagt tverrfaglighet i undervisnings- og forskningsopplegg. Innovasjonen må også utvikles og kommersialiseres. Det innebærer kompetanse og forståelse for tradisjonelle forretningsprosesser og markedsføringsteknikker. Til sist: tilførsel av kapital, først og fremst risikovillig kapital. Men selvsagt også egnede skatteregeler som oppmuntrer til investering.

Poenget er: Innovasjon er et resultat av flere faktorer som virker i samspill. Kapital i betydningen penger betyr selvsagt noe, men enda viktigere er sosial kapital og kreativitet.

Hva bør derfor staten gjøre for å fremme Innovasjonens vilkår her i landet?

Kunnskap: Sterkere satsing på anvendelsesorientert forskning innen for IKT og særlig på områder hvor en endrer etablerte kunders ønsker, det Clayton Christensen kaller ”Innovatørens dilemma”. Det betyr mer penger til bl.a. Norsk Forskningsråd, Norsk Regnesentral, Sintef og andre tilsvarende forskningsinstitusjoner .

Kompetanse: Sterkere satsing på inkubator-virksomhet og forståelse for teknologiens betydning for både produkt- og prosessinnovasjon i tradisjonelle bedrifter. Det betyr sterkere satsing på virkemiddeltiltak som SND innehar i form av BIT-program og VeRDI-program. Samt oppmuntring til såkalte ”næringsparker” ute i distriktene.

Kapital: Større innsats fra staten til ”ninovativ” utnyttelse av staten som kapitalformidler. SkatteFUNN er i så henseende et funn. Andre tiltak med tilsvarende effekter må vurderes. Skauge-utvalgets antydninger om nedleggelse av SkatteFUNN bør kun føre til at Skauge-utvalgets forslag på dette punkt nedlegges.

Samtidig må disse elementene sees i sammenheng. Og her ligger politiernes utfordring: Innovasjonens vilkår i Norge lider nemlig under mangel på klar politisk visjon og et godt ankerfeste knyttet til de tre K-ene. Skatt er bare et mindre element i denne sammenheng.

Relatert artikler:

Til toppen