Et slikt perspektiv krever at investorene ser industrielle evner og kompetanse til å løfte prosjektene utover det normale. Den beste måten å dokumentere dette på for nye firmaer er å komme opp med partnere investoren kjenner og har tiltro til. Dette vil i de fleste tilfeller være et såkalt industrielt lokomotiv. Drahjelpen kan ytes som etterspørsel, markedsføring, finansielle midler eller personellressurser.
Børsen er en markedsplass for flesteparten av de større selskapene i Norge. Selskapene som er notert på Oslo Børs vil i denne sammenheng være de som kan bidra til utviklingen og fremveksten av nye bedrifter her i landet. Både i form av direkte investeringer, og som forbrukere etter de varer og tjenester de nye bedriftene skal levere.
De mindre bedriftene er med andre ord i høy grad avhengige av å ha større bedrifter som kan hjelpe til med å trekke dem opp. I denne forbindelse er det interessant å kommentere hvordan utenlandske investorer betrakter det norske markedet og de bedriftene som skal gjøre dette arbeidet for å sikre nyskapning.
I første i omgang er svaret man får fra de fleste analytikere og investorer at Norge sikkert er bra, men lite og relativt uinteressant. De som ønsker å uttale seg om Norge pakker sine synspunkt enten godt inn, eller ønsker ikke å bli sitert fordi de på en eller annen måte allerede gjør forretning mot selskaper på Oslo Børs og norske institusjoner som bruker Oslo Børs som handelsplass.
Stikkord hørt fra utlendinger som i denne sammenheng har et forhold til Norge er først og fremst at Oslo Børs er en innsidebørs, det vil si at informasjon lekker i flere kanaler og det er ikke mulig å reagere raskt nok fordi kursene reagerer i forkant av nyhetene. Og inntrykket utlendingene sitter med, er ikke at dette foregår i det små.
- Problemet er nok at Norge har et rykte som innsidebørs, og uansett om dette er riktig eller galt, så er det definititvt svært ødeleggende. Det betyr at mange er blitt fortalt at det forekommer innsidehandel og dermed i utgangspunktet er skeptiske. Følgelig velges andre alternativer dersom det finnes. Risikopremien er altså høyere i Norge enn i Sverige. Et norsk selskap skal være enda bedre og enda billigere enn det det må være hvis det er svensk, sier en analytiker i London som arbeider mye mot det norske markedet.
Inntrykket som de som skal formidle kapital i det norske markedet sitter igjen med, er at man selv i de 'velrenommerte' store institusjonene både sprer rykter og handler på innsideinformasjon hele tiden.
Dette er påstander som kommer fra de som faktisk har noe med det norske markedet å gjøre. De øvrige bekymrer seg lite for hva som skjer i Norge og virker heller ikke å ha planer om å bekymre seg mer om dette i fremtiden.
Oppkjøpet av Finansbanken, stadig informasjonsrot rundt Kværner, resultatvarsler i Merkantildata, informasjonsvegring i Opticom, manglende sanksjonsmuligheter og øyensynlig sanksjonsvilje, er momenter som teller med i denne sammenhengen. Plasseringen av den famøse Tandberg Data-emisjonen for noen år siden huskes heller ikke som noen stor suksess.
Norden utgjør kun tre prosent av verdensindeksen satt opp av Morgan Stanley, som brukes som benchmark av en rekke internasjonale og nasjonale fond og forvaltere. En forvalter kan dermed i teorien bruke omlag syv dager på å ha en oppfatning om Norden. Inkludert i disse syv dagene skal han bruke tid på bl.a. Nokia og Ericsson. Det betyr at forvalteren har tre-fire dager i året for hele Norden, eller cirka én dag i kvartalet. Enhver historisk skepsis eller oppfriskning av disse som forvalteren mer eller mindre tilfeldigvis snapper opp via Reuters eller andre kanaler, kan ta bort hans interesse for norske aksjer for et helt år.
Konklusjonen er på den ene siden at kravet til handelen av norske selskaper er strengere enn andre steder fordi negative forekomster får en forholdsmessig større effekt på børsens anseelse i utlandet. Mens enkelthendelser i større markeder blir møtt med sterkere sanksjoner og av aktørene blir oppfattet som enkelthendelser, blir tilsvarende hendelser på Oslo Børs raskt tillagt å være et markedssymptom og representativt for hele markedet.
På den annen side er det klart at det norske markedet av større internasjonale investorer og fond oppfattes som et marked hvor aktørene er få og hvor selskaper, personer og investorer kan ha flere roller som gjør at agendaen kan bli uklar.
Dersom hypotesen om at nyskapningsbedrifter trenger industrielle lokomotiver for å frem nye prosjekter er riktig, er Norge avhengig av en børs med tillit også internasjonalt. For å få denne tilliten er det nødvendig å forstå at kravene som settes til det norske markedet faktisk er strengere enn til andre markeder. Slik situasjonen er nå støter det norske markedet utenlandske investorer fra seg som ellers ville vurdert en investering i Norge.
Les digitodays fokus på |
