Det å erstatte HTTP er ingen triviell oppgave. Juan Benet, en av skaperne av IPFS (Interplanetary File System) uttaler selv at HTTP er en fantastisk protokoll som har hjulpet oss å gjøre mye fantastisk siden den ble laget, men at den samtidig har noen alvorlige mangler.
De fleste har nok opplevd å klikke på en weblink for så å få beskjed om at siden ikke lenger eksisterer (404) eller til og med at serveren eller domenet ikke lenger er operativt. Om man da ikke er heldig og finner siden via Googles cache eller Internet Archive er det ikke stort man kan gjøre.
Allerede her er det første problemet; ved å adressere innhold basert på domenenavn, og ikke direkte, vil risikoen alltid være å miste relasjonen mellom data og plassering. Mye tid kan derfor gå med på å sikre at eldre linker fremdeles fungerer etter for eksempel et navnebytte eller en serveroppgradering. Hos IPFS adresseres i stedet innholdet direkte, og så lenge man har tilgang til denne adressen vil dataene alltid være tilgjengelige.
Skalering
En annet utfordring med HTTP er skalering. I all enkelhet baserer HTTP-protokollen seg på én server som leverer data til en eller flere klienter. Dette er enkelt konseptuelt, samtidig som det er lett å sette opp. Selv om håndtering av mange brukere i dag i stor grad løses gjennom ulike former for lastbalansering, er det fremdeles flaskehalser og komponenter uten redundans som datastrømmen må gå igjennom – for eksempel internett-linken hos tilbyder eller sluttbruker. Når en tjeneste blir populær forbindes det også med en betydelig kostnad for tilbyderne – både i servere og i båndbredde.
