URL-ens historie

Før 1982 var det ingen domene­navn. Så fikk Arpanet vokse­smerter

Nesten alle som i en eller annen sammenheng har brukt internett, har forholdt seg til URL-er (Uniform Resource Locator), stort sett i form av adressene som vises i adressefeltet til nettleseren.

URL-ene som brukes som adresse på weben, ble funnet opp av Tim Berners-Lee på slutten av 1980-tallet. Men oppfinnelsen bygget på en rekke elementer som kom flere år i forveien.
URL-ene som brukes som adresse på weben, ble funnet opp av Tim Berners-Lee på slutten av 1980-tallet. Men oppfinnelsen bygget på en rekke elementer som kom flere år i forveien. (Illustrasjon: Colourbox)

Nesten alle som i en eller annen sammenheng har brukt internett, har forholdt seg til URL-er (Uniform Resource Locator), stort sett i form av adressene som vises i adressefeltet til nettleseren.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Dette er den første artikkelen i serien

De neste tre er:

Men hvordan oppsto URL-en, og hva er bakgrunnen for at de ser ut som de gjør? Det skal vi forsøke å gi klarhet i en liten serie med artikler, hvor dette er den første.

Men aller først:

Hva er egentlig en URL?

Forkortelsen URL står for Uniform Resource Locator og er, som navnet antyder, en felles og standardisert måte å peke til det stedet hvor den ønskede ressursen befinner seg. 

I sin enkleste form består de av navnet på en protokoll (for eksempel HTTP), tegnene :// og vertsnavnet til en datamaskin, alternativt en IP-adresse, for eksempel: http://vertsnavn eller http://87.238.60.135. 

URL-er kan også peke ned i et mappe- og filhierarki på webserveren, for eksempel som dette.

https://www.domene.no/mappe1/mappe2/dokument.html

Les også

Her er består den første delen av selve adressen av et vertsnavn («www»), et domenenavn («domene»), et toppdomene («no»). Deretter følger informasjon om hvor i et mappehierarki selve websiden befinner seg («mappe1» og «mappe2»), og til slutt det dokumentet som utgjør selve websiden («dokument.html»). 

På mange mer moderne nettsteder er nok ikke en slik struktur i URL-en særlig representativt for hvordan mapper og filer er organisert på webserveren. Beskrivelsen over er heller ikke uttømmende. Som illustrasjonen nedenfor viser, kan en moderne URL bestå av langt flere elementer:

Syntaksdiagram for en URL.
Syntaksdiagram for URL-er. Den øverste linjen brukes blant annet for URL-er for e-postadresser, slik som mailto:bruker@domene.no. Illustrasjon: Wikimedia (CC BY-SA 4.0)

Hver av alle disse delene har sin egen historie, som vi skal fortelle litt om. 

Det første vi skal i gang med, er domenenavn.

Arpanet anno 1982

Interessant nok startet det hele med e-post. La oss skru tiden tilbake til 1982. På denne tiden var ikke det moderne internett oppstått ennå, men forløperen Arpanet begynte å få voksesmerter.

Det var på denne tiden tilknyttet mer enn 400 verter til Arpanet, fordelt på mer enn 300 etater og institusjoner. De aller fleste var i USA. Norge var representert med Norsar og verten Norsar-40A, og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) med verten NDRE (Norway Defense Research Establishment).

Les også

Andre land som var representert, med enten én eller to verter, var i alle fall Canada, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. 

Norske oppføringer i Arpanet-katalogen

Det var likevel ikke flere brukere enn at det var mulig å samle dem i en papirkatalog, Arpanet Directory. En utgave fra mars 1982 kan leses i Google Play.

I katalogen har vi for øvrig funnet seks nordmenn som hadde e-postadresse i Arpanet på denne tiden. Bortsett fra én, var alle tilknyttet Norsar eller FFI. Blant disse var Yngvar Lundh og Pål Spilling, som begge var sentrale i arbeidet med å få Arpanet til Norge. 

E-postadressene på denne tiden så slik ut:

mailto:bruker@vertsnavn

For eksempel var Yngvar Lundhs e-postadresse den gang YNGVAR@DARCOM-KA.

Verken vertene i Arpanet eller e-postadressene hadde noe domenenavn. Nettet var helt flatt. 

Host.txt

I 1982 fantes ikke domenenavnsystemet DNS. I stedet ble alle kjente verter oppført i en host.txt-fil på hver tilknyttede datamaskin. Det var Elizabeth Jocelyn «Jake» Feinler ved daværende Stanford Research Institute (i dag SRI International), som hadde ansvaret for å vedlikeholde en sentral utgave av filen. 

Kart over hele internett slik det så ut i rundt årsskiftet 1985/86.
Kart over hele internett slik det så ut rundt årsskiftet 1985/86. Illustrasjon: BBN Technologies/Wikimedia

På denne tiden var Arpanet på vei til å gå over fra NCP-protokollen (Network Control Program) til TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), og det var forslag om å knytte Arpanet sammen med flere andre nettverk, inkludert DCNET, EDNET, WBNET, UCLNET, RSRENET, SRCNET, CHAOSNET og INTELPOSTNET. 

Det ville bli en umulig oppgave å holde orden på vertene i alle disse nettverkene i en tekstfil på hver vert. I stedet ble det klart at det var behov for et mer hierarkisk system, hvor hvert nett hadde sitt eget domenenavn, slik at det ble klart på hvilket nett et vertsnavn hørte hjemme.

De opprinnelige reglene for domenenavn var de samme som for vertsnavnene i Arpanet. De måtte starte med en bokstav, ende med en bokstav eller siffer, og kun bestå av bokstaver, siffer eller bindestreker, samt ikke bestå av mer enn 63 tegn.

Nye e-postadresser

På denne tiden var e-post muligens den viktigste tjenesten på Arpanet, så arbeidet med å definere bruken av domener, var tett knyttet til nettopp e-postadressene.

I september 1981 presenterte COMSAT Laboratories dette forslaget til format for e-postadresser med domenenavn: 

<bruker>.<vert>@<domene>

Men som de fleste nok har registrert, så var det ikke dette formatet som til slutt ble valgt.

Les også

Under et møte ved USC Information Sciences Institute den 11. januar 1982, hvor blant annet internettpionerene Vint Cerf og Jon Postel deltok, ble det konkludert med at formatet bruker@vert skulle utvides til mailto:bruker@vert.domene, hvor selve domenenavnet også kunne bli ytterligere strukturert.

Hovedbegrunnelsen for dette valget blant flere alternativer, var at dette var formatet som ville føre til de minste vanskelighetene for eksisterende systemer. 

Utropstegn

Dette med å bruke et punktum mellom vertsnavnet og domenenavnene, var heller ingen selvfølge. I et forslag fra 1979 om en «Internet Name Server» basert på IP og UDP (User Datagram Protocol), skrevet av nevnte Jon Postel, foreslås det å skille nettverksnavnet og vertsnavnet med utropstegn.

Den Arpanet-tilknyttede datamaskinen hos Norsar, NORSAR-40A, ville med dette kunne adresseres som !ARPA!NORSAR-40A.

«Bang path»

Skannet visittkort med både telefonnummer, teleksnummer og UUCP-basert e-postadresse.
Skannet visittkort fra omtrent 1985 med både telefonnummer, teleksnummer og UUCP-basert e-postadresse. Bilde: Wikimedia/Michael Holley

Bruken av utropstegn var muligens inspirert av UUCP (Unix-to-Unix Copy), en samling verktøy og protokoller som fra 1976 ble brukt av mange, både profesjonelt og privat, til å overføre kommandoer og data mellom datamaskiner, lenge før internett ble allment tilgjengelig. Kommunikasjonen skjedde typisk i lokalnett eller med modemer. 

For å sende både e-post og filer, ble det benyttet det som kalles for en «bang path», hvor «bang» er et amerikansk slangord for utropstegn. Med en slik «bang path» kunne brukerne selv oppgi hvilken rute e-posten skulle sendes, altså mellom hvilke verter. For å skille mellom vertene i ruten, ble det brukt utropstegn, tilsvarende: 

uw-beaver!teltone!dataio!holley

Det over er en faktisk e-postadresse!

uw-beaver var en Unix-basert datamaskin hos University of Washington. Denne sendte e-posten videre til en datamaskin hos industriselskapet Teltone, som igjen sendte den videre til en datamaskin hos selskapet Data I/O, hvor den forhåpentligvis nådde fram til brukeren, Michael J. Holley.

Både Teltone og Data I/O skal ha vært blant de 50 første til å registrere .com-domener i 1986. Teltone har senere blitt en del av Lockheed Martin, mens Data I/O fortsatt eksisterer.

Med dette avslutter vi for denne gang. Vi fortsetter med flere deler av URL-en og historien bak disse, i neste artikkel.

Denne artikkelserien er inspirert av et blogginnlegg som Cloudflare publiserte i begynnelsen av mars. 

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)
Til toppen