ACE High Forward Scatter

Norske «Hot Line» var starten på et spektakulært sambandssystem som Nato brukte under den kalde krigen

ACE High skulle med sine opptil 20 meter store antenner bidra til rask og sikker informasjon, helt fra Nord-Norge til Øst-Tyrkia.

ACE High-antenner ved ikke navngitt, norsk stasjon tilknyttet den opprinnelige «Hot Line»-kjeden. Det ligner på Vennafjellet i Selbu, men dette er usikkert.
ACE High-antenner ved ikke navngitt, norsk stasjon tilknyttet den opprinnelige «Hot Line»-kjeden. Det ligner på Vennafjellet i Selbu, men dette er usikkert. (Foto: Ukjent fotograf, via oberstløytnant (P) Svein Morten Olaussen)

ACE High skulle med sine opptil 20 meter store antenner bidra til rask og sikker informasjon, helt fra Nord-Norge til Øst-Tyrkia.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Norge har vært en teknologinasjon i mange år, men det er mye av historien som av ulike årsaker er ukjent for mange. Ikke minst gjelder dette militær teknologi. Selv systemer som for lengst er tatt ut av bruk, og som det ikke lenger er noe behov for å holde hemmelig, har blitt lite omtalt i ettertid.

Ett av de mest spektakulære av disse systemene, i alle fall målt i omfang, var ACE Tropospheric Scatter Communication System, også kalt ACE High Forward Scatter, men vanligvis bare ACE High. ACE er en akronym for Allied Command Europe. 

En betydelig del av dette digre systemet fantes i langstrakte Norge, og det var her det først ble tatt i bruk.

Sikker kommunikasjon og tidlig varsling

På midten av 1950-tallet, da den kalde krigen begynte å bli virkelig kald, manglet Nato et sikkert og pålitelig landdistanse-sambandssystem i Europa. På denne tiden dannet de europeiske Nato-landene en halvsirkel rundt landene Warszawapakten, fra Norge i nordvest til Tyrkia i sørøst. Behovet for å kunne varsle tidlig om eventuelle atomangrep fra øst, ble ansett som stort, ikke minst fordi det var sentralt Natos snubletråd-planer for gjengjeldelsesangrep. 

I Natos tidlige dager var de strategiske kommunikasjonssystemene til alliansen i stor grad basert på enten innleide punkt-til-punkt-forbindelser eller telefonforbindelser som var under kontroll av de nasjonale, offentlige televerkene. Det var ikke holdbart.

Kart over hele ACE High-nettverket.
Kart over hele ACE High-nettverket, inkludert stasjonsnavn og stasjonskoder. Illustrasjon: Nato via oberstløytnant (P) Svein Morten Olaussen

Derfor ble det i 1956 bestemt at selskapet STC (Standard Telephones and Cables Limited) skulle utvikle et nytt, integrert kommunikasjonsnettverk i Europa som gikk gjennom en rekke land, Norge, Danmark, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Italia, Hellas og til Tyrkia, med en avstikker også til Kypros. I «hjertet» var Natos sentrale militære kommando i Europa, SHAPE (Supreme Headquarters Allied Powers Europe), som i dag ligger i Belgia, men som lå i Frankrike da ACE High ble tatt i bruk.

Les også

Elektronisk «piggtrådgjerde»

I den eldste omtalen vi har funnet om ACE High i norske aviser, i Drammens Tidende den 23. februar 1960, kalles det hele for et «Elektronisk "piggtrådgjerde" tvers gjennom hele Europa». 

Det er flere detaljer i artikkelen som ikke stemmer helt. Riktignok var ACE High etter alt å dømme tett integrert med radarnettverket NADGE, som i stor grad eksisterer også i dag, bare under et annet navn. Men ACE High besto ikke av radarer, slik Drammens Tidende hevdet. 

Det som derimot ser ut til å stemme, er at deler av det norske segmentet av nettverket, ble tidligst ferdig. Arbeidet med disse anleggene skal ha blitt påbegynt i mai 1957, og nettverket skal ha blitt tatt i bruk i all hemmelighet den 12. august 1958, flere år før resten av systemet var ferdig utbygget og fullt operativt, angivelig i 1963. Da var det verdens største sambandsnett av sitt slag, tre ganger så stort som amerikanske «White Alice» i Alaska.

Norske «Hot Line»

Det første, norske segmentet ble kalt for «Hot Line» og gikk ifølge Mannskapsavisa fra 1962 mellom Bodø og Oslo. Avisen skriver at det samlede anlegget i Norge kostet rundt 80 millioner kroner den gang. 

Nettstedet Subterranea Britannica, som primært skriver menneskeskapte, underjordiske steder i Storbritannia, gjengir en artikkel om ACE High fra referanseårboken «Jane’s Military Communications 1987». Der opplyses det at «Hot Line» ble finansiert av USA. 

ACE High-stasjonen på Vardefjell i Mosjøen. Bildet viser blant annet en stor parabolantenne og en flokk med sauer.
ACE High-stasjonen på Vardefjell i Mosjøen. I 1979 var det tolv personer som jobbet der, De måtte bruke en taubane på 2,5 kilometer for å komme seg opp og ned fra toppen av det 630 meter høye fjellet. Foto: Helgeland Arbeiderblad/Helgeland museum

I et avgradert Nato-dokument fra 1966 heter det at ACE High har blitt etablert for å tilby essensiell sambandsstøtte for tidlig varsling, alarm, kommando og implementering av «Special Weapons Strike»-planer i Europa.

Atmosfærisk refleksjon

Teknologien som ble brukt av ACE High, utnyttet troposfærisk spredning («troposcatter»), et fenomen hvor radiobølger innen visse frekvensområder blir spredt tilfeldig når signalene passerer gjennom de øvre lagene i troposfæren. Ved å rette en sender mot et punkt like over horisonten, midt mellom sender- og mottakerstasjonen, vil noe av signalene blir reflektert og kunne mottas flere hundre kilometer unna, mer eller mindre uavhengig av terrenget mellom sender og mottaker, men også av værforholdene.

Den lengste distansen mellom de norsk ACE High-stasjonene skal ha vært på 370 kilometer. 

Metoden innebærer store effekttap, så det var nødvendig med svært sterke sendere, en smal stråle og veldig store parabolantenner.

Flyfoto av ACE High-stasjonen på Vennafjellet i Selbu i 1963.
Flyfoto av ACE High-stasjonen på Vennafjellet i Selbu i 1963. Foto: Statens kartverk, Geovekst og kommunene, Klæbu-Malvik 1963.

Opptil 20 meter i diameter

Ifølge boken «Sambandsbølger» (side 67), som ble utgitt av Forsvarets fellessamband i 1978, besto det vanlige utstyret ved en toveis troposcatterstasjon av fire 10 kilowatt sendere, åtte «diversity»-mottakere og fire parabolantenner med diameter på 10 eller 20 meter, i alle fall i Norge.

I alt skal det ha vært 49 troposcatter-forbindelser i ACE High, hvorav sju i Norge. I tillegg var det tilknyttet 40 radiolinjeforbindelser til militære knutepunkter. Fem av disse var i Norge. 

– Det ville trolig ha kostet milliarder i dag. Det var en fascinerende til vilje til investering, sier Knut Helge Grandhagen, kommunikasjonssjef i Cyberforsvaret, i en kommentar til Digi.no. 

Mobilfrekvenser

Mange av stasjonene var plassert på høytliggende steder. Ifølge noen kilder er dette årsaken til «High»-delen av navnet på systemet. Andre kilder oppgir at navnet reflekterer at radiosignalene ble sendt over bånd med temmelig høy frekvens. Faktisk dreide det seg om ultrahøy frekvens, siden det var området rundt 900 MHz som ble benyttet. Etter at ACE High ble langt ned, ble dette frekvensbåndet frigitt for sivil mobiltelefoni, men da med svært mye lavere sendereffekt.

Hvor stor kapasitet ACE High-forbindelsene hadde, har vi funnet litt forskjellige tall for. Dette kan skyldes at kapasiteten ble økt etter hvert. Et oversikt som er gjengitt mange steder, er at systemet hadde 570 linjer for tale, 260 linjer for telegraf/fjernskriver og 60 linjer for data. De sistnevnte skal blant annet har blitt brukt av NADGE-systemet. 

Les også

Den norske kjeden

Selv med opptil 400 kilometers rekkevidde, så kreves det en rekke stasjoner for å dekke Norge på langs. Den nordligste stasjonen var lokalisert på Veten på Senja, som var forbundet med Høggumpen i Sørreisa med en radiolinjeforbindelse. Troposfæreforbindelsen gikk derimot sørover til Klettkovfjellet ved Bodø (Skjerstad), via Vardefjell ved Mosjøen og til Selbu (Vennafjellet/Fasesknippen). Derfra gikk det en radiolinjeforbindelse til Gråkallen i Trondheim, tillegg til at tropescatterforbindelsen fortsatte til Egneråsen i Lillestrøm (Sørum).

Flyfoto av ACE High-stasjonen på Egneråsen i daværende Sørum kommune i 1986.
Flyfoto av ACE High-stasjonen på Egneråsen i daværende Sørum kommune i 1986. Foto: Statens kartverk, Geovekst og kommunene, Nittedal - Skedsmo - Fet - Sørum 1986.

Fra Egneråsen gikk det en radiolinjeforbindelse til Svartåsen i Enebakk. Derfra gikk radiolinjeforbindelsen videre til Kolsås og Mågerø. I tillegg skal Eggemoen har blitt knyttet til ACE High via en satellittlink fra Egneråsen.

Fra Egneråsen gikk dessuten troposcatterforbindelsen videre til åsen Stormyrheia/Hørte i Grimstad. Dette var den største stasjonen i Norge, målt i antall antenner, for fordi her foregikk det mottak og sending til hele tre andre stasjoner. ACE High hadde nemlig to veier til og fra Norge. 

Den ene veien gikk fra Stormyrheia til Torphøj/Kollemorten i Danmark, og derfra til SHAPE i Belgia via blant annet Lammersdorf i Vest-Tyskland, som for noen kanskje er kjent fra boken «Red Storm Rising» av Tom Clancy. 

Også til Storbritannia

Fra Stormyrheia gikk det også en forbindelse vestover. Den gikk til Lysenuten/Vikedal i dagens Vindafjord kommune, og derfra videre til Shetland, Skottland, England og Frankrike, senere også Vest-Tyskland, før den nådde fram til SHAPE.

Flyfoto av ACE High-stasjonen på Lysenut i 1972.
Flyfoto av ACE High-stasjonen på Lysenuten i 1972. Foto: Statens kartverk, Geovekst og kommunene, Vindafjord - Suldal 1972.

Flere av de norske stasjonene lå på toppen av høye fjell. Noen av dem var til daglig bare tilgjengelige med taubane. Ikke minst turen opp til toppen av Lysenuten på drøyt 800 meter, har blitt omtalt som luftig. Ifølge en artikkel i lokaltidsskriftet Vindetreet fra 1996, var det på det høyeste 250 meter fra taubanen og ned til bakken.

Satellittene kom, men overtok ikke

Samtidig med utbyggingen av ACE High, foregikk romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen for fullt. Men på slutten av 1950-tallet var satellitter ennå ikke blitt noe pålitelig og raskt alternativ for kommunikasjon rundt jordkloden. Dette endret seg i 1964, med oppskytningen av Syncom 3, som var den første geostasjonære kommunikasjonssatellitten. 

Nato begynte å utforske mulighetene for å utvikle en kommunikasjonssatellitt i 1966, gjennom SATCOM-prosjektet. De to første satellittene ble sendt opp fra Cape Kennedy, Florida i henholdsvis 1970 og 1971. Tidlig på 2000-tallet ble det bestemt at NATO ikke skal ha egne satellitter, men i stedet benytte nasjonale kommunikasjonssatellitter fra Frankrike, Italia og Storbritannia. 

Satellittene første ikke til noen umiddelbar stans for ACE High. Tvert imot. Det tok mange år før systemet ble tatt ut av bruk. Det var tross alt ansett som svært pålitelig, med en tilgjengelighet på minst 99,9 prosent. Men det skal også ha vært dyrt å vedlikeholde.

Ble først erstattet i Norge

Norge var først til å få ACE High-stasjoner, og vi var etter alt å dømme også først til å legge dem ned. I 1988 ble det besluttet at fem av de sju norske stasjonene skulle legges ned. De første ble lagt ned allerede samme år. Lysenuten/Vikedal og Stormyrheia i Grimstad var unntatt. Men også disse ble til slutt lagt ned, Lysenuten i 1991 og Stormyrheia i 1992.

– ACE High Forward Scatter startet i Norge, men i løpet av den kalde krigen bygde Norge ut andre kapasiteter lenger øst i landet, og da ble systemet for Norges del byttet ut med den nasjonale, militære kommunikasjonsinfrastrukturen, inkludert radiolinjekjeden, forteller Grandhagen i Cyberforsvaret. 

Sentralt for nedleggelsen av ACE High-kjeden i Norge var også etableringen av Forsvarets digitale nett (FDN). Den første fasen i utbyggingen av dette var fullført i 1988. FDN ble tatt i bruk 1. januar 1989.

Det er litt uklart når det ACE High-nettverket stengte for godt i resten av Europa, men flere kilder antyder at det kan ha vært rundt 1995-96, altså betydelig senere i enn i Norge.

Flyfoto av ACE High-stasjonen på Stormyrheia i Grimstad i 1967.
Flyfoto av ACE High-stasjonen på Stormyrheia i Grimstad i 1967. I motsetning til andre norske stasjonene, var det hele seks store parabolantenner her. Foto: Statens kartverk, Geovekst og kommunene, Grimstad Arendal Froland 1967

Det meste er utradert. Men ikke alt

Det er lite å se av de store, norske Ace High-anleggene i dag. Det meste er fjernet for lengst. Noen av anleggene er likevel fortsatt i bruk av Forsvaret eller sivile virksomheter, men da med langt mer moderne utstyr. Andre er tilbakeført til naturen. 

I enkelte andre land er det fortsatt mulig å besøke relativt komplette ACE High-stasjoner. Blant disse er den på toppen av Monte del Giogo i Italia, omtrent midt mellom Bologna, Firenze og Genova. Etter det Digi.no erfarer, vedlikeholdes stedet av en lokal radioamatørgruppe. 

Norsk teknologi

Videoen nedenfor er fra det italienske anlegget, hvor mye av innvendige utstyret fortsatt står igjen. En interessant detalj er at flere av enhetene er merket «NERA». 

Nera (Norsk Elektronisk Radio Aparatur) ble etablert i Bergen i 1947 og har i alle fall siden 1950-tallet levert telekommunikasjonsutstyr, både sivilt og militært, og da spesielt for overføring via radiolinje og etter hvert satellitter. Nera leverte trolig ikke noe til selve troposcatter-forbindelsene, men selskapet fikk i oppdrag å lage utstyret til de lokale tilførselslinjene til stasjonene. Disse hadde mellom ett og tre hopp og ble kalt for ACE High LOS Tail-links (Line of sight), altså mer kortrekkende radiolinjeforbindelser. 

Stasjonssjef Ingolf Aagnes ved ACE High-stasjonen på Vardefjell i Mosjøen.
Daværende stasjonssjef Ingolf Aagnes ved ACE High-stasjonen på Vardefjell i Mosjøen, foran en del av sambandsutstyret. Bildet er fra 1979. Foto: Helgeland Arbeiderblad/Helgeland museum

Det Nera-utstyret som vises i videoen, ser ut til å være radiolinjesystemet NL 32. Bilder og andre detaljer om dette, samt historien om hvordan Nera vant anbudet, er gjengitt heftet «40 med radiolinjer» av selskapets Per Fremstad, som ble utgitt i 1993. Det var tydelig en stor utfordring for selskapet. Kravspesifikasjonen var på to tykke bind, og det skulle leveres 150 sende-/mottaker-terminaler for til sammen 15 millioner kroner.

– Kravene til LOS-linken var milevis fra hva vi hadde laget tidligere, skriver forfatteren.

– Vi var neppe sett på en som en seriøs tilbyder, men som Nato-nasjon kunne vi ikke bare oversees. 

Under presentasjonen av hvordan de ville løse dette, imponerte likevel Nera likevel SHAPE-delegasjonen i tilstrekkelig grad til at de fikk oppdraget.  

Nera ble senere delt og solgt til utenlandske eiere. Likevel finnes det fortsatt en norske avdeling av det som heter Nera Telecommunications. Den ligger ikke så langt fra Flesland i Bergen. Hovedkontoret er derimot i Singapore.

Mer om ACE High:

28.12.2020: Artikkelen oppdatert med en detalj om at SHAPE ble flyttet fra Frankrike til Belgia i 1967.

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)
Til toppen