Unikt innblikk i norsk IT-historie: – Verden fikk aldri oppleve den fantastiske Cesar-maskinen

Ifølge Norsk Data-gründer Rolf Skår er Yngvar Lundh (85) den mest sentrale personen i norsk IT, noensinne. Lundh har skrevet en artikkel om hvordan det hele begynte, og historien om hvordan han organiserte den såkalte Siffergruppen ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) – som står svært sentralt i norsk IT-historie.

Yngvar Lundh har gitt oss tillatelse til å publisere hele artikkelen i sin helhet. Første del ble publisert på mandag, andre del i går. Her er tredje og siste del.

– Redaksjonen

I første del fortalte Lundh om hvordan det hele begynte, og i andre del kan du lese om hvordan Lund og de andre i «Siffergruppen» bygget en programmerbar maskin som ble kalt SAM – Simulator for Automatisk Maskineri.

Vi overlater igjen ordet til Yngvar Lundh:

Seismisk databehandling

Før jeg begynte på Penguin-prosjektet hadde jeg jobbet med idéer om informasjonsbehandlingsmaskiner for særlig krevende oppgaver. Et område som ville trenge det var seismikk for å kunne observere kjernefysiske prøver. Det var nødvendig for å få i stand en avtale om prøvestans av atomvåpen. For å prøve å finne interesse for mine idéer tok jeg kontakt med jordskjelvstasjonen i Bergen, en britisk gruppe i Black Nest og i Edinburgh og en amerikansk gruppe tilknyttet Advanced Research Projects Agency – ARPA – i Washington, DC høsten 1964. Jeg ble invitert til åpningen av et stort seismisk observatorium – LASA – i Montana, USA, og ikke lenge etter oppstod planer om å bygge et lignende observatorium i Norge. Mine store planer om en multiprosessor for seismiske signaler måtte jeg allikevel glemme da det ble klart for meg at allerede to ganske sterke firmaer var i gang med å utvikle to konkurrerende alternativer, finansiert av ARPA. Da jeg kom tilbake fra Bell i 1971 var allerede det norske observatoriet Norsar bygget med et eget prosesseringssenter på Kjeller, som nærmeste nabo til det felles regneanlegget «KIRA».

Multiprosessoren Martinus

Nå skulle det imidlertid oppstå en ny mulighet for å implementere noen av mine idéer. Holberg og våre kolleger i Horten hadde nå kommet frem til en langt mer ambisiøs ny målsetning for å filtrere signaler fra støy. Den var krevende med hensyn på maskinkapasitet.

(Artikkelen fortsetter under)

Jeg kom opp med en løsning basert på en sammenkobling av flere maskiner til en multiprosessor.

Prosjektet kom til slutt til å omfatte tretti enkeltprosessorer som overførte data og styringssignaler seg imellom ved hjelp av et nettverk av busser. Det hele ble styrt av en Nord-maskin som vi kjøpte fra Norsk Data. Som helhet ble det et omfattende prosjekt. Buss-systemet omfattet blant annet en bufferkrets som vi konstruerte som en integrert krets. Den resulterende maskin, som vi kalte Martinus, ble installert og satt i drift i juni 1982.

Knutepunktsteknikk

Samtidig med Martinus-prosjektet fikk vi flere andre, spennende oppgaver og nye muligheter. Et særlig vellykket prosjekt begynte vi på høsten 1973. Det gjaldt et system for felttelefon.

Vi utviklet en automatisk datastyrt telefonsentral for digital telefoni. Det ble et konsept som viste seg å være effektivt og fleksibelt og ga mange muligheter. Vi var spesielt heldige med tidspunktet da det prosjektet ble aktuelt. Det var nemlig like før utviklingen gjorde det mulig å lage mikroprosessorer. Jeg mente å forutse at det ville bli mulig, og at vi altså i løpet av den planlagte utviklingsperioden ville kunne kjøpe fungerende mikroprosessorer. Jeg satset derfor på det. Jeg fikk tak i en beskrivelse av en slik maskin, som firmaet Intel lanserte, foreløpig på papiret. Jeg fikk en student Peder Emstad til å skrive en simulator og et enkelt programmeringssystem, slik at vi kunne begynne å lage programmer og prøve dem ut allerede før vi hadde selve prosessoren i hånden. Vi hadde derved mulighet for å starte programutviklingen før også leverandøren Intel gjorde programmeringssystemet sitt tilgjengelig. Utviklingen av telefonsentral-systemet, som ble hetende «knutepunktsteknikk» foregikk i en intens periode i 1974 og resulterte i suksess. Spesielt bør her nevnes det givende samarbeide som pågikk en periode på FFI mellom de nybakte sivilingeniørene Kjell Knutsen og Hans Petter Jacobsen. Utvikling av lignende telefonsystemer hadde startet litt tidligere i England og Frankrike, henholdsvis under navnene Ptarmigan og Rita. Bl.a. vår satsing på mer moderne kretsteknikk resulterte i et dramatisk mer effektivt system.

(Artikkelen fortsetter under)

Knutepunktsteknikken ble industrialisert i samarbeide med firmaet Standard Telefon og Kabelfabrik AS. Produktene ble bl.a. markedsført under navnet Digimat. Det førte til en flerårig suksesshistorie for firmaet som videreførte utviklingen og leverte systemer for militært og sivil bruk i mange land. En nøkkelperson i den videre utviklingen var Jens Gjerløv.

Integrert kretsteknikk

Fra siste halvdel av sekstiårene og fremover – ja fremdeles – har siffer-kretsteknikk gjennomgått en stadig utvikling mot bedre ytelse. Den hurtige utviklingen som har foregått, stadig videre gjennom mange år, er antagelig uten sammenligning med noe annet i historien. Den har hele tiden forandret forutsetninger for nye produkter og metoder. Jeg ble bevisst på den utviklingen i syttiårene etter at jeg hadde vært gjesteforsker på Bell Labs. Jeg gjorde derfor spesielle anstrengelser for å bygge opp muligheter for å utnytte den teknikken. I korthet gikk det ut på, på den ene side å bygge opp kunnskaper og evne til å konstruere integrerte kretser og på den annen side å få i stand kanaler for å få disse konstruksjonene prosessert.

Det å bygge fabrikasjonsmuligheter torde jeg ikke satse på, til tross for at pioneren Olaf Stavik allerede hadde en liten prosess gående i Horten. I og med at antallet kretselementer som kunne integreres økte raskt, ble metoder for å utnytte mulighetene til omfattende funksjoner i seg selv et nytt viktig fag som krevde nye metoder og verktøy. Jeg fikk anskaffet et datastyrt tegnesystem, levert av firmaet Computer Vision, som tillot oss å lage ganske kompliserte konstruksjoner. Det viste seg at de etablerte halvleder-fabrikantene var forsiktige med å gjøre tilgjengelig data om sine prosesser, og det skapte i mange år en vanskelig situasjon. Dette på tross av at alle de kreative konstruktørene som ville realisere nye store idéer representerte et vesentlig tillegg til fabrikantenes egne konstruktører, som måtte konsentrere seg om standard-brikker som kunne massefabrikeres og markedsføres tilsvarende.

To forskere som hadde sett dette og som betydde meget i å «frigjøre» utviklingen var professor Carver Mead på CalTech University og Lynn Conway på Xerox’ forskningsavdeling. De utga en bok om Very Large Scale Integration – VLSI og innførte blant annet et system hvor de standardiserte et sett med design-parametre. Fabrikanter kunne så velge å tilby prosessering i henhold til disse «Mead&Conway’s lambda-rules». En håndfull ingeniører i USA var med i denne gruppen av utbrytere fra de etablerte halvledermiljøene. En av dem, professor Carlo Sequin fra universitetet i Berkeley klarte jeg å skaffe et NATO-stipend til, slik at han kunne komme til Oslo og holde et seminar på universitetet for noen studenter som nå var blitt interessert. Jeg etablerte også et samarbeide med Lynn Conway. Hun hadde klart å bygge opp et opplegg hvor man kunne levere inn sin konstruksjon av en integrert krets. Hun fikk lagt sammen et antall slike konstruksjoner til en eller flere «multi project chips». Dette ble en mulighet til å få produsert i et lite antall prototyper for utprøvning for overkommelig pris. Noen av våre nybakte VLSI-konstruktører fikk sendt med sine prøvekretser i hennes MPC-tilbud. Derved ble det mulig å bygge opp erfaring med å konstruere integrerte kretser.

Sammen med tre andre entusiaster fikk jeg skrevet en lærebok om Konstruksjon av integrerte kretser og startet forelesninger om det på Universitetet i Oslo. Jeg skisserte hovedinnholdet i et kurs og leide inn fire-fem forelesere til de forskjellige delene av kurset. Senere tok en av dem, Oddvar Søråsen seg av videreføringen av det kurset i årene fremover. En av entusiastene i miljøet på UiO var Tor Sverre (Bassen) Lande. Han betydde mye i den videre utvikling av fagmiljøet der som også har blitt en del av universitetets satsing på «teknologisk orienterte studier» – TOS. I dag omfatter det miljøet grupper for henholdsvis nanoteknologi og robotikk.

I 1980 tiltrådte jeg, etter invitasjon et professorat i datateknikk ved UiO på deltid. Deretter tilbragte jeg en dag i uken der helt frem til pensjonsalder, som jeg nådde i 2002.

Cesar

En spesiell spennende utfordring kom til å oppta meg sterkt i 1970-årene. NASA hadde publisert endel interessante resultater omkring syntetisk aperture radar – SAR – fra satellitt. Den gjorde det mulig å observere detaljer av jord-overflaten – særlig over sjøen – med stor oppløsning, og uavhengig av skydekke. Vi fikk tilgjengelig en prøve på de signalene som den satellitten produserte og som kunne prosesseres til bilde av en bred stripe under satellittens bane. Det ville kunne ha stor betydning for praktisk overvåkning av Norges nå svært store økonomiske sone på havet. Den prosesseringen krevde stor regnekapasitet og kunne derfor ikke gjøres i sann tid. Men Einar Herland hos oss klarte å lage et program som fikk frem bildet, og det var så interessant at det ble en utfordring å frembringe en maskin som kunne gjøre det i sann tid.

Flere av oss så denne utfordringen, og jeg skisserte en maskin som vi ønsket å lage. Vi kalte den for Computer for Experimental Synthetic Aperture Radar – Cesar. En vesentlig del av maskinen skulle bestå av en matrise av spesielle regne-kretser i form av integrerte kretser. Oddvar Søråsen hadde spennende idéer om hvordan dette kunne gjøres i form av hva vi kalte et systolic array. Data i form av lange vektorer ble tilført den matrisen av regneelementer. Effektivt utførte matrisen da en Fast Fourier Transform – FFT, den tyngste delen av prosessen, frem til resulterende vektorer som utgjorde elementer i bildet. Denne regneenheten, en hoveddel i Cesar som vi kalte SVOP – Speedy Vector Oriented Processor arbeidet vi mye med i 1970-årene, men dessverre ble den aldri helt gjennomført. Vi klarte aldri å skaffe og sette inn tilstrekkelig med ressurser til å få nok fart i utviklingen. Forøvrig ble NASA mer restriktive med sine SAR-data. Det betydde en vanskelighet med å skape interesse i Norge. Vi måtte prioritere arbeidet med Martinus, som vi hadde forpliktet oss til og som også var et ambisiøst prosjekt og bød på diverse utfordringer. For meg ble dette dessverre en litt skuffende situasjon. Verden fikk aldri oppleve den fantastiske Cesar-maskinen. Navnet Cesar ble tatt i bruk av en annen forsker til en annen maskin.

Ressursdelende nettverk

Våre venner i ARPA hadde i slutten av sekstiårene og frem til 1972 arbeidet med samkjøring av datamaskiner med hensyn på ressursdeling. Datamaskiner var kostbare og det gjaldt å utnytte godt både dem og de resultatene de kunne produsere. Alle større datamaskinleverandører tilbød nettverksløsninger for sine maskiner. ARPA hadde bygget opp et mer generelt nett som de kalte Arpanet. Det benyttet metoder uavhengig av maskinleverandør, og hadde vakt betydelig interesse særlig innen forskningsmiljøer. Så i perioden 1969 – 72 hadde omkring tretti universiteter blitt tilknyttet det nettet.

En rekke spennende samkjøringsprosjekter var i gang. Denne suksessen inspirerte de ledende forskerne, Lawrence (Larry) Roberts og Robert (Bob) Kahn til å undersøke hvilke problemer man måtte løse hvis et slikt nett også skulle krysse landegrenser. De hadde kontakt med professor Peter Kirstein ved University College London, og de hadde kontakt med FFI og NTNF i Norge etter vårt seismiske samarbeide, samt en fast leiet telefonlinje, for dataoverføring til og fra Kjeller for det seismiske samarbeidet. De kom på besøk til Oslo sommeren 1972 for å presentere nettet.

Presentasjoner for Televerket og for NTNF genererte ingen interesse. Jeg hørte presentasjonen i NTNF, og bestemte meg for å prøve å få i stand et samarbeide. Holberg var positiv, men jeg klarte ikke med en gang å skaffe flere ressurser og måtte arbeide med dette alene ved siden av de andre prosjektene jeg hadde ansvaret for. Jeg foreslo en hovedoppgave for en student fra UiO. Han arbeidet med noen detaljer i det spennende systemet av metoder – protokoller – som utgjorde det tekniske grunnlaget for nettet. Jeg skisserte også innholdet i et kurs i datanett og leiet in fire fem forelesere til å gjennomføre det. En av dem var Dag Belsnes. Han tok over kurset og utviklet det videre i de neste årene.

Samarbeide om datanett

Arpanet var et maskenett av 56kb/s leide datalinjer. I hver node var en datamaskin kalt IMP (Interface Message Processor. Red. anm.) eller TIP (Terminal Interface Processor. Red. anm.). Til hver nodemaskin kunne tilknyttes en eller flere vertsmaskiner som kunne være av vidt forskjellig type, ytelse mv. Nodemaskinene kunne omprogrammeres fra et kontrollsenter og all trafikk kunne observeres derfra og måles i detalj. I praksis var dermed Arpanet et stort og godt laboratorium for videre utvikling av nett-teknologien. Det ble brukt slik i de neste åtte- ti årene, ved utviklingen fra det rudimentære og sårbare Arpanet til det robuste, fleksible og vekstkraftige Internet.

Sommeren 1973 fikk vi installert en TIP på Kjeller som ble del av nettet. Den kunne også tilknyttes enkle skrivemaskinterminaler direkte. En ny kostbar linjeforbindelse til USA ble unngått ved at vi fikk installert forbedret modem-utstyr i den faste linjen på 2,4 kb/s vi allerede hadde for det seismiske samarbeide. Det ga en øket linjekapasitet, 9,6 kb/s. En multiplekser ga oss «gratis» 7,2 kb/s til Arpanet-forbindelsen mens den seismiske trafikken gikk uavhengig som før med den opprinnelige linjekapasiteten. Det ble nå mulig for Peter Kirstein å etablere en linje videre fra Kjeller til London. Både Kirstein og jeg hadde nå full tilgang til Arpanet med skrivemaskinterminaler og fjernskrivere, og begynte et samarbeide med miljøer i USA.

Via vår TIP på Kjeller gjorde vi terminaler tilgjengelig for Universitetet og regneanlegget KIRA, men klarte ikke å skape noen interesse og fikk ikke flere ressurser derfra. Jeg ble invitert av ARPA til å delta i møter som en samarbeidsgruppe av forskere fra forskjellige universiteter holdt på omgang. Vi diskuterte den videre utvikling av nettet og definerte etter hvert en målsetning. Arpanet benyttet fast leide linjer på 56kb/s mellom hver node. Nettet tilbød et par grunnleggende tjenester, en rudimentær form for elektronisk post, mulighet for å benytte enkle terminaler, samt overføring av hele datafiler. Vi satte som mål at alle typer overføringslinjer skulle kunne benyttes med optimal utnyttelse, eksempelvis lokale kabler, alle typer leide datalinjer, lokale radionett, og nett via telesatellitter. Forskjellige typer trafikk med ulike krav til overføringstid, feil og prioritering skulle besørges optimalt. Og i særdeleshet definerte vi krav til robusthet. Nettet skulle fortsette å fungere selv om deler av det falt ut. Blokkering som følge av stor trafikk skulle løses opp av seg selv. Nettet skulle ikke ha noen sentral styring.

Under fortsatt ledelse av gruppen hos ARPA startet vi i et fellesskap med samarbeidende grupper en videre utvikling langs disse retningslinjene. Informasjonen ble overført digitalt i pakker av begrenset lengde, kalt pakkesvitsjing. Detaljer omkring den typen trafikk var diskutert i teoretisk detalj av Paul Baran og av Leonard Kleinrock. Det ble snart klart at kravet om å benytte forskjellige kanaler optimalt var forskjellig for hver type overføringskanal, eksempelvis en leid linje eller en radiokanal. De fikk forskjellige former for pakkesvitsjing. Det førte til at vi definerte hver type kanal som et eget nett med tilpassede protokoller. De forskjellige slike nett ble så koblet sammen via gateways til et nett av nett som vi kalte Internet.

Interaktivitet

Etter hvert kom jeg i kontakt med flere interessante personer og grupper i forskningsmiljøer i USA. Spesielt ble jeg inspirert av forsker Douglas Engelbart på SRI. Litt forenklet hadde han demonstrert allerede i 1968 de viktigste hovedtrekk av den interaktive funksjonalitet som vi kjenner i Internett i dag. Spesielt nevner jeg arbeidsstasjoner i nett, overføring av filer og redigering ved hjelp av dataskjerm og mus, noe som først ble alminnelig et par tiår senere.

For å stimulere interessen i Norge klarte jeg å skaffe en bevilgning til å invitere Engelbart til Norge. Han holdt en overbevisende demonstrasjon i et tre-dagers seminar i mai 1976. Hovedtemaet i Engelbarts aktivitet kalte han for Computer Augmentation of the Human Intellect. Jeg hadde invitert ca. 20 forskere fra norske miljøer til seminaret, men måtte, til min skuffelse, konstatere at temaet ble funnet for eksotisk. De erfarne norske dataspesialister hadde lært seg grundig hvordan dyre datamaskiner måtte betjenes effektivt. Det som gjaldt var «closed shop» og punching av hullkort. Jeg fikk ingen positive tilbakemeldinger fra deltagerne. Engelbart spanderte en spesialisert arbeidsstasjon på oss, som vi allikevel hadde stor nytte av i det videre arbeide.

Utviklingen av Internett

Etter hvert samlet arbeidet seg i ti forskjellige grupper som samlet kalte seg Packet Switching Project Working Group – PSPWG. Vi møttes hos hverandre etter tur ca. hver tredje måned. Etter knapt tre år fikk mitt lille nettprosjekt på Kjeller tilført to forskere som var blitt overflødige på et annet prosjekt: Aage Stensby og Pål Spilling. Og litt senere fikk vi tilført to nyutdannede sivilingeniører som skulle avtjene sin verneplikt: Øyvind Hvinden og Finn Arve Aagesen. Etter avtale med Peter Kirstein fikk Pål til å begynne med noen ukers opphold i gruppen i London og han fikk derved en god start. Han hadde ingen bakgrunn i datateknikk eller programmering, men ble fort ivrig og ble også med i samarbeidsmøtene i PSPWG.

Vi deltok etter hvert i forskjellige eksperimenter i den utviklingen som foregikk, med mange typer trafikk og mange trafikksituasjoner. Etter en tid klarte vi å overtale Televerket til å stille en satellittkanal til rådighet for eksperimenter. Sammen med to andre jordstasjoner, i England og USA, kunne vi da også eksperimentere med satellittkanaler. Målsetningen med hele utviklingen ble etter hvert finpusset og redefinert. Alt ble grundig analysert og eksperimentelt verifisert. Samtidig med at vi kjørte en videre utvikling av selve nettet pågikk en stor og økende «naturlig» trafikk mellom alle de tilknyttede universitetene. Interessen var stor der selv om de tjenester som var tilgjengelig i Arpanet var primitive i forhold til hva de er etter utviklingen til hva som ble Internet. En «nett-kultur» utviklet seg. Vår eksperimentering benyttet både naturlig trafikk og trafikk som vi genererte spesielt for eksperimentering. Den kunne vi blant annet variere helt til blokkering. Blant trafikktyper eksperimenterte vi også med tale. Det skjedde med spesialiserte talekodere utviklet ved MIT. De kunne representere forståelig tale helt ned til 2.4 kb/s. Vi hadde i Arpanet langt mindre tilgjengelig båndbredde enn hva som er tilgjengelig i Internett nå. Vi utviklet også muligheter for konferansesamband.

Det meste av trafikkteoretisk analyse ble gjort i Leonard Kleinrocks gruppe ved University of California Los Angeles – UCLA. Selve programmeringen av de forskjellige protokollene som ble prøvet ut ble i det vesentlige gjort av firmaet Bolt Beranek and Newman – BBN. Selve eksperimenteringen og diverse forslag og analyser og diskusjoner foregikk i et ganske nært samarbeide mellom ulike grupper for de forskjellige problemstillinger. Pål og Øyvind tilbragte begge et år i USA henholdsvis i samarbeidsgruppene ved Stanford Research International – SRI og MIT. Pål var senere til hjelp for flere miljøer i Norge som begynte å interessere seg for tilknytning. Jon Postel ved Information Sciences Institute i Los Angeles førte en presis beskrivelse av de protokoller etc som etter hvert ble mer og mer ferdig utprøvet. En gang i 1980-81 var disse så vidt stabile at utviklingen ble ansett som fullført.

De nodene som utgjorde Arpanet fikk da de endelige protokoller på permanent basis, og deretter het nettet Internet. Kommersiell trafikk var ikke tillatt i nettet, men flere brukermiljøer internasjonalt ble etter hvert tilknyttet nettet i åttiårene. Spesielt bør nevnes det store forskningsinstituttet Cern. Der hadde forskeren Berners Lee utviklet et fint informasjonssystem han kalte Mosaic. Det ble satt i drift på nettet ca. 1989 og fikk etter hvert navnet World Wide Web. Det er et sterkt og intuitivt system, lett å lære seg og det stimulerte interessen sterkt. I 1991 ble forbudet mot kommersiell trafikk opphevet og en eventyrlig vekst av nettet begynte.

Videre nett-utvikling

Jeg mente å se at nettet kunne ha mange spennende anvendelser og kunne bli grunnlag for ny virksomhet. Men lite skjedde de første årene. Jeg foreslo for Televerket å gjøre elektronisk post til en ny offentlig tjeneste. Det var Ole Petter Håkonsen interessert i. Jeg begynte i ny jobb i Televerket 1. januar 1984. Noen enkelte televerk hadde så smått begynt å jobbe med det, spesielt i England og i Japan. En av utfordringene for Televerket ble at de fikk et forbud mot å benytte sin monopolsituasjon i forbindelse med hva som nå ble definert som verdiøkende tjenester – VØT.

Canada hadde vært ledende i å frembringe en ITU-standard for elektronisk post, kalt X-400. Jeg satset på den. Den lignet på Internetts mailsystem, men var blitt til via komiteer i televerkenes tradisjonelle standardiseringssystem. Det var ikke gjennomprøvet eksperimentelt slik som Internet-systemet. Resultatet ble til slutt at Televerket leverte elektronisk post via et eget firma som ikke hadde monopol. Etter hvert begynte imidlertid Internet å bli mer kjent, og e-posten der ble populær. Til forskjell fra X-400 standarden var den gjennomprøvet og fungerte tilfredsstillende. Det ble etter hvert den foretrukne standarden i likhet med resten av protokollsystemet i Internett. Og Televerket konverterte også over til den. For de forskjellige televerkene betydde innføring av slike nye «standarder» utenom de tradisjonelle og vel innarbeidede kanaler gjennom CCIT og ITU i begynnelsen mye usikkerhet og det tok litt tid. Men fra ca. 1995 har Internett vært godtatt verden over og utnyttet og har revolusjonert mange typer virksomhet.

Etter at elektronisk post var etablert forsøkte jeg også å lansere et mer utvidet tilbud. Det skulle lede til et forretningsområde for kjøp og salg av diverse varer og tjenester via Internett. Vi kalte idéen Maxtel. I den store teleutstillingen i Geneve i 1991 etablerte jeg en stand hvor jeg prøvde å generere interesse. Dessverre klarte jeg det dårlig. Jeg ble forøvrig også minnet av forskningsavdelingen om at nye tjenester burde prøves og lanseres gjennom forskningsavdelingen, mens jeg hadde gått via markedsavdelingen. Jeg er redd jeg på den måten skaffet meg et dårlig utgangspunkt i en kultur jeg ikke forstod. Maxtel- idéen måtte oppgis til min store skuffelse. Jeg mente å se at Televerket derved gikk glipp av en historisk sjanse til tidlig start i en helt ny verden av muligheter uten at jeg evnet å gjøre noe med det.

Uninett

I 1980-årene ble jeg også invitert av NTNF til å overta formannsvervet i et «programstyre for datanett» som vurderte støtte til datanettprosjekter. Derved ble jeg bedre kjent med miljøene ved universitetene i Oslo, Trondheim og Tromsø. De hadde arbeidet med forskjellige problemstillinger i syttiårene helt uavhengig av Internett. Rolf Nordhagen, sjef for datasenteret ved UiO var spesielt aktiv. Datanett prosjektene hadde endel aktiviteter under fellesbetegnelsen Uninett. Mange av de problemstillingene de hadde jobbet med hadde styrket fagmiljøene generelt. Enkelte spesielle utviklingsprosjekter viste seg nå uaktuelle og ble nedlagt. Fra midten av 1990-årene begynte universitetsmiljøene i Norge å interessere seg for Internett. Da tok det kort tid før de kunne knytte Uninett og aktivitetene der til Internett slik at Uninett inngikk som del av Internett.

Les også de to andre delene i denne serien:

• 1/3: Rolf Skår: – Dette er den mest sentrale personen i norsk IT noengang
• 2/3: Slik bygget de norske IT-pioneerene en av 60-tallets mest avanserte datamaskiner

Dette er en smakebit på Digi Ekstra. Du kan bestille et gratis og uforpliktende prøveabonnement her

Sjekk flere Digi Ekstra-saker på vår samleside »