Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.

Internett, demokrati og DLD

«Sosiale medier for fred» og «DLD mot terror» er to av teknologiens mange ansikter.

Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.
Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.

«30 prosent av verdens befolkning har i dag tilgang til Internett. Veksten er sterkest økende i Afrika, Midtøsten og Syd-Amerika. I Norge og EU er tilgangen til Internett nær 100 prosent.»

Nobels fredspris er foreslått gitt til Internett eller sosiale medier. Det er en like dårlig ide som at Norge skal slutte seg Datalagringsdirektivet.

Internett og sosiale medier som fredsskapende elementer; og Datalagringsdirektivet (DLD) som effektivt virkemiddel mot terrorisme. Det er to sider av samme sak – teknologiens mange ansikter. De som står på barrikadene for å få Internett akseptert som demokratiets forkjemper er de samme som foreslår at all vår adferd gjennom Internett og annen teknologi skal lagres, med det totale overvåkningssamfunnet som endelig konsekvens. Uten å ta debatten om avveiningen mellom samfunnets fellesinteresser og enkeltindividets personvern.

Internett og sosiale medier
Det er ikke vanskelig å forstå at sosiale medier har kommet i fokus i den senere tid. Teknologifrelste vil si at sosiale medier har gjennomført to revolusjoner, feid til side to aldrende despoter i Tunisia og Egypt, og startet en demokratiseringsprosess.

Men som jeg fremholdt i min artikkel Sosiale medier som sosiale våpen har teknologien to sider:

  • Sosiale medier i seg selv skaper ingen revolusjon. Det er den sosiale og politiske kontekst som avgjør om det blir en revolusjon, ikke en slags intern logikk sprunget ut av teknologien selv, eller det miljø teknologien springer ut av.
  • Sosiale medier er ikke bare et våpen for de undertrykte. Det er også i høy grad et våpen for undertrykkerne. Kina, som er et autoritært regime med sterk økonomisk vekst, vil ha lettere for å bruke teknologien for å beholde makten, enn et autoritært regime med svak økonomisk vekst (som Egypt).

At teknologien kan brukes og misbrukes, også i politisk sammenheng, bør ikke minst vi her i landet være klar over: Det var i Norge det første statskupp ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi ble forsøkt gjennomført (Quislings radiotale 9. april 1940).

Evgeny Morozov fremhever i sin bok The Net Delusion at det hele tiden – og nettopp i demokratiske land med stor utbredelse av Internett – vil være et spenningsforhold mellom den frihet som Internett representer, og den frihet som den enkelte borger har krav på med hensyn til overvåkning. Internett er ikke bare et hjelpemiddel for demokratiforkjempere: Det er også et instrument for økonomisk og annen kriminalitet, og for overvåkning av enkeltindividet. En interessant debatt om temaet finner du i denne anmeldelsen hos The Guardian.

Hva er demokrati?
Man kan forstå at mange er fascinert av Internetts politiske betydning. Internett adresserer nemlig mange av demokratiets grunnleggende verdier. Det gjør det enklere for hvermann å komme til orde, til å delta i den offentlige debatt, til å dele sine tanker med andre – og til organisere kollektive aksjoner mot undertrykkerne, hvor de enn måtte befinne seg.

Men demokrati er også noe annet. Det er for eksempel ikke anarki. Demokratiet tillater ikke at vi skal uttrykke hva som helst overfor hvem som helst. Rasediskriminerende, kjønnsundertykkende eller mobbende uttalelser er ikke tillatt. Vi kan heller ikke danne hvilken som helst gruppe vi vil – pedofiliringer og terrorgrupper er ikke tillatt.

Demokratiet har regler som skal beskytte personvernet. Staten har ansvaret for at sensitiv informasjon om den enkelte ikke kommer på avveie. Demokrati dreier seg ikke bare om å garantere rettigheter og frihet. Det dreier seg også om å akseptere ansvar og grenser.

Internett bidrar like mye til å forsterke demokratiet, som å svekke det. De to typer prosesser er så forskjellige at det ofte er vanskelig å sette de opp mot hverandre, og å avgjøre hvilken som bør få forrang.

Dette er derfor utfordringen: Å maksimere de positive elementene som Internett-teknologien gir, og å minimalisere de negative og undertrykkende sidene.

Datalagringsdirektivet (DLD)
Dette EU-direktivet viser dilemmaet.

De som sterkest fremmer betydningen av Internett og sosiale medier som verktøy for demokratisering og opprør mot autoritære regimer, er de som taler varmest om å bruke teknologien til massiv overvåkning og brudd på grunnleggende personvernrettigheter, les DLD, i demokratiske land (les Norge og EU).

Demokrati er frihet, likhet og rettsikkerhet. Den viktigste ideologiske utfordring i et demokrati er avveiningen mellom de overordnede samfunnsinteresser og enkeltindividets rettigheter og frihet.

Det dilemma kan tydeligvis ikke partiet Høyre – tuftet på liberalismens grunnidé – takle. De vil – som parti – gi avkall på selve det ideologiske grunnelement som utgjør Høyres sjel, i spørsmålet om DLD. Begrunnelsen: Vi må vedta direktivet eller så ryker hele EØS-avtalen. Hvis vi ikke slutter oss til direktivet, vil norske teleoperatører få enorme kostnader fordi de må bygge opp et tilsvarende lagringsdirektiv (!), ref Bent Høies innlegg i debatten. DLD er helt nødvendig for å avverge terror. Og så videre.

Alle grunnene er like dårlige: DLD er omstridt i flere EU-land, blant Tyskland. Hvorfor tror en EU vil gå til sanksjoner mot Norge når det største EU-landet har de samme innvendingene? Det er påvist at det er enkelt å omgå DLD dersom en virkelig vil begå en terrorhandling. Og så videre.

Tilbake står personvernet og enkeltindividets rettigheter, blottet for ethvert forsvar fra liberalismens fyrtårn. Det eneste en oppnår er at George Orwells bok om overvåkningssamfunnet bare tok feil på ett punkt: Årstallet. Det totalitære overvåkningssamfunnet ble ikke en realitet i 1984, men i 2014 – året da DLD blir implementert.

Den spanske filosofen José Ortega y Gasset betegnet i sin tid politikeryrket som å være et annenrangs yrke: Hele tiden tilpasset det flertall som kan sikre ens posisjon i neste valg, hele tiden i streben etter «saker», og ikke idéer eller vilje til å drøfte de store og vanskelige samfunnsspørsmålene, som avveiningen mellom hva samfunnet skal bestemme og individets rettigheter og plikter i et demokrati.

Det samme sa dr. Stockmann om politikerne i Ibsens skuespill En folkefiende. Men han satte kanskje et bedre navn på det.

Han kalte dem «De ryggesløse».

Til toppen