Den kommer som foil nummer tre i et foredrag om merkevarebygging på Internett. Den første foilen handler om at tradisjonell reklame er truet. Den andre sier at suksess på Internett er å skaffe seg oppmerksomhet og å holde på den, mens den tredje sier det ulykksalige; Internett er ikke en reklamekanal.
Internett ER en reklamekanal, og jeg har alltid ment akkurat det. Det finnes noen "men" og noen forbehold, og det er lurt å tenke annerledes enn når du lager tradisjonell reklame, men glem det nå. Internett er en effektiv reklamekanal.
Basta.
Og i hvert fall nå. For nå er det så få som tror på Internett som reklamekanal, og så billig å kjøpe bannere, at du kan tenke traust og tradisjonelt. Skrive en
briefing. Gå til byrået ditt. Be dem lage noe oppmerksomhetsbyggende og merkevarebyggende. Ringe til mediebyrået og bestille.
Men: (Trekk gjerne pusten før du sier det.) Si at du vil bruke pengene på Internett.
Jeg vet om et firma som skal bruke tre millioner kroner på tradisjonell reklame i tradisjonelle kanaler de nærmeste dagene. For dem er Internett uhyre viktig. De har store mål om å overføre store deler av salget sitt til Internett. Og de har tre millioner kroner å bruke på å fortelle deg om noe nytt som de har brukt
millioner av kroner på å utvikle. Nå har de tatt sitt medievalg. De skal bruke tre millioner kroner på TV og i avis. Synd. For om et par uker og en tre millioner
kroners tid, vil alt være som før: Du kan ikke huske å ha sett annonsene, kan ikke huske å ha sett kampanjen, og du har heller ikke ringt dem for å bestille dette nye og flotte som de har brukt millioner av kroner på å utvikle. Verden går videre, og de med oss. Kanskje.
Hvis de i stedet hadde bestemt seg for å bruke pengene på Internett, kunne de eid nettet. De kunne annonsert på forsiden av VG, Aftenposten, Dagbladet,TV 2 og så videre. De kunne laget gif-bannere, superbannere, flash-bannere, skyskrapere, html-bannere, knapper og popups. De kunne kjøpt søkeord og smarte lenker. Og de kunne kanskje til og med hatt penger igjen etter det.
Og om et par uker og en tre millioner kroners tid ville oppmerksomhetsmålinger og merkevaremålingene, og kanskje til og med salgskurvene, pekt oppover.
PS 1: Det er teit å si at du ikke ser noen effekter av internettannonseringen din når du bruker 3 millioner på TV og 30.000 eller mindre på Internett .
PS 2: Langt og nostalgisk om noe annet: Hvordan går det egentlig med Bokkilden, sa jeg til en kollega i går. Deretter snakket vi litt om Bokkilden. Han fortalte meg hva han visste, og jeg fortalte ham at jeg egentlig ikke visste noen verdens ting. Om Bokkilden.no.
Jeg husker Bokkilden kom. Det var vel ikke akkurat noen begivenhet, men vi la da merke til det. Vi skrev bokkilden.no i våre browsere. Vi snakket om venstremenyen og bokpresentasjonene. Vi snakket om hvorvidt det var lurt å hete Bokkilden hvis de senere skulle selge CD-er, bleier og biler. Jeg bestilte en bok. Jeg tror det var en sandemosebok. Og senere snakket vi om at Bokkilden hadde store problemer med logistikken.
Men akkurat nå føles det som om det er gått hundre år. Siden bokkilden var en del av mitt liv. Ikke akkurat en stor del av livet mitt. Men en liten del. Som andre merkevarer er det. Som Teddy, Tanum og Toyota.
Men nå føles det som om det er gått hundre år. Og jeg må si at jeg faktisk, her og nå, mens jeg skriver dette, gleder meg til å oppsøke bokkilden.no igjen. Mest for å se om venstremenyen som åpner seg, er der fremdeles. Men også for å se om de har fått noen nye bøker siden sist. Om de lever i beste velgående. Om
de kanskje til og med gir meg lyst til å kjøpe en bok?
PS3: Den smarte leser vil se at det er en sammenheng mellom hovedartikkelen og PS2.
PS 4: Vedkommende vil også tolke meg dithen at det eneste jeg hevder i denne artikkelen er at det akkurat nå er lett å dominere på Internett. Andre, med klokere hode enn mitt, har forlengst oppdaget dette.
