Kirkerud innledet på årsmøtet til ITF (Informasjonsteknologinæringens Forening) 11. februar, og prøvde blant annet å se på hvilke tiltak som må gjennomføres for å hindre de ødeleggende virkningene mangelen på høyt utdannede folk innen informasjonsteknologi kan få for bransjen og for landet som helhet.
– Vi må se på hva som hindrer oss fra å utdanne ferdige kandidater i informatikk og datateknologi, altså gjøre dem til cand. scient. eller siv. ing., sa Kirkerud.
– Jeg ser to viktige årsaker. Det er for få veiledere på universitetene, og det er for dårlig tilgang til studenter.
I dag er det rundt 115 undervisningsstillinger i informatikk og datateknologi ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det utdannes årlig 140 cand. scient.-er og samme antall sivilingeniører. Bare mellom 15 og 20 tar doktorgraden i informatikk.
– I Oslo og Bergen er det for få stillinger, sa Kirkerud.
– Men i Tromsø og Trondheim er det til sammen 12 ledige stillinger, som vi ikke får besatt fordi det ikke er kvalifiserte søkere. På lengre sikt vil vi få begge problemene, det vil si for få stillinger og for få kvalifiserte søkere til ledige stillinger, ved alle universitetene.
I Trondheim er det ennå ingen mangel på studenter på lavere nivå. Men i de andre universitetene merker man allerede følgene av at stadig flere elever i videregående skole velger bort realfag. Reform 94 gir såkalt allmenn studiekompetanse til nær sagt alle. Men stadig færre velger de realfagene som skal til for å oppnå den spesielle studiekompetansen som blant annet informatikk- og datateknologistudiene er nødt til å kreve.
På et høyere nivå er det en tendens til at næringslivet lokker til seg studenter før de er ferdig utdannet.
– Og dette er de beste studentene, sa Kirkerud. – De er de som skulle fortsatt videre til hovedfag og deretter til forskerutdanning. Jeg skjønner dem jo. I stedet for å leve på lån kan de tjene gode penger. Det er kortsiktig fornuftig for både studenter og næringsliv å avbryte utdanningen. På lang sikt er det dumt for alle parter, og for landet som helhet.
Næringslivet spiser såkornet.
Kirkeruds kollega, professor Oddvar Aaserud ved NTNU i Trondheim, bekreftet at han opplever det samme problemet.
– Hver uke kommer det folk fra næringslivet til mitt kontor, og sier de trenger folk for å gjennomføre prosjekter de har satt i gang. Og de er villige til å betale for å rekruttere studenter.
Aaserud viste til en undersøkelse over universitetsutdanning i Norden. I samfunnsfag og matematikk lå Norge på første plass. I humaniora, medisin og landbruk lå Norge på annen plass. Men i teknologiske fag lå Norge sist av alle.
– Midlene i Norge har gått til andre fag enn de teknologiske. I Sør-Korea finnes det et universitet som alene utdanner like mange sivilingeniører hvert år som NTH gjorde fra det ble stiftet til det ble lagt ned ved forrige årsskifte.
Overfor bransjen og politikerne i salen – leder for Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité Jon Lilletun (KrF) og statssekretærene Inger Karin Nerheim og Morten Pettersen i henholdsvis Næringsdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, skisserte Kirkerud de tiltakene han ville ha gjennomført.
– Hvis vi skal opprettholde kandidatproduksjonen på dagens nivå, kan dette langt på vei løses ved å rokkere på det personalet som allerede finnes ved fakultetene, påsto Kirkerud.
Slike tiltak er på gang i Oslo og har vært praktisert en stund i Trondheim, der man nå, ifølge professor Aaserud, har senket det årlige kroneforbruket per student med 40 prosent (i variable kroner) siden 1989, slik at en student er over ti prosent rimeligere i drift enn en elev i videregående skole (50.000 kroner mot 56.000 ved Melhus videregående skole).
Skal man øke kandidatproduksjonen, kreves det imidlertid mer.
– For å øke noe må vi øke veiledningskapasiteten gjennom flere stillinger, vi må få flere driftsmidler og bedre utstyr, og vi må få bedre studiefinansiering, sa Kirkerud. – For å øke mye må vi gjøre det tilsvarende mer attraktivt å studere informatikk og å bli på universitetet når man har tatt hovedfag. Det må bli attraktivt å ta doktorgraden, og det må bli attraktivt å bli ved universitetet. Det må bli mer midler til reiser, utstyr og internasjonalt arbeid. Vi må få mer plass. Studenttilstrømmingen må økes, til realfag generelt og til informatikk spesielt.
Diskusjonen til slutt var het, men noe avsporet. Stortingsrepresentant Jon Lilletun sa han skulle tenke alvorlig over ITFs forslag om å stryke 40 prosent av studielånet til kvinner som tar informatikk hovedfag. Hvis IT-næringen ikke finner ut hvordan den selv kan bidra til å gjøre universitetene mer tiltrekkende, kan den risikere at de samme midlene sløses bort i en intern lønnsspiral. Den ene veien fører dit næringen og nasjonen vil, mot større vekst og velstand. Ingen tør tenke tanken av å gå i motsatt retning.
Jeg har stor sans for utblåsningen til den ruvende professor Rolf Nordhagen, mot slutten:
– IT-bransjen må ordne opp på egen hånd. Dere må selv finne tiltakene. Dere får ikke hjelp fra myndighetene.
Stortingsrepresentant Jon Lilletun fulgte opp i samme lei med det retoriske spørsmålet:
– Det er vel ingen her som tror på planøkonomi?
