Jenter uten vett for nett?

Har ikke norske jenter vett og forstand nok til å ta Internett i bruk? Eller er det nettet det er noe gærn't med, sånn at det skremmer kvinnfolka bort? Jon Michelet har holdt 8. mars-foredrag i Telemark.

Den 8. mars var jeg i Telemark og holdt foredrag for en gild forsamling kvinner i Bø Kvinneforum. Emnet jeg skulle snakke om var "Nye kjønnsroller". Det gikk ikke så bra i Bø som jeg hadde trodd. Noen av damene var nok skeptiske til at en notorisk busemann var invitert som taler på selveste kvinnedagen. Og jeg gjorde den tabba at jeg vinklet foredraget litt for mye på de nye mannskollektivene som oppstår når tradisjonelle slike kollektiver går i oppløsning og bukker under.

Internett-diskusjon

Men etter foredraget fikk vi iallfall en frisk diskusjon om kvinners forhold til Internett. Det er blitt en vanlig påstand at vi menn er i ferd med å bli samfunnets tapere på alle områder. Gutta er dummere enn jentene på skolen og klamrer seg til "taperyrkene". Jentene invaderer universitetene og offentlig sektor. De erobrer mange av de sikre kremjobbene.

Jeg tar påstanden om mannen som taper med en stor klype salt, og synes det er spennende å studere den omorganiseringen som foregår i mannfolkmiljøene. (Dette kan bli tema for en seinere artikkel.) På ett område er mannen definitivt ingen taper. Slagordet "It's a man's world" gjelder ikke lenger like sterkt som det gjorde. Heldigvis, erklærer jeg som har fire døtre! Samtidig er det full dekning for en ny parole: "It's a mans net".

"Mye dill, lite ull"

I Bø hevdet flere av de kvinnene som tok ordet at Internett ikke har noen særlig betydning, og under ingen omstendighet noen betydning for dem. Deres oppfatning av nettet var at det inneholder mye dill og lite ull. Det kan enhver som har surfa litt for så vidt skrive under på. Men noen timers surfing og plasking i skummet på det rote-havet som Internett er, gir ingen noe fullt dekkende bilde av det nye mediet.

En kvinne gikk så langt som til gjentatte ganger å kalle Internett for "et leketøy".

I et snaut år har jeg nå jobba i Internett Kanal 1. Jeg hadde bare marginale kunnskaper om nettet da jeg begynte, og kom inn i vår vesle redaksjon bærende på en hel del vanlige fordommer. I løpet av året som har gått har jeg begynt å få litt peiling. Vi har i denne perioden bygd opp mer enn et dusin arbeidsplasser for journalister, selgere og dataspesialister i Kanal 1. Vi er daglig på lufta med vår nettavis Digi. Vi leiker ikke butikk. Vi i redaksjonen driver nyhetsformidling og kommentatorvirksomhet. For oss er Internett ikke et leketøy, men et levebrød.

Fordomsfulle myter

Den som snakker om Internett som et leketøy har ikke undersøkt nøye nok hva nettet er, og er blitt et offer for alle de mer eller mindre fordomsfulle mytene som andre medier elsker å skape om Internett. Jeg har møtt mennesker, både kvinner og menn, som i fullt alvor har påstått at "på Internett er det bare horer og bomber". I løpet av mitt år koplet til nettet har jeg ikke møtt noen horer og heller ikke kommet over noen bombeoppskrifter. Jeg er heller ikke blitt narkoman, selv om jeg faktisk har sett bilde av en hasjplante på et nettsted i USA. Nå er jeg kanskje ikke av de lettest påvirkelige sjeler, og det finnes absolutt nettsteder som kan påvirke slike sjeler og som til og med de mer garva av oss kan ta anstøt av.

Det er jo så enkelt som at alle fenomener som finnes i samfunnet også vil dukke opp i et nytt medium, på en eller annen måte. Siden nettet - foreløpig, måtte det også forbli slik! - er et fristed for skrift og grafikk, vil det bli skrevet ting som minner om dem som rables på dovegger (og som jeg av og til har mye moro av), og det vil bli tegnet hakekors og dødningeskaller, kjønnsorganer og maskingeværer.

Noe tilsvarende skjedde antakelig da hieroglyfene oppsto som skrift i faraoenes Egypt. Noen gærninger rissa sikkert skjendige og pornografiske hieroglyfer inn på de egyptiske utedassenes leirvegger. Men det er jo ikke slik skrift vi først og fremst forbinder med dette egyptiske medium. Ingen ville heller finne på å gi hieroglyfenes oppfinnere skylda for slike hendelser som at for eksempel en dunløs yngling med vågale tegn beskrev sin egen snurrebass i overivrige ordelag på en stein uti ørkenen, eller for at en rasende olding fant på å notere på leirtavla si at han ville ta livet av hele slekta før han sjøl fór.

Mediene brukes

Mye stygt og leit er blitt sagt i telefonen siden Alexander Graham Bell oppfant den i 1875. Postverket har opp gjennom hundreårene ekspedert atskillige brev fulle av mordtrusler. Radioen har sendt mye Sputnik, TV har sendt mye såpe. Aviser har hyllet Hitler. Samtlige medier består, til tross for at de har vært bærere av budskap som man både kan hate og spy av.

Internett vil som alle andre medier opp gjennom historien bli hva vi brukere gjør det til. (Debatten om hva storkapitalen prøver å gjøre nettet til får vi ta ved neste korsvei.) Et verdensomspennende kappløp pågår med aktører som ønsker å sikre seg dominans på nettet. Etter min mening vil det være meget trist om jentene sakker enda mer akterut i dette kappløpet enn de alt har gjort. I de fleste land er Internett blitt en mannsbastion og slik er det også i aller høyeste grad i Norge. For øyeblikket ser det ut til at denne tendensen bare forsterkes. Det er vanskelig å få øye på noe mulig jentegjennombrudd på nettet hvis ikke alle gode krefter oppmuntrer til det, på forskjellig vis.

Dataspill også under torvtak

I Bø finnes det et akademisk miljø ved Høgskolen i Telemark. Mange av de som kom på 8. marsmøtet sokner til dette miljøet. I skoleverket er det bra om man blir "adjunkt med opprykk". I Bø gjelder det å bli "amanuensis med torvtak". De lærde i Bø lever i boligfelt oppe i furuskauen, og mange av akademikerboligene har prektige torvtak. Ikke noe galt i det. Men det må da kunne gå an å bo under torvtak uten at man spar seg sjøl helt ned i torva, sånn reint mentalt?

Det finnes garantert under disse torvtak gutterom der gjenger sitter foran pc-en og spiller morderiske dataspill, samt laster ned bilder som de helst ikke vil at mutter'n skal se. Så hører mutter'n gryntene fra de som dauer i Duke Nukem, og så glemmer gutta å slå av skjermen og mutter'n får øye på en pupp eller det som verre er. Mødre kan bli sinte av sånt. Det veit jeg av egen, bitter erfaring. Men den mor er jo ikke riktig navla som tror at hun gjennom slike glimt har fått et helhetsinntrykk av cyberspace, eller av Internetts tekstmasse, som for øvrig er to vidt forskjellige ting.

For den saks skyld kan det godt hende at gutta på et rom i Bø leser i Digi om at Microsoft-høving Bill Gates er i Afrika akkurat nå. At de finner faktisk informasjon - som ikke finnes i andre norske medier - om hvordan Gates har en usedvanlig positiv oppfatning av Internetts muligheter på det afrikanske kontinentet. Her kan de få materiale til en skolestil, eller til egen tenkning.

Som gammal kjerring

Jeg hadde ingen datamaskin på gutterommet, bare ei kuleramme, en såkalt abacus. Og den var fra Kina og mest til pynt. Jeg var over femti da jeg heiv meg på nettet. Jeg kan ikke det skvatt om innmaten i en pc og har aldri mekka eller mikka med min maskin. Jeg kom som "ei gammal kjerring" til denne nye verden. Det er ennå mye jeg ikke kan, men jeg er blitt i stand til å hente fram befolkningsstatistikken for provinser i Venezuela ved hjelp av et par tastetrykk. Fortere enn svint kan jeg slå meg fram til FIFAs nettsted og finne ut hvilken nasjon som ligger sist, som nr. 181, på fotballens verdensranking (det er Cook Islands, og disse stillehavsøyenes vemodige plassering leser man aldri om i norske aviser, som konsentrerer seg om Drillos, Brasils og Sveriges posisjoner på rankingen).

Hver dag bruker jeg Internett, og hvis jeg er blitt dummere i løpet av året er det neppe nettets skyld. Det finnes ingen tekniske sperringer for enkel, dagligdags bruk av nettet. Mytene om alle vansker er mangfoldige, men faller til jorda ved hjelp av enkle tester og forsøk.

Det er intet i Internetts "vesen" som gjør det til et leketøy, en guttegreie, et mannfolkopplegg. Dagens nett bærer preg av at det i hovedsak er gutter og menn som bruker det. Men slik var det også i telefonens og radioens barndom. Det var menn som snakket og lyttet. Jeg trodde vi var kommet lenger i dagens samfunn, at kvinnenes sperrer i forhold til å ta nye elektroniske medier i bruk var mye mindre.

Min datter på 19

At det skulle være noe spesifikt med jenter som gjør dem uegnet som nettbrukere, våger jeg å påstå er reinspikka sludder. Min datter på 19 var nettopp innom sjappa. Vi tok en surfetur. Jeg vil gjerne at hun skal bli hekta, men dytter henne ikke. Det var et problem at hun ikke fant all verdens interessante ting, men det gjør ikke alltid jeg heller.

Vi var innom et sted der man kan kontakte brevvenner fra alle verdenshjørner. Mange jenter i den postkassa, for øvrig. Så satt vi en stund og funderte på om det er mulig å lage et opplegg på nettet der hun kan kontakte venner hun hadde under sin oppvekst i Afrika og som hun siden har mistet kontakten med. Da ble hun ivrig. Da så jeg det glimtet i øynene hennes som alle fedre liker å se i ungenes øyne - det glimtet av intelligens som de har arvet etter sine mødre.

Min irritasjon steig på tampen av møtet i Bø. Hvorfor grep høyt utdannede kvinner ordet og bagatelliserte Internett? Hvorfor gjorde de det så enkelt for seg at de valgte å holde fast ved de hule mytene om nettet som et medium som er dømt til å forbli en gutteklubb? En årsak må være mangel på reell kunnskap, en kunnskap som det er meget lett å tilegne seg.

Kan hende jeg støtte møtelyden fra meg fordi jeg var for provoserende. At jeg ikke var konkret nok i mitt forsøk på å forklare hva Internett egentlig er og kan bli. At jeg ikke var klar nok når det gjaldt å skille cyberspace-delen i den elektroniske heimen, der man ofte kjenner kalde, syntetiske vinder blåse, fra de nøkternt informative tekstsidene på Internetts beste steder.

Kvinner og teknologi

Kvinner vil gjerne finne ut ting på egen hånd, det er forståelig at de ikke vil bli pådyttet noe som helst av oss kara. De kan også med full rett hevde at de etter en stund greip telefonrøret med stor kraft og siden har holdt linjene varme, og at de nå snakker i radioen så det spruter. Men de teknologiske revolusjonene som kommunikasjon med og uten tråd representerte var relativt langsomme revolusjoner. Internett er en nærmest eksplosiv revolusjon.

Tidsaspektet er derfor et helt annet. Man er ikke som enkeltindivid fortapt for Internett for bestandig dersom man ikke hopper på nettet straks med det samme. Det går alltid et tog med plass til nye passasjerer. Men kvinnene som kollektiv risikerer å bli stående igjen på perrongen.

Jeg har sett noen mannskollektiver jeg har vært medlem av gå til grunne eller skrumpe inn. Det gjelder sjømannskollektivet og havnearbeiderkollektivet. Jeg må innrømme at jeg stundom kjenner en smått pervers glede av å være kommet om bord på Internett-toget, og at det er vi gutta som sitter ved spakene i lokomotivet her. Nåja, jeg sitter ikke ved noen styrespak. Min rang er fyrbøter på kølvogna. Med liv og lyst er jeg med på å spa køl, og vi får opp dampen, vi fyker forbi stasjoner der jentene står og glaner, vinden fra toget får skjørtene deres til å blafre, vi drar lystig i fløyta, hui hvor det går!

Men denne gleden varer ikke lenge. Jeg har alltid lest Dagbladet. I de seinere år har jeg kjøpt Dagbladet mye på grunn av Sissel Benneche Osvold, dama med den gylne penn (vel, det er nok pc hun bruker.) Hva ville Dagbladet vært uten henne? På Internett har vi ingen sånne som henne, i den forstand at vi har en skjerpa, profilert kvinne, alias "Nettugla", for eksempel, som driver sine små kriger på nett. Det norske Internett ville vært et mer spennende, levende sted om vi hadde det, og om flere jenter kom utpå. Som mann har jeg altså også egoistiske grunner til å ønske at så skjer.

Ta nettet tilbake!

Samtidig som jeg liksom tar et visst samfunnsansvar (he-he, pass deg så du ikke blir altfor hyklersk, nå, gamle ørn!) som må innebære at en må slåss i det stille for å øke jenteandelen. Å slå på stortromma skremmer antakelig mer enn det lokker.

På kvinnedagen brakte Dagbladet ei liste over ti av de sentrale kvinnekravene fra 25 år tilbake, den gangen det var mer trøkk i kvinnekampen. Slik ble vi påminnet om legendariske 1972-paroler som "Nei til tvangspuling!" og "Ta natta tilbake!" Det var en offensiv holdning blant jentene, da. Hadde Internett slått gjennom i 1971 og vært like mannsdominert etter ett år som det er i dag, ett år etter at det slo gjennom, - ville mulige 8. marsparoler i 1972 ha vært: "Nei til tvangsnetting!" og "Ta nettet tilbake!" Altså; ingen teknokratiske mannfolk eller mekkete gutter skulle tvinge noen jenter inn på nettet, men samtidig så jentene det som sin oppgave å erobre mesteparten av det, eller hele greia.

Kanskje "Nei til tvangsnetting!" og "Ta nettet tilbake!" har en viss gyldighet som paroler også for kommende 8. marsdager?

Til toppen