NRK har gjort en omfattende gjennomgang av Oljefondets stemmegivning på generalforsamlinger. Materialet dekker 850 teknologiselskaper og nær 29.000 forslag siden 2013. Mange av sakene gjelder klima, personvern, barns sikkerhet og menneskerettigheter.
NRKs konklusjon er at «fondet gang på gang har stemt ned forslag som ser ut til å være i tråd med oljefondets egne forventninger til selskapene», og at dette særlig skjer når styret anbefaler å avvise forslaget på bordet.
I flere tilfeller har Oljefondet stemt nei til å hente inn kunnskap om for eksempel etikk og risiko i kunstig intelligens (KI), sosiale mediers effekt på mindreårige, politisk reklame, lobbyvirksomhet og habilitet. Ironisk nok er det nettopp manglende kunnskap selskapene ofte viser til når de møter kritikk.
Reduseres til skinnøvelse
Forklaringen fra Oljefondet er som forventet: Som minoritetsaksjonær skal man ikke detaljstyre. Påvirkning skal skje gjennom dialog, ikke stemmegivning. I praksis innebærer det at dialogen flyttes ut av det relativt åpne fora generalforsamlingen er. Det er en tydelig posisjon, men også en som bekymrer meg.
For generalforsamlingen er nettopp stedet der eiere uttrykker synspunkter og setter retning. Å stemme er ikke detaljstyring, det er kjernen i eierskapsutøvelsen. Å stemme er en form for kommunikasjon, selv om komplekse saker tidvis reduseres til ja, nei eller avstå.
Hvis styret føles blindt, reduseres generalforsamlingen fort til en formalitet, eller i verste fall en skinnøvelse.
Land vil påvirke KI-styrIng
Dialog og stemmegivning er heller ikke motsetninger. De er to ulike faser i samme påvirkningskjede. Dialog former forståelsen; stemmegivning viser hvor alvoret ligger. Uten det siste mister det første mye av effekten.
Det er særlig relevant i teknologispørsmål. Kunstig intelligens, datainnsamling og plattformmakt er ikke bare forretningsmessige vurderinger — de er i økende grad sikkerhets- og samfunnsspørsmål.
Omforming av data til verdi er en serie valg i innsamling, trening, anvendelse og videreutvikling. Å kunne påvirke bare litt hvordan denne teknologien fostres og anvendes, kan få store konsekvenser for både vår såkalte digitale grunnmur, verktøyene hybride aktører bruker mot oss, og hvordan vi oppnår såkalt datadrevet forvaltning.
Natos Hybrid Center of Excellence slår utvetydig fast at Russland og Kina aktivt forsøker å forme normer for AI-governance. I et slikt landskap er det på grensen til naivt å tro at eierskap kan være rent teknisk og apolitisk.
Oljefondet eier rundt 1 prosent av Big Tech. I selskaper av denne størrelsen er det betydelig. Det er også mye mer enn de fleste andre. Små justeringer i hvordan teknologi utvikles og brukes, kan få store konsekvenser. Nettopp derfor blir passivitet også et valg med konsekvenser, enten de er tilsiktet eller ikke.
Nøytralitet er et standpunkt
Fondet legger vekt på politisk nøytralitet, og det er gode grunner til det. Mandatet er finansielt, og armlengdes avstand til politiske myndigheter er avgjørende. Samtidig skal forvaltningen være forankret i verdier vi står sammen om. Spenningen mellom disse to hensynene er reell, men ikke uløselig.
I en verden der teknologiselskapene får økende samfunnsmakt, blir også eierne en del av det politiske landskapet, enten de vil eller ikke. Når Big Tech påvirker informasjonsflyt, demokrati og sikkerhet, er det vanskelig å hevde at passiv stemmegivning er «nøytral». Fravær av handling er også en handling.
Nøytralitet handler også om mottaker. En global bjellesau har stor symbolmakt, uavhengig av selverklært nøytralitet. Her kan man bare se til hvordan private selskaper henviser til Oljefondets etiske vurderinger som rådgivende.
Brikke i et spill
Politisk økonom Martin Sandbu viser hvordan Oljefondet kan bli en brikke i maktpolitisk spill. Han slår fast at regjeringen kan politisere fondet ved å avstå fra beslutninger som kan irritere USAs administrasjon, og han uttrykker bekymring for om investeringene våre koster oss noe av vår politiske selvråderett.
Det er ironisk at vi ser et voksende rop om digital suverenitet, mens Draghi-rapporten peker ut mangel på investeringer som et nøkkelhinder for europeisk vekst.
Det skaper et paradoks: Avstår man fra å påvirke av hensyn til avkastning, kan regningen komme senere i form av økte samfunnskostnader.
Eierskap forplikter
Det er gode grunner til å lytte til styrene. De sitter nærmere virksomheten og har ofte betydelig detaljkunnskap. Men nettopp derfor er generalforsamlingen også viktig: Som forankring, sikkerhetsventil og korrektiv for konsensus og blindsoner.
Når forslag som speiler politiske prioriteringer — fra personvern til barns digitale hverdag — systematisk stemmes ned, reiser det legitime spørsmål om hvordan eierskapet utøves. Ikke nødvendigvis fordi alle forslag er gode, men fordi dissonansen mellom norske demokratiske og finansielle verdier svekker tilliten.
Dette handler ikke om å gjøre Oljefondet til et geopolitisk verktøy. Det handler om noe mer grunnleggende: Å bruke de virkemidlene man faktisk har, til å støtte opp om den fremtiden verdiene skal brukes i.
I møte med teknologiske, klimatiske og sikkerhetspolitiske skifter kan passivitet bli kostbart. Det holder ikke å vise til dialog. Man må også vise hva man faktisk mener, når det gjelder.
Oljefondet satser på KI og amerikanske selskaper: – Har ikke noe valg
