Prorussiske hacktivister har erklært «cyberkrig» mot Norge. Det gjorde de samtidig som at Digitaliseringsdirektoratets tjenester, herunder ID- og maskinporten, ble utsatt for tjenestenektangrep i august.
«Cyberkrigen» har fortsatt, og i starten av uken gikk også nettsidene til Stortinget, vår fremste demokratiske institusjon, ned i en kort periode.
Det hacktivistene omtaler som en «cyberkrig», burde vært avsluttet samtidig som de aktuelle tjenestene ble tilgjengelige igjen, men mediesirkuset i etterkant sørger for at cyberkrigen oppnår nærmest evig liv.
Til Aftenposten uttalte Nato-organisasjonen CCDCoEs cyberdirektør at «vi er i krig». Riktignok «cyberkrig». En slik sterk påstand burde vært støttet opp med betydelig dokumentasjon, men den glimret som vanlig med sitt fravær.
«Cyberkrig» er omstridt
Historisk sett har «cyberkrig» vært et svært omstridt begrep. Først og fremst fordi cyberkrig, altså en «krig» som forvolder stor skade og utkjempes i cyberdomenet, aldri har funnet sted. Begrepet har som oftest blitt brukt av ulike aktører for å fremme sine egne interesser. Enten de søker oppmerksomhet, mer fokus på sikkerhet, fungerer som skremselspropaganda eller ønsker økte økonomiske bevilgninger.
Tjenestenektangrepene mot Stortinget og Digitaliseringsdirektoratet er illustrerende eksempler på det første. De prorussiske hacktivistene ønsker naturligvis så mye oppmerksomhet som mulig. Noe de får i bøtter og spann av norske medier – også av Aftenposten, som feilaktig skrev på forsiden at «Stortinget [ble] hacket».
Problemet med begrepet «cyberkrig» er at det er analytisk nærmest ubrukelig, men vekker sterke følelser. Ingen vet hva en «cyberkrig» er, eller hvordan det faktisk ser ut. Men vanlige nordmenn som ikke vet hvordan IT og internett fungerer, blir skrekkslagne og bekymret.
Ett av flere virkemidler
Sikkerhetsforskeren Daniel Moore skrev en doktorgrad om temaet som senere ble til boken Offensive Cyber Operations. Boken omhandler bruk av cyberoperasjoner i en militær kontekst. Der advarer han mot bruk av begrepet cyberkrig. En krig utkjempet mellom stater utelukkende i cyberdomenet, vil ikke finne sted. Derimot er «cyber» bare ett av flere virkemidler som en stat kan benytte seg av for å påvirke andre stater.
Selv om det ikke pågår noen «cyberkrig», er trusselbildet likevel alvorlig. Nato, EU og Norges støtte til Ukrainas forsvarskamp gjør oss indirekte til deltakere i konflikten med Russland. Det påvirker trusselbildet. Spesielt hvis man tilhører en sektor som er utsatt for russisk spionasje og etterretningsaktivitet. Forsvarsindustri og energiforsyning er ekstra utsatt, ifølge PST.
Spionasje med Claude
Det siste understøttes av KI-selskapet Anthropics nyeste trusselrapport. Der kan man lese at selskapets Claude-modeller har blitt utnyttet av russiske etterretningstjenester for å «hacke» seg inn hos over 20 ukrainske og europeiske selskaper innen forsvars- og droneproduksjon.
Operasjonen samsvarer med Russlands strategiske prioriteringer og er en typisk spionasje-operasjon utført av avanserte, statstilknyttede cyberaktører.
Poenget er at både kriminelle og statstilknyttede aktører vil utnytte internett-tilkoblede IT-systemer for å utføre bedrageri, utpressing, påvirkning, spionasje og i noen tilfeller også lav-skala sabotasje. Men det er ingen grunn til å omtale de mange ulike hendelsene som en pågående «cyberkrig».
Høy trusselaktivitet i cyberdomenet er en tilstand vi må leve med i mange år fremover. Da kan det være greit å ikke leve i permanent krigstilstand.
Norge står utenfor Ukrainas IT-koalisjon
