Illustrasjon.
Illustrasjon. (Foto: Colourbox)

Digitalisering i det offentlige

Digitalisering eller samarbeid i fritt fall?

Det pågående ordskiftet om digitalisering i offentlig sektor på digi.no er ikke bare viktig, men nødvendig.

Shahzad Rana, Teknologidirektør Microsoft Norge. Foto: Jan O. Kiese / MIcrosoft

Vi trenger løsninger som skaper mer verdi per skattekrone, setter innbyggernes behov i sentrum og er samordnede. Offentlige tjenester må designes slik at de henger sammen. Ikke at den enkelte virksomhet eller sektor kun løser sitt behov. Verdiskapingen ligger i å utvikle – og transformere – tjenestene slik at innbyggerne får hjelp – uavhengig om det er Lånekassen, NAV eller Norges minste kommune.

Det virker som stadig flere begynner å se hvilken uforløst kraft det ligger i den digitale transformasjonen. Lånekassen presenterte på Digital 2018-konferansen sitt kunstig intelligens prosjekt. Årlig har de administrative kostnader på 8.5 millioner og en besparelse på 24-36 millioner på at lån ikke blir omgjort til stipend. De testet ut kunstig intelligens på samme kontrolloppgave. Resultat: Kunstig intelligens løste oppgaven for en kostnad på 350 kroner per dag i Azure. I tillegg økte det kundeopplevelsen for 33.000 studenter og førte til 57 prosent færre manuelle kontroller.

Ingen tvil om at dette er en solskinnshistorie. Men, klarer de å implementere dette i stor skala, kan andre etater bruke samme metode, og hvilken motkraft vekker et slikt prosjekt? Når vi er inne på kraft og motkraft så tillater jeg meg å starte med et fysikkeksperiment.

Heng opp en jernkule på ti kilo og en fjær hundre meter over bakken og slipp dem samtidig. Hva treffer bakken først, jernkulen eller fjæren? Ifølge Aristoteles' verdensbilde ville jernkulen treffe bakken raskere enn fjæren. Han mente massen på et objekt i fritt fall var av betydning for hastigheten i fallet. Hele fysikkens virkelighet bygget videre på dette premisset. Noe som for såvidt virker intuitivt, rasjonelt og logisk – ved første resonnering. Så kom Galileo Galilei, den moderne fysikkens far, og utfordret det eksisterende verdensbildet med sin bevegelseslære.

Galileo snakket midt imot datidens fysikere. Han mente massen var irrelevant ved fritt fall og at formlene var feil. Hans teori var at jernkulen og fjæren ville treffe bakken samtidig – uavhengig av vekt og størrelse. Til forskjell fra Aristoteles beskrev Galileo en hittil ignorert parameter – luftmotstand. Uten luftmotstand treffer nemlig jernkulen og fjæren bakken samtidig.

Galileo var en mester i å beskrive og bevise sine teorier gjennom eksperimenter. Hvordan ville han beskrevet utfordringen med digitalisering i offentlig sektor? I Galileos eksperiment var gravitasjonen konstant, massen forskjellig og han synliggjorde én, men vesentlig parameter. I Galileos verden ville ‘massen’ vært penger samt en organisasjons manglende endringsevne, samspill og politisk vilje vært ‘motstand’.

Jeg mener det er en stor misforståelse at mer penger alene vil gi oss raskere og bedre resultat

Aristoteles’ leir ville ment at pengene var av størst betydning. At det brukes for lite til digitalisering og det burde bevilges betydelig mer for å få fortgang i digitaliseringen av offentlig sektor. Jeg mener det er en stor misforståelse at mer penger alene vil gi oss raskere og bedre resultat. Vi har de siste 20 årene brukt betydelige midler uten å få forventet samkjøring eller innovasjon i sisteleddet. Vi får ikke et annet resultat ved å gjenta samme eksperiment i det uendelige. Skal vi oppnå ønsket effekt må noen av parameterne justeres.

Parameteren med størst betydning for Galileos teori var motstand. I den offentlige digitaliseringsprosessen betyr det organisatorisk og politisk motvilje og manglende incentiver til samordning. Det er også ulike forventninger og til dels mange agendaer som skal ivaretas. Vi har gjennom noen hundre år med byråkrati opparbeidet oss et nærmest urokkelig sektorprinsipp. Digitalisering er større enn seg selv og vil fortsette å utfordre til den visker bort sektorgrensene. Der en etats indre struktur ønsker å verne om sitt domene, vil digitalisering vise gevinsteffekter når struktur åpnes. Det indre livet har også sin egen logikk med ulike interesser, alt fra distriktspolitikk til beskyttelse av eget fagdomene. Jeg kan forstå frykten for endring der arbeidsroller endres og i verste fall forsvinner. Det betyr ikke at vi skal bli sittende handlingslammet.

Samtidig står vi nemlig i en situasjon hvor kostnadsutviklingen for velferdsstaten mot 2060 truer dens eksistens. Uavhengig av scenario vil kostnadene øke i milliardklassen. Vi kan løse dette på ulike måter. Produktivitetskommisjonen sa i korte trekk at vi kunne velge mellom å øke skattene eller redusere velferden. Andre løsninger er å bruke oljefondet, skape flere nye arbeidsplasser i privat sektor og redusere kostnadene i offentlig sektor. De to siste vil være viktige drivere for den smertefulle, men nødvendige transformasjonen vi trenger i offentlig sektor. En transformasjon der digitaliseringen kan spille en avgjørende rolle.

Jeg som innbygger er likegyldig til hvordan offentlig sektor organiserer sine virksomheter. Mitt ønske er gode tjenester som tilpasses mitt liv

Vi må heller ikke miste av syne hvem forvaltninger er til for, nemlig innbyggeren. Fremtidens offentlige digitale tjenester vil være sammensatt av offentlige og private data, krysse kommunale og statlige grenser. Jeg som innbygger er likegyldig til hvordan offentlig sektor organiserer sine virksomheter. Mitt ønske er gode tjenester som tilpasses mitt liv.

Digitalisering handler om å forløse denne innovasjonskraften. Legge til rette for at vi får ønsket utvikling. Det handler om å utnytte teknologi til å skape nye måter å produsere, samhandle, kommunisere og levere på - for å øke vår produktivitet og tilfredshet. For å få til dette må sektorbåsene åpnes og tverretatlig samarbeid styrkes. Samtidig må det offentlige Norge erkjenne at andre kan være bedre, eller bidra i større grad til å skape både innovative og sømløst integrerte tjenester til innbyggerne i tett samspill med offentlige etater. I tillegg må vi få en «all up» kultur som tilsier at selv om en enhet ikke får optimal effekt et sted, kan større effekt tas ut andre steder.

Transformasjon initieres fra toppen med organisatorisk tyngde der teknologi er et middel og ikke mål. Det er en reise som er krevende og bokstavelig talt smertefull for enhver organisasjon. For å lykkes med endringsreisen trenger vi visjonære ledere, i offentlige etater og politikken, med selvstendige idéer og gjennomføringskraft! Ledere som er villig til å «tale Roma midt imot» når det er nødvendig. Det fordrer ledere som våger å bevege seg ut av komfortsonen og som er i stand til å imøtekomme indre motstand som bygger på et ønske om å demme opp digitaliseringsprosessen for å fremme egne interesser.

Galileo aksepterte aldri Aristoteles’ verdensbilde. Han utfordret den etablerte «sannheten» - det samme bør vi.

Jobben vår – og til modige ledere i offentlig sektor – er å forløse kraften i den digitale transformasjonen! Som innbyggere vil vi ha stadig høyere forventning til offentlige ledere om mer brukerorienterte og integrerte løsninger. I tillegg vil nasjonal koordinering og forpliktende samarbeid på tvers være helt avgjørende om vi skal lykkes med å realisere de store potensielle gevinstene digitaliseringen kan gi vårt samfunn.

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)
Til toppen