Espen Andersen.
Espen Andersen. (Foto: BI)

En skjermet arbeidsplass

Derfor har Espen Andersen tre 43-tommere på jobben.

  • Debatt

Jeg jobber som kjent på BI, og har eget kontor (noe som ikke er en selvfølge i dagens arbeidsliv, og som flere burde ha.) Der har jeg en vegg med bøker (viktig for akademikere å synliggjøre at man har kunnskap, må vite), bilder på veggen, møtebord, papirstabler, souvenirer og to potteplanter i plast.

Og så har jeg tre 43-toms skjermer.

Nå driver ikke jeg med trading eller spillutvikling eller systemovervåking, men ganske alminnelige ting som presentasjoner, dokumenter og litt data science. Samt kalender, epost, adressebok, en haug browservinduer, litt videokonferanser og -redigering og av og til noen store regneark. Ikke noe av dette kvalifiserer til kjempeskjermer og arbeidsstasjon, akkurat. Så hvorfor har jeg alt dette?

Skjerm er billig og langsiktig

Da jeg flyttet hjem fra USA i 1996, hadde jeg med meg en 19 toms CRT-skjerm med god oppløsning. Den var dyr, på størrelse med en liten fryseboks og tok mesteparten av skrivebordet. Men den var min hovedskjerm på kontoret i mer enn ti år, inntil jeg var den eneste som ikke hadde flatskjerm lenger. Den var dyr i 1996, men per år ble det ikke så mye.

En 4K-skjerm på 43 tommer med alle mulige innganger koster i dag omtrent 6000 kroner med moms. Jeg kjøpte min første for litt over et år siden (da kostet den 8000) og fant at 4K-skjermer er deilige. Jeg brukte den som ekstraskjerm til en MacBook. Det viste seg at MacBook er en pinglemaskin og at det er slitsomt å starte opp med en ny, stor skjerm fra en liten bærbar, så da Apple lanserte nye Mac Mini med tre USB-C-utganger slo jeg til, og kjøpte likegodt to skjermer til før modellen gikk ut (prisen hadde allerede gått ned.) En investering på 20.000 kroner i skjermer er endel, men jeg regner med å ha dem minst i 6-8 år til, og da blir det ikke stort.

Artikkelen fortsetter under.

Arbeidsplassen til Espen Andersen
Arbeidsplassen min. Foto: Espen Andersen

Produktivitet

Store skjermer tillater en annen arbeidsform enn små. Man kan ha store vinduer, noe som gir bedre informasjonstilfang: Når man skal ta et raskt overblikk over hva som er nytt, er en utbrettet avisside bedre enn en knøttliten skjerm (eller, for den saks skyld, pocketbok). Man kan ha mange vinduer oppe samtidig, noe som er suverent hvis man flytter informasjon mellom systemer (for eksempel når man lager presentasjoner eller rapporter.) 

Når skjermene blir skikkelig store, går de utenfor periferien av synsfeltet. Det betyr at man kan flytte ting man vil overvåke (som for eksempel epost) ut til kantene av ytterskjermene, og dermed blir man ikke forstyrret av nye eposter eller meldinger (særlig om man slår av notifications.)

I dag er det standard for kunnskapsarbeidere å ha en bærbar PC med en dockingstasjon og én eller to skjermer, gjerne rundt 22 tommer hver. Det fungerer greit nok. Jeg har en stasjonær arbeidsstasjon med stor skjerm på BI-kontoret mitt, en fem år gammel iMac på hjemmekontoret, og den bærbare er nå forvist til reiser, kafeer og når jeg holder foredrag. Jeg synkroniserer mellom alle disse med Dropbox, OneDrive og Google Docs litt etter hvem jeg jobber sammen med. Fordelen med dette oppsettet er at det er satt opp: Når jeg kommer på kontoret, er vinduer der de skal være på de tre store skjermene, det samme gjelder hjemme, og den bærbare er lukket. Man bruker mindre tid på organisering, og bruker dessuten de ulike maskinene til det de er bra på. Og – man slipper å tenke så mye. 

(Ja, det er endel plukk med synkronisering og det er tre maskiner å oppdatere. Hva så?)

Innovasjon

Hvordan kan det ha seg at BI finansierer alt dette? Vel, det gjør BI ikke. Jeg har mitt eget konsulentfirma og kjøper utstyret mitt selv. BI har brukbart standardutstyr (Lenovo bærbar med docking, som jeg av og til kobler opp mot den ene 43-toms skjermen), men jeg er litt teknologiprimadonna og vil ha det som jeg har det. Og – litt som musikere eller snekkere – jeg lever av å jobbe med datamaskiner, og skikkelige håndverkere er opptatt av verktøyet sitt og villig til å bruke penger på det.

Standardisering er utmerket, og IT-avdelingen på BI og de fleste andre steder ville gått helt bananas om alle skulle rote rundt med sitt eget utstyr. Men IT-avdelingen på BI er fleksibel med meg, fordi a) jeg ledet den en gang for mange år siden, og b) man trenger folk som prøver ut ny teknologi og rapporterer tilbake hvordan det fungerer. Vil man ha innovasjon, må man tolerere eksperimentering. 

Skjerm for integrasjon og innovasjon

Jeg kjenner folk som jobber i NAV, der systemintegrasjonen er så dårlig at saksbehandlere ikke bare trenger å bruke 4-6 ulike systemer i løpet av en dag, men 4-6 systemer i løpet av en telefonsamtale. Kanskje store skjermer og stasjonære, kraftige arbeidsstasjoner er veien å gå inntil man en gang i fremtiden får hyrt inn nok konsulenter til å integrere systemene? Noen millioner brukt på skjermer gir i alle fall konkrete, kortsiktige resultater og, tror i alle fall jeg, mer produktive medarbeidere. 

Og når noen spør meg om hvorfor jeg trenger tre store skjermer selv om jeg jobber med nokså «vanlige» verktøy, er mitt svar: Det vet jeg ikke før jeg har forsøkt.

Innovasjon skjer der det er frie ressurser, og store skjermer gjør at man jobber annerledes. Jeg har måttet finne faste plasser for vinduer: Kalender, adresser og epost til høyre, huskelister, notater, planlegging og langsiktige prosjekter til venstre. Skjermplass er billig, varer lenge, og skulle det være litt ledig plass til overs, gjør det ikke noe. 

Dessuten får man mer fred hvis man sitter i et kontorlandskap.

Gi meg en skjermet arbeidsplass!

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)
Til toppen