(Bilde: Colourbox)

KOMMENTAR: Digital Postkasse for Innbygger (DPI)

Er sikker digital postkasse blitt et mål i seg selv?

Digital Postkasse for Innbyggere (DPI) har vært diskutert og kritisert flere ganger. Hovedinnvendingen er at den representerer en gammelmodig tankegang. Fremtiden ligger i dialog- og innsynstjenester, ikke i elektronisk formidling av brev. DPI er derfor en kostnadskrevende omvei til digitalisering i offentlig sektor.

Utbredelsen har heller ikke vært tilfredsstillende sett med Difis øyne. En er derfor bekymret over at en ikke klarer å oppnå målet om at digital kommunikasjon skal være den foretrukne kommunikasjonskanal med innbyggerne. 

Hvordan skal vi møte denne utfordringen?

I den nye strategien erkjenner Difi at fremtiden vil være avanserte dialog- og innsynstjenester og ikke digital post, men at det vil ta lang tid før hele offentlig sektor kommer så langt (5-10 år). I mellomtiden vil mange etater måtte bruke «grunnleggende digitalisering», altså digital post, som kommunikasjon mellom innbyggere og forvaltning. Svaret på denne utfordringen er en ny strategi – i form av et «kinder-egg»:

  • DPI skal fremdeles være den digitale plattform for de etater som ikke har kommet langt i «digitaliseringen».
  • DPI skal strategisk posisjoneres som et middel til å «bidra til at offentlige virksomheter over tid flytter tjenestene mot avanserte individuelle og proaktive tjenester».
  • For å oppnå dette må DPI utvikle «noe funksjonalitet knyttet til enkel toveiskommunikasjon».

Kjernen i strategien er at SDP skal bidra til «å digitalisere tjenester som i dag ikke er digitaliserte, (til) en helhetlig digital forvaltning. Både ved å understøtte digitalt modne tjenester, men også ved å være et første skritt for umodne tjenester til å bli mer avanserte». Begrunnelsen er: «Flere av virksomhetene som har utviklet avanserte innsyns- og dialogløsninger har tjenester hvor kommunikasjonen ikke er digitalisert. I en del tilfeller vil kostnadene ved å inkludere disse ikke-digitaliserte tjenestene i avanserte innsyns- og dialogløsninger, ikke svare til nytten på kort sikt».

Fremtidens digitale løsninger vil være sammenhengende og helhetlige tjenester, uavhengig av hvilke offentlige virksomheter som tilbyr dem, og dette krever at etatene må «samarbeide om å lage helhetlige brukerrettede løsninger der enkelttjenester settes sammen i tjenestekjeder tilpasset brukernes behov og livssituasjoner». DPI må være en tilrettelegger for dette, sier Difi.

Er dette en fornuftig strategi?

Brønnøysundregistrene sier at «forslaget legger opp til et ambisjonsnivå for videreutviklingen som går langt ut over dagens løsning og det bakenforliggende mandatet for Digital postkasse til innbyggere. Det innbyr til kostnadsdrivende, parallell utvikling av funksjonalitet som allerede er tilgjengelig i Altinn». Strategien kan få store negative konsekvenser for videre digitalisering av det offentlige Norge».

Direktoratet for e-helse er «uenig i at «postkassen skal være en «avgjørende bidragsyter» og ha en rolle i «all kommunikasjon mellom offentlig forvaltning og innbyggere». I så fall legges det som premiss at det er elektroniske brev til en postkasse som blir hovedkanal for kommunikasjonen med innbygger. Vi mener dette er en lite fremtidsrettet tilnærming».

Oslo kommune sier at «Dersom strategien blir stående vil den begrunne utviklingsarbeid på DPI som etter vår vurdering neppe bidrar til at visjonen og målene oppnås, og dermed vil slik ressursbruk heller ikke bidra til å oppfylle regjeringens ambisjoner om digitalisering. Det er i stedet behov for en vurdering av alternativer til dagens DPI. Et slikt arbeid bør for øvrig forankres i SKATE», og spør om «DPI er blitt et mål i seg selv?»

Lånekassen mener at «denne visjonen ikke tar innover seg at digital postkasse til innbyggere er en av mange komponenter som inngår i å levere helhetlige digitale tjenester til innbyggerne. Den tar heller ikke inn over seg at den langt på vei er en komponent som «setter strøm på papir» og som derfor ikke dekker behovene til virksomheter som er kommet langt i sin digitale transformasjon. Lånekassen oppfordrer til å styre unna en utvikling av DPI i retning av en multi-funksjonell komponent som skal forsøke å løse behov som vil drive kompleksiteten i og kostnadene ved løsningen.»

NAV sier: «Utkastet har som premiss at kommunikasjonen mellom innbygger og virksomhet skjer i form av brev/meldinger. Dette er ikke fremtidsbildet for tjenestene i offentlige virksomheter, og er heller ikke i tråd med tjenestetrappen DIFI selv presenterer. Utviklingen innebærer at DPI blir en form for «portal» for offentlige tjenester. NAV og øvrige virksomheter i offentlig sektor er neppe tjent med å åpne for en slik type «portal».

Kommunenes Sentralforbund (KS) sier at en utvidelse av DPI til «en mer avansert meldingsutveksling utover digitale brev og til et personlig arkiv for innbygger kan ikke anbefales uten at alternativer er vurdert», og forslår i stedet at DPI forankres og benyttes i større grad med den funksjonaliteten som finnes i dag, og fases ut i takt med mindre forsendelse av digitale brev og bedre innsynsløsninger. De avslutter med å si at «en produktstrategi for en nasjonal felleskomponent er et arbeid som hører innunder SKATE. Vi ber derfor om at videre arbeid forankres i SKATE».

 (Flere av høringssvarene er gså sendt direkte til SKATEs medlemmer).

Valg av strategi

Strategiforslaget får altså ingen støtte hos sentrale etater. Så hva Difi egentlig har fått ut av sine intervjuer med etatene, må det stilles et stort spørsmålstegn ved. Strategien ligner mer en leverandør-strategi enn å dekke et behov for digitaliseringen i offentlig sektor.

Valg av private aktører skulle utnytte det private markedets evne til innovasjon og nyutvikling. Difis egen dom over dette er knusende: «Postkasseleverandørene og Difi har ikke klart å synliggjøre verdi av konkurransesituasjonen. Behovskartleggingen viser at virksomhetene ikke opplever at konkurransen mellom postkasseleverandørene har ført til innovasjon eller fordeler for verken innbyggerne eller egen virksomhet». Så hvordan disse skulle bidra til nytenkning og innovasjon i en ny og mer omfattende funksjonalitet i løsningen, fremstår som tvilsomt.

Difis utgangspunkt er at DPI er viktig for etater som har kommet kort i digitaliseringen. Men da er riktig strategi å gjøre som når de i sin tid lagde ID-porten: Den har vært et vellykket bidrag til digitaliseringen av offentlig sektor, nettopp på grunn av det smale fokuset det har. Og ikke at det skal bli som en tilrettelegger for, eller alternativ til, avanserte innsyns- og dialogtjenester som det allerede finnes gode løsninger på.

SKATEs rolle i strategiutviklingen av felleskomponenter

I Skate-møte 31.mai i år tok deltagerne opp spørsmål rundt det nye Digitaliseringsrundskrivet som pålegger etatene å opprette digital postkasse for sine målgrupper. Flere av deltagerne var kritiske til formuleringen og sier at «digital postkasse har en viktig verdi der man ikke har andre muligheter for å kommunisere digitalt med innbyggerne, men i moderne løsninger er kommunikasjonen med innbyggerne integrert i de digitale tjenestene til virksomhetene. Da er kravet om bruk av digital postkasse uhensiktsmessig og hemmende for digitaliseringen, samtidig som det gir merkostnad for virksomhetene».

På møtet ble det også understreket at «teknologi og kunnskap om digitalisering flytter seg fortere enn politiske vedtak, denne løsningen vil ikke holde seg, for den forandrer en moderne kundedialog. Flere mente at det fremover er viktig at Difi blir en aktiv rådgiver mot departementsnivå om hva som er riktig digitalisering» (min understreking).

Strategiprosessen reiser derfor et mer grunnleggende spørsmål:

SKATE er et samordningsorgan for digitaliseringen i offentlig sektor, og skal gi råd til Regjeringen om hvilke tiltak som bør gjennomføres. Difi har sekretariatsfunksjonen. Siden det er så stor forskjell på hva SKATE-deltagerne og Difi mener om DPI, må spørsmålet stilles: Hva er egentlig rollefordelingen mellom de to?

Kommentarer (12)

Kommentarer (12)
Til toppen