For meg har arkiv alltid om frihet. Derfor er mitt perspektiv på arkiv ikke forbundet med påbud eller strenge rammeverk: arkiv er å fortelle en historie, en bit av gangen.
Blant prosjektene han har ledet er rapporten om dokumentasjons-forvaltning og arkiv i SKATE, og det påfølgende arbeidet med en referansemodell for arkiv.I dag jobber han med digitaliseringsprosjekter i IT-samarbeidet i Grenland. Foto: Privat
Å se for seg en slags vitenskapelig metode som kan strukturere prosessen med innhenting og systematisering av informasjon er ikke lett. Arkiv som akademisk disiplin er dessuten svært problemorientert. Som et praktisk verktøy mener jeg likevel arkiv kan tilføre mening og kontinuitet i våre liv. Av den grunn er jeg skeptisk til regler for arkivdanning.
_logo.svg.png){kind=logo}
Den tyske filosofen Jürgen Habermas skrev på 1980-tallet om hvordan framveksten av ulike typer system «koloniserte» vår hverdag. I dag preges vår oppvekst, utdanning, arbeidsliv og alderdom av stadig flere normer og regler. Veien fra systemorientering til sosial kontroll og manipulasjon kan være kort.
I offentlig arkivdanning har det ikke manglet på gode intensjoner om demokrati og åpenhet. Men trenger vi virkelig et lovverk som forteller oss hvordan vi skal skape arkiv? Ønsker du selv at noen forteller deg hvordan du organiserer din informasjon?
Om vi ønsker denne friheten - både som individer og som kollektiv - bør vi akseptere at arkiv også kan reflektere det ikke-lineære, ikke-konseptuelle og kaotiske. I dag er det dessverre ikke slik. Offentlig informasjon redigeres og kontrolleres gjennom lukka register og fagsystem. Rammene for forvaltning av disse informasjonssystemene settes av byråkrati eller akademia, gjennom reguleringer og teori. Hvem har skapt denne praksisen, og av hvilken grunn?
Når det gjelder kontroll med infrastruktur, som servere og nettverk, er formålet til komponentene ofte avgrenset. Applikasjonene som benytter infrastrukturen har også en bestemt hensikt og en begrenset levetid. Informasjon har derimot en mer abstrakt karakter, og kan overleve både endringer i teknologi og sosial organisering. Derfor tviler jeg på om det er egenskaper ved vår tekniske infrastruktur som begrenser muligheten til å bevare og gi tilgang på verdifulle arkiv.
Har mulighetsrommet for arkivdanning blitt innsnevret av regler som ikke lengre lar seg forklare? Jeg tror ideologisk systemtenkning og arkivfaglig arroganse har skylden for at arbeidet med offentlig arkivdanning har stagnert. Nå må regelboka legges bort, og endringer aksepteres. Fortida er som et korthus. Det kan falle sammen når som helst, og må bygges opp på nytt.
Les også denne kommentaren fra Difi: Vi må samarbeide om å få arkiv inn i den digitale tidsalder
