Tenk deg at du kommer ut for en ulykke. Du ligger på sykehus, du kan ikke bevege deg, du er redd for framtiden. Når du kommer litt mer til hektene, forstår du at du har mistet oversikt over egen økonomi, du frykter at regningene skal gå til inkasso.
Syk og svak lurer du på om du bare må gi fra deg BankID-en din for å få hjelp fra noen du stoler på. Du vet man ikke skal gjøre det, men du kommer ikke på noe annet. Da velger du en løsning som over én million andre nordmenn også har tydd til, ifølge Finansfokus.
Ingen sympati i Høyesterett
I juni avsa Høyesterett en ny dom for et slikt tilfelle, den såkalte Entercard-dommen. Prinsippavgjørelsen velter alt ansvar over på enkeltmennesket.
En mann fra Innlandet overlot datamaskin, BankID-brikke og passord til sin tidligere samboer fordi han slet med psykiske helseutfordringer og mistet kontroll på egen økonomi. Kvinnen misbrukte tilgangen til å ta opp en rekke forbrukslån på rundt 1,3 millioner kroner i hans navn og ble senere straffedømt for forholdet. Ett av lånene, på 455.000 kroner, var tatt opp hos Entercard, og det var dette kravet som endte opp i Høyesterett.
Dommen har skapt debatt blant jusseksperter. I en kronikk i bransjeavisen Rett24 signert UiO-professor Marte Eidsand Kjørven og 11 andre professorer og fageksperter, får dommen krass kritikk for å skape usikkerhet for forbrukere. «Mener Høyesterett at det er en større forbrytelse å dele BankID fordi du trenger hjelp, enn å tenne på et eldresenter?» skriver de og viser til flere dommer der straffedømte har sluppet en del av erstatningsansvaret.
Ett poeng er at mannen fra Innlandet ikke har gjort noe ulovlig. Å gi fra seg BankID-en sin er ikke forbudt, det er kun et avtalebrudd med banken. Han dømmes likevel mye strengere enn folk som bryter straffeloven.
Hva med en kontrolltelefon?
I Rett24-kronikken peker jussekspertene på tidligere dommer, for eksempel Easybank-dommen. Her måtte banken selv bære en del av risikoen fordi forbrukeren ikke hadde gode alternativer og fordi banken hadde valgt å ikke iverksette ytterligere sikkerhetstiltak.
I den nye dommen avviser imidlertid Høyesterett at finansinstitusjonen har noe ansvar overhodet, fordi retten mener BankID er den etablerte kontrollrutinen. Høyesterett skriver at frivillig deling av BankID innebærer en «risiko som verken finansforetak som slutter avtaler med kunder basert på BankID, eller den aktuelle BankID-tjenestetilbyder kan beskytte seg mot gjennom tekniske sikkerhetstiltak».
At Høyesterett mener at ikke flere tekniske sikkerhetstiltak kan fungere som en barriere mot svindel, er uforståelig. Hva med en enkel KI-basert overvåking som flagger uvanlige lånesøknader (stort lån, ny kunde, kort tidsvindu)? Hva med å ringe en kontrolltelefon til kunden? Biometrisk kontroll – som ansiktsgjenkjenning, fingeravtrykk eller stemmegjenkjenning? Kopi av pass? Videomøte?
Veldig mange deler BankID
Det er ingen tvil om at mannen i Entercard-dommen handlet uaktsomt. Samtidig er dette veldig vanlig. Rundt 20 prosent av befolkningen har latt andre bruke sin BankID, mens 30 prosent oppgir at de har brukt andres BankID, noe som samlet tilsier at mellom 1 og 1,5 millioner nordmenn har trengt hjelp eller hjulpet andre.
Advokatforeningen har adressert problemet flere ganger. I årstalen for 2025 påpekte leder Siri Teigum at bankene har spart mye penger på digitale løsninger: «Digitaliseringen har skapt store fordeler for det ressurssterke flertallet i befolkningen som kan bruke digitale løsninger. Alternativene – bankfilialer, postkontorer og lokale offentlige kontorer – har samtidig blitt rasjonalisert bort eller redusert åpningstiden. Dette innebærer at penger er spart, og det er bra. Men prisen betales av et utsatt mindretall».
I Entercard-dommen skriver dommerne at vedkommende som ga fra seg BankID-en sin, kunne ha benyttet en digital løsning som kalles disposisjonsfullmakt. Dette er feil, en slik løsning vil ikke dekke behovet, sier generalsekretær Merete Smith i Advokatforeningen til Jusspodden. Professor Kjørven forklarer dette i detalj i sin kronikk. Hun peker blant annet på at disposisjonsfullmakt ikke gir mulighet til å betale e-faktura.
Bedre teknologi vil hjelpe mye
Det er uforståelig at dommen ikke hensyntar den fundamentale assymmetrien mellom en finansinstitusjon og en psykisk syk enkeltperson. Dette handler om et selskap som lever av å tilby kreditt til en effektiv rente på 30 prosent, slik Entercard gjør i skrivende stund via det usmakelig ugunstige produktet re:member. Banken burde selvsagt ha noe av ansvaret for å iverksette et minimum av kontrollrutiner.
Det er dypt urettferdig at forbrukeren skal bære all risiko, mens ikke taper en krone. Tvert imot sitter banken igjen med fortjenesten fra skyhøye renter også når lånet er et resultat av bedrageri.
Bedre løsninger vil ikke forhindre all svindel. Det vil alltid være mulig å komme seg forbi et nytt hinder. Dette er kriminalitetens vesen. Det er alltid et kappløp der forbrytere leter etter svakheter og muligheter i ny teknologi.
Samtidig er det også mye sant i det gamle uttrykket mulighet gjør tyv. Ved hele tiden å utvikle nye og oppdaterte løsninger for å stoppe mest mulig svindel, vil i alle fall en del forhindres.
Dersom hele ansvaret for å dekke tapene hadde ligget hos bankene, kan vi være sikre på at topp moderne digitale kontrollmekanismer ville kommet på plass i racerfart.
Men med den nye dommen behøver ikke bank- og finansnæringen å stresse med det.
Han avdekket alvorlig sikkerhetshull: Tror det finnes flere, både i Norge og verden
