I april var jeg på . Der holdt den prisbelønte svenske gravejournalisten Diamant Salihu foredrag om sine avsløringer av det svenske Foxtrot-nettverket. Salihu jobber i SVT der han lager TV-dokumentarer for programmet Uppdrag granskning, og han har gitt ut flere bøker om kriminalitet i Sverige. Mot slutten av foredraget åpnet Salihu for spørsmål, og en kvinnelig journalist i 20-årene spurte om følgende: «Hvordan ivaretar du work-life balance?»
Veltet meg i fordommer
Jeg klasket meg selv i pannen inne i hodet mitt. Vi hadde Skandinavias råeste krimjournalist foran oss, og muligheten til å spørre om hva som helst. Da måtte det selvfølgelig komme én fra generasjon Z med noe sånt, tenkte jeg.
Hva trodde hun at svaret skulle være? At han kun har kontakt med kriminelle gjengmedlemmer mellom klokka 8 og 16? At det er mulig å bli best på sitt felt ved å fokusere på work-life balance? Jeg veltet meg i fordommer inne i hodet mitt, og det var ganske deilig.
I boka Fire generasjoner på jobben. En guide til samspill på tvers - fremfor total kræsj som lanseres denne uka, skildrer forfatter Øystein Bonvik de fire generasjonene som finnes i arbeidslivet nå: , , og .
Forlaget og forfatteren har fått Opinion til å gjennomføre en egen spørreundersøkelse der nesten tusen yrkesaktive nordmenn har deltatt, og utvalget er jevnt fordelt på de fire generasjonene.
Ok, boomer!
Pussig nok viser funnene at det er babyboomers, altså den eldste generasjonen, som i størst grad oppfatter digitale verktøy som viktig på jobb. 80 prosent av babyboomerne svarer at digitale verktøy er ganske eller svært viktig i arbeidsdagen, mot 57 prosent av generasjon Z, de yngste.
Et annet funn er at 11 prosent av generasjon Z føler at de ikke blir tatt på alvor i arbeidslivet. Undersøkelsen viser også at det er millennials som synes detaljstyring er verst av alle generasjonene.
Det finnes unektelig noen klare generasjonsforskjeller som gjør seg gjeldende i arbeidslivet og samfunnet ellers, og det er sikkert derfor uttrykket “Ok, boomer” gikk viralt i 2019. Da jeg selv hørte uttrykket første gang, ga det umiddelbart mening. Måten formuleringen oppsummerer og den manglende respekten mange har opplevd fra generasjonen over, er ubetalelig.
I Bonviks bok finnes det mange perler som mater fordommene. Jeg måtte le høyt (og litt hånlig) da jeg leste at 14 prosent av millennials sier de opplever kontakt med kolleger som en belastning. Det var også gjenkjennelig at 45 prosent av generasjon Z opplever det som urimelig å jobbe mer enn avtalt, mot 28 prosent av eldre arbeidstakere.
Forakt og kjølig distanse
Samtidig er det slitsomt å tilhøre en generasjon selv. I et portrettintervju med skuespiller Cathrine Frost i Klassekampen tegnes et presist bilde av nittitallsironikernes aversjon mot føleri, og den beinharde tonen som preget ironigenerasjonen. Kun forakt og kjølig distanse var gangbar valuta, og emosjonell inderlighet ble skydd som pesten, er beskrivelsen i intervjuet.
For alt jeg vet, kan det hende den ufølsomheten framstår som litt krampeaktig for millennials og generasjon Z. Men for én som hadde sine formative år i den æraen, er det vanskelig å innta noe fugleperspektiv. Det eneste jeg kan gjøre, er å gi Frost rett i at den tillærte hardheten kan by på noen utfordringer i arbeidslivet.
«For enkelte er en kalenderinvitasjon en oppfordring, for andre er den en juridisk bindende avtale», skriver Bonvik i boka. Han tegner opp noen gjenkjennelige konfliktlinjer mellom generasjoner. Det handler om fravær på grunn av private gjøremål, tempoet i beslutninger, kommunikasjon rundt tidsfrister og struktur i møter. For eksempel kommer det fram at millennials er de som oftest irriterer seg over møter som sporer av – 34 prosent mot et gjennomsnitt på 27 prosent.
Tenker du gullaldertanker?
Samtidig har nok mye av friksjonen man opplever i arbeidslivet med alder og ikke generasjonsforskjeller å gjøre. Å tenke at alt var bedre før, er vel typisk for eldre generelt, ikke bare babyboomere. De som tilhører generasjon Z og er unge nå, vil nok også en gang komme dit at de tenker gullaldertanker.
En gang i 2070 vil disse menneskene kunne tenke gullaldertanker som at 2010-tallet da de var unge var den beste perioden i moderne tid eller at ingen noen gang vil lage bedre musikk enn Sabrina Carpenter.
Etter at Stortinget vedtok å heve pensjonsalderen til 72 år, vil det bli enda større aldersmangfold, og dermed viktigere å greie å fungere sammen på tvers av generasjoner i arbeidslivet.
I boka kommer Bonvik med flere råd for godt samspill. Blant annet mener han at det er viktig å snakke om forskjeller uten å karikere, og at man bør blande erfaring og tempo bevisst slik at folk med ulike styrker kommer til sin rett. Et annet råd er å avklare hvor tilgjengelig man skal være og hvor raskt man skal svare.
Generasjonshumor er altså ikke anbefalt, men før jeg begynner å følge alle rådene, må jeg bare komme med én siste fornøyelig anekdote. Jeg har flere ganger hørt Emilie Stordalen i Strawberry-konsernet holde et foredrag under overskriften «Hvordan lede gen-Z». Hun forteller om en leder som våknet en morgen til en betaling fra en medarbeider på kroner 1 i Vipps, med beskjeden: «Jeg har fått influensa, så kommer ikke i dag».
