Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto. (Foto: Colourbox.)

Hvem vil skape fremtidens e-helse i Norge?


En blir litt matt når en hører at politikere mener problemene i helse-Norge kan løses ved en oppdatert Samhandlingsreform 2.0 med sterkere finansielle virkemidler. Endringene skjer imidlertid så raskt at de utfordringene dette gir, ikke kan løses gjennom langdryge prosesser som ender opp i et politisk dokument. En må velge en helt annen tilnærming.

Visjonen av et fremtidig helse-Norge 2025?

  • Det finnes ikke lenger noe sykehus. All behandling skjer i hjemmet ved hjelp av smarttelefonen
  • Pasienten blir selv innovatør, produsent og utvikler av nye helsetjenester
  • Behandlingen og medisineringen blir persontilpasset
  • All finansiering av helsetjenester går til pasienten gjennom kommunen
  • Kravspesifikasjonenes tid er forbi; all utvikling blir behovsdrevet
  • Kunstig intelligens brukes til å planlegge for innleggelse, utskriving og ledig kapasitet
  • Utvikling av offentlige helsetjenester skjer av private norske aktører
  • Genteknologien fører til økt fokus på forebygging fremfor symptombehandling

Dette kan være en oppsummering av hva flere foredragsholdere sa på årets EHiN-konferanse i regi av IKT Norge, sa. Min kommentar er at denne visjonen verken er utopisk eller uønsket. Tvert om. Den peker også på mange av de problemene helse-Norge i dag sliter med:

Flere undersøkelser har vist at pasienters selvbehandling ved bruk av IKT, reduserer kostnadene drastisk, samtidig som kvaliteten går opp. Helsetjenesten sliter med sløsing av ressurser og penger, bare i Oslo foretar hjemmehjelpstjenesten 50 000 bomturer hvert år. «Avstandsoppfølging» av pasienter som bor hjemme, er fullt mulig ved hjelp av teknologi. Men hva hjelper det når finansieringsmodellen tilsier at pasientene må være innlagt på sykehus? 

Det er ikke teknologien, men strukturen, finansieringen, incentivordninger og kultur som er problemet.

Hvordan løser en dette?

Trenger vi en Samhandlingsreform 2.0?

For 10 år siden fikk vi Samhandlingsreformen som lanserte visjonen om «Én innbygger - én journal». Dette er i dag bærebjelken i strategien for ehelse-tjenestene her i landet. Det er imidlertid full enighet om at utviklingen går for tregt, at finansieringen ikke virket, og at datasystemene fremdeles ikke snakker sammen.

Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol vil derfor ha en Samhandlingsreform 2.0 med sterkere finansielle virkemidler.  Det ligner mer på et politikerutspill fra et parti som føler at de har vært i opposisjon lenge nok, og nå vil vise handlekraft. Men ingen av de argumentene hun fremførte, var overbevisende. Det har da heller aldri skjedd at det har kommet noen radikal endring eller revolusjon ut av et Stortingsdokument.

Analysen av hvorfor digitaliseringen av helsesektoren går tregt, er rett og slett feil.

Problemene er:

  • Det finnes ikke noen sammenhengede beskrivelse av ulike pasientforløp
  • Det er fokus på behandling og ikke forebygging
  • De fire helsefortakene bruker penger ut fra egne prioriteringer og ikke ut i fra et helhetsperspektiv
  • Det brukes for mye penger på fysisk infrastruktur (sykehus) i forhold til digital samhandling
  • Det brukes for lite penger på kommunene hvor 90% av helsearbeidet skjer gjennom primærhelsetjenesten
  • Verdikjeden i helsetjenesten består av to helt ulike elementer: Spesialisthelsetjenesten har høy kompetanse og ensartede prosesser, mens primærhelsetjenesten er fragmentert, har et bredt spekter av tjenester og lav kompetanse
  • Det finnes ingen god overleveringsprosedyre mellom sykehusene og kommunene; det virker ofte som at staten har glemt at kommunene er til. 

I tillegg: Den praktiske gjennomføring av denne strategien - en nasjonal helseplattform i Midt-Norge – har store utfordringer som strategi: Ett system levert av en (utenlandsk) leverandør, mens de tre andre helseforetakene har valgt forskjellige varianter av et annet (norskbasert) system.  Samordningsproblemene vil bli store, og noen nasjonal helseplattform vil ikke komme på mange år.  

Det fører til at en må stille et mer overordnet spørsmål – har man riktig digitaliseringsstrategi?

Digitalisering i to hastigheter 

Professor Bendik Bygstad har trukket frem forskjellene mellom «tungvekst-IKT» og «lettvekts-IKT». Det første omfatter de store, tunge fellessystemene og utvikling av plattformer; det andre er små, mindre applikasjoner utviklet helt uavhengig av fagsystemene. Et eksempel på det siste er bruk av nettbrett for oppfølging av hjemmehjelps-pasienter i bydelen St. Hanshaugen i Oslo. Dette ble en stor suksess og er senere utvidet til flere bydeler i Oslo.

Innvendingen mot denne type «digitalisering» er at den får begrenset verdi hvis den ikke knyttes opp til fagsystemene eller plattformene. Det gir liten verdi at hjemmehjelpen ser på nettbrettet at pasienten har tatt sine piller, når informasjonen ikke oppdateres i pasientens journal.

Men det er tre avgjørende argumenter for at denne type «digitalisering» har stor nytteverdi og representerer fremtidens «digitaliseringsstrategi»:

  • Det bidrar til norsk næringslivsutvikling ved at innovative, norske IKT-leverandører engasjeres
  • Løsningene er behovsdrevet og utvikles i samarbeid med pasienten
  • Leverandøren tar en del av den finansielle risiko i håp om en skalering og videreutvikling til andre enheter
  • Det flytter perspektivet over til pasientens behov sett ut fra en «livsløpsammenheng»

Vendepunkt eller knutepunkt?

Men hvordan kan en kombinere de to strategiene?

Helseplattformen i Midt-Norge kan – dersom den utvikles til å bli et økosystem – gi norske IKT-leverandører en unik mulighet til utvikling av innovative og brukertilpassede «lettvekts-IKT»-løsninger. Men det kan ta minst to år før man kommer dit. Helsesektoren for øvrig blir da stående å vente på tur for å få realisert sine behov. Da mister en et avgjørende momentum. Utfordringen i dag er nettopp at de store prosjektene oppleves som flaskehalser som hemmer nødvendig innovasjon

Et eksempel på noe som kan kombinere de to strategiene er «knutepunkt for velferdsteknologi»:.

Velferdsteknologiske løsninger har stor utbredelse i helsesektoren i dag. For å sikre at disse får større verdi enn som enkeltstående «dingser», har Direktorat for e-helse fått utviklet et «knutepunkt» som består av en ende-til-ende-løsning som knytter velferdsteknologiske løsninger til eksisterende EPJ-systemer (pasientjournal). «Knutepunktet» er foreløpig en lav-volum-løsning. Men poenget er at dette ble realisert på forholdsvis kort tid: Det tok 9 måneder å utvikle det til en sum av ca. 10 millioner kroner. Dette har vært såpass vellykket at en videre utvikling og utbredelse er planlagt i 2019.

«Knutepunktet» kan derfor kanskje stå som et symbol på et vendepunkt i digitaliseringsstrategien for helse-Norge. 

En strategi for en «disruptiv» helsesektor

Strategi er å posisjonere seg for endringer i omgivelsene på en slik måte at det gir økt verdi for kundene i forhold til konkurrentene, basert på de naturlige forutsetninger som sektoren har.

Det betyr at teknologien ikke er en strategisk trussel. Den strategiske trusselen er sektorens manglende evne til å møte økte forventninger og pasientbehov. En kan bare møte denne utfordringen ved å tilby digitale tjenester som har høy verdi for brukerne, og hvor pasienten blir hovedpersonen i den digitale tjenesteutviklingen.

Hvis fellesløsninger og plattformer ikke etter hvert skal miste sin verdi, må lokale, innovative løsninger basert på åpne plattformer og fellesløsninger bli grunnstammen i en ny «digitaliseringsstrategi».

Det gjelder i så vel helsesektoren, som i offentlig sektor i det hele.

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)
Til toppen