Anita Krohn Traaseth under Innovasjonstalen 2018 den 31. mai.
Anita Krohn Traaseth under Innovasjonstalen 2018 den 31. mai. (Foto: TOM HANSEN / Innovasjon Norge)

Innovasjon Norges selsomme lansering av en «app»

Gro Harlem Brundtland redder en heller flau markedsføring fra Innovasjon Norge.

På torsdag lanserte Innovasjon Norge i sin årlige Innovasjonstale «appen» The Explorer (www.theexplorer.no). Tilstede i den fullsatte storsalen i Rådhuset var kronprins Håkon, den politiske eliten og næringslivstopper.

Det var i sannhet en selsom forestilling at så mange prominente gjester skulle overvære lanseringen av en «app», som til alt overmål heter noe så lite innovativt og nytenkende som The Explorer, et navn som ligger nært opp til Microsofts nettleser: Internet Explorer.

«Appen», ble det sagt, er som en «tinder» for næringslivet hvor det globale markedet lettere skal kunne få kunnskap og tilgang til norske, miljøvennlige produkter og bedrifter. Kriteriene for å melde inn sine produkter, er at bedriftene må etterleve god forretningsskikk, løsningen må levere på et eller flere av FNs mål for bærekraftig utvikling, og å bidra i det grønne skiftet. Dette skal være ett av Norges bidrag for å nå FNs 17 bærekraftsmål som er en felles plan for alle verdens land for hvordan vi kan utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030 ved bruk av teknologi. 

Den eneste som kom i nærhet av å gi substans og mening til dette arrangementet var tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun har fått æren for begrepet «bærekraftig utvikling». Det henspiller på klimautfordringene og behovet for å redusere CO2 utslipp. Under lanseringen ble hun spurt hvilken visjon for verden hun nå hadde. Hun svarte at det var å fjerne ulikhetene i verden: «reducing inequalities». Men hun innførte også et nytt begrep: «skapende styring».

Før jeg kommenterer hvordan disse begrepene kunne vært grunnlaget for en digitaliseringsstrategi for å skape et innovativt Norge, la meg først trekke frem et annet poeng:

Samarbeid offentlig og privat sektor om grønne, digitale løsninger

En umiddelbar innvending mot «appen» er at den ikke åpner for å formidle norske, offentlige tjenester. Asker kommune arbeider for eksempel systematisk med å digitalisere sin «nye» kommune basert nettopp på disse bærekraftmålene. De har på en forbilledlig måte laget et planverk for dette. De setter FNs bærekraftsmål i sammenheng med kommunens virksomhet, og hvordan digitalisering kan løse disse problemene. Utdanning, helse, etc. er jo tiltak som løses på kommunalt nivå. Det finnes flere eksempler på slike tiltak i andre deler av offentlig sektor.

Innovasjon Norge synes å ha oversett at norske, offentlige, digitale løsninger også kan bli en eksportvare som ledd i å realisere FNs bærekraftsmål. På den måten overser en også det samspillet mellom offentlig og privat sektor som finner sted for å finne gode digitale løsninger: Gode eksempler finnes innen transport, utdanning, forvaltning. samt tilgjengelighet av offentlige data for utvikling av nye løsninger, for eksempel innen finans og miljøvennlig jordbruksproduksjon.

«Redusere ulikheter»

La meg se nærmere på Gro Harlem Brundtlands begreper om «reducing inequalities» som visjon for digitaliseringen, og «skapende styring» som politisk verktøy for å realisere visjonen.

Alle tidligere teknologiske innovasjoner har ført til ny vekst og skapt flere arbeidsplasser enn de fjernet – bortsett fra en kort omstillingsperiode før nye tjenester, arbeidsplasser og markeder var etablert. 

En nylig utkommet rapport fra Civita om «Det teknologiske arbeidslivet» peker på at den største faren i den teknologiske revolusjonen som nå skjer, er at digitaliseringen skaper nye skiller. Men i motsetning til tidligere tider har vi andre forventninger til hva fellesskapet skal bidra med i omstillingsprosesser, og det er et sterkere kollektivt ansvar for hvordan omstillingen skal foregå. Dette har stor innvirkning på de politiske valgene en skal ta fremover.  

Hvis vi forutsetter at utviklingen går som forventet, at digitaliseringen effektiviserer og nedlegger visse yrker og arbeidsplasser, da er det viktig at nye arbeidsplasser skapes på områder som ikke bare et fåtall finner interessant å investere i og å kjøpe varer og tjenester fra.

For det er ikke teknologiens direkte effekt på arbeidsplassene som er det viktige i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men hvordan dette bidrar til å endre etterspørselen etter varer og tjenester og føre til ny etterspørsel på nye markeder. Poenget er at etterspørselen skal øke mer og hurtigere i nye markeder enn i markeder hvor teknologien bidrar til effektivisering og nedleggelse av arbeidsplasser.

Et annet poeng er knapphet på arbeidskraft. Knapphet på arbeidskraft har alltid vært driveren for innovasjon i samfunnet og næringslivet. Men det er flere forhold som kan føre til at digitaliseringen ikke fører til at nye jobber blir skapt. Det skjer hvis inntektene av den produktivitetsvekst som følger av digitaliseringen ikke fordeles bredt, men bare kommer noen få til gode. Disse velger så å bruke inntektene til investering eller konsum som krever lite menneskelig arbeidsinnsats, eller på produkter som har liten næringsmessig eller samfunnsmessig effekt. Da kan det i sin ytterste konsekvens føre til at arbeidskraft ikke blir en knapphetsfaktor, og hele premisset for hvordan vår økonomi fungerer, kollapser. Da må samfunnet og arbeidslivet organiseres helt på ny f.eks. i form av innføring av borgerlønn.

Jeg antar at det er dette (økonomiske) resonnementet som ligger bak Gros visjon om at digitaliseringen skal føre til «reduserte ulikheter».

I norsk sammenheng er det viktig å bygge på den kunnskap som en har fra tidligere norske «industrieventyr» som vannkraft og oljevirksomhet for å føre dette over i ny industri. Fornybar energi, elektrifisering av transport på land og sjø, mat og energi fra havet, smarte bygg, helse og velferd, og bioøkonomi, er alle områder og markeder som peker seg ut for innovasjon og digitalisering. Her har Norge historisk sett hatt naturlige fortrinn, og dette er områder som bidrar til å redusere ulikheter – nasjonalt og globalt i form av eksport.

Så over til det politiske resonnementet bak «skapende styring».

«Skapende styring»

FNs bærekraftsmål staker ikke bare ut en klar kurs mot en bærekraftig verden, men skisserer også nye markeder og muligheter. Det som ligger i Gros «skapende styring», er nettopp at etterspørselen skal komme innenfor nye markeder. Undersøkelser har vist at det er områder som smart vannteknologi (teknologi som sparer og gjenbruker en knapp ressurs); e-læring til konfliktrammede områder (som gir kunnskap og utdanning i utviklingsområder som middel til å redusere migrasjonsstrømmene); blokkjede-teknologi og maskinlæring (som kan bekjempe cyberkriminalitet); hybride og elektriske autonome skip produsert med bærekraftig energi. I alle disse eksemplene ser man altså at teknologien brukes til tiltak som alle er innenfor FNs bærekraftsmål.

Gros visjon

Gros visjon og oppfordring til å tenke strategisk, ble møtt med applaus fra salen - og tomme ord fra »talen». Hun fikk spørsmålet om hvordan Norge kunne fortsette å være pionéer på bærekraftig og innovativ utvikling. Hun svarte: «Hvilken institusjon eller NOU-utredning har sagt at vi er det?»

Gros poeng er at innovasjon ikke kommer av seg selv, og at Norge ligger langt nede på listen over innovative land. Innovasjon kommer av det Gro kalte «skapende styring», altså riktige, politiske tiltak med satsing på utdanning, kunnskapsspredning, investeringsvillighet, risikotagning, beskatningssystem – og effektiv bruk av virkemiddelapparatet, som Innovasjon Norge er en del av.

Sentralt i en «innovasjonstale» vil derfor være å stille spørsmålet om hvordan Innovasjon Norge kunne bli mer effektiv i forvaltningen av sine virkemidler for å skape et innovativt Norge. Derom var det rungende taushet.

En «app» som fremmer eksport av norske varer og tjenester, er i denne sammenheng en parentes.


Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)
Til toppen