Oljefondet, AS Norges forsikringspolise mot syv magre år, har blitt Norges viktigste teknologibedrift. Og på Arendals torg, i strålende solskinn, med gjennomproffe talere og stram regi, skulle Oljefondet dele det glade budskap: NBIMs implementering av kunstig intelligens.
Lovnaden var en sniktitt på A-lagets oppskrift «med praktiske eksempler og erfaringer som kan brukes i andre virksomheter».
Det var stappfullt i publikum og jeg, en skarve akademiker, gledet meg.
La de små selskaper komme til meg
Med form som virket inspirert av liturgien og vekkelsesmøter, var budskapet at hvis du ikke omfavnet KI med både armer og ben så går det lukt til helvete med landet, bedriften og deg som menneske.
Paradiset – i betydningen revolusjonerende investeringsmuligheter, sømløs samhandling og 20 prosent effektivisering – ligger klart for enhver som parkerer tvil og janteloven på gangen.
Vi disipler lærte at nordmenn er sidrumpa. At hvis publikum ikke ler nervøst når du deler strategien, så er ambisjonene for lave. KI er ikke lenger et verktøy, men din nye livspartner. Fart skal være ledestjernen.
I strupen på Meta: – De kan ikke prioritere hva som er bra for verden
Motstand bunnet i frykt for det ukjente, og menigheten med stor M (dvs. ansatte og styret) vil alltid se lyset hvis Lederen har troen dypt nok forankret i hjertet.
Slik lyder Tangens ord.
Nådegaver er skjevfordelt
Det er (dessverre?) de færreste forunt å ha en naturkraft som toppsjef. Eller å ha direktenummeret til Anthropics ledergruppe.
Å sende alle ansatte på jevnlige hackatons høres dødskult ut. Og dødsdyrt. Daglige analyser og kontinuerlig feedback klinger godt, men da må det være krystallklart hva som måles og hva som er målet.
Folk flest, for å bruke norsk politikks mest forslitte uttrykk, må ta til takke med hyllevare. Ressurser og tid regner ikke som manna fra himmelen. I tillegg skal bedriftens digitale arvesynder ryddes før «algoritmer og modeller skreddersys egne behov».
Toget til himmelen går
Guder og de dødelige verken skal eller kan operere under samme omstendigheter. Førstnevnte kan tilby inspirasjon og brøyte vei for oss andre. For når det regner på presten, skal det som kjent dryppe på klokkeren.
«Transformative» teknologier og «paradigmeskifter» vil kanskje snu verden på hodet, men i higen etter å kaste seg på KI-toget er det fort gjort å snuble rakt ned i avgrunnen. Edruelighet har flere funksjoner enn å være kjørbar.
Særlig hvis du ikke har en intern AI-hub, hvis eneste formål er å lede deg gjennom dødens dal. Ny teknologi gir nye muligheter, men også nye sårbarheter. Og djevelen gjemmer seg som kjent i detaljene.
I så måte er ikke en ny gransking av de syv største AI-utviklerne hyggelig lesning. Den vurderer blant annet skadepotensial, sikkerhetsplanlegging og governance i en såkalt AI Safety Index. Det er trangt i bunnsjiktet og ikke et eneste selskap får totalscore over C+. Da er det langt opp til gudenes haller.
Quo vadis?
Trump 2.0 skaper økt frykt for at våre digitale dingsebomser skal brukes som geopolitiske pressmidler. EUs forsøk på regulering utsettes for massivt press. Pragmatisme og realisme i exit-strategier, datamakt og suveren sky blir nøkkelord i en mulig fremtid vi ser konturene av.
Bekymringsverdig er også tendenser til en slags sammensmelting av det kommersielle og det politiske lederskapet i USA, som går lengre enn det som tidvis beskrives som et militært-industrielt kompleks. Parlamentarismens slagord var som kjent ikke «all makt i dette styrerom».
For å sitere Forsvarets teknologidirektør Bjørn-Tore Markussen på et annet Arendalsarrangement: «Vi snakker for lite om teknologisk avhengighet som strategisk risiko. Hva skjer om plattformene vi bygger samfunnet vårt på blir politisk utilgjengelige, juridisk utfordret eller sanksjonert i en større sikkerhetspolitisk konflikt?»
Det handler om å kunne velge. Å kunne takke ja til både penga og livet. For selv om det ikke er lommer i likskjorten, så skal den oppvoksende slekt også ha noe å balansere statsbudsjettet med.
Amen fra sørlandsbrygga.
Fra jernmalm til KI-datakraft
