Vi bruker i dag rundt 340 milliarder kroner på helsesektoren, noe som tilsvarer 65 000 skattebetaler-kroner per innbygger. Det utgjør over 10 prosent av det samlede brutto nasjonalprodukt her i landet. 80 prosent av dette går til offentlig sektor og 20 prosent til privat helsevesen. Det er bred politisk enighet om at denne fordelingen skal gjelde også i fremtiden.
Da er spørsmålet om disse pengene brukes mest mulig effektivt. En fersk rapport fra analyseselskapet Menon, som ble presentert på et frokostseminar i Abelia forleden, viser at markedet for IKT-løsninger til helsesektoren ikke fungerer.
De peker på at et fungerende marked for IKT-leverandører til den norske helsesektoren, vil ha dobbel effekt. Næringen kan bli et viktig bidrag til de helse- og omsorgsutfordringene Norge står overfor de neste tiårene. Samt at næringen vil bli en nøkkelnæring for et globalt marked som er det sterkest voksende marked - i en tid hvor Norge er på leting etter nye inntektskilder etter oljen.
_logo.svg.png){kind=logo}
IKT kan gi verdiskapning til hele samfunnet
Norge har store utfordringer på helse- og omsorgssektoren fremover. Det erkjennes av politikere og andre. Men klarer en helt å ta inn over seg hvilke enorme samfunnsøkonomiske gevinster en effektiv IKT-næring vil ha på dette området?
Her bidrar Menon-rapporten på en instruktiv måte til å vise hvor og hvordan IKT kan gi verdiskapning til hele samfunnet. Verdiskapningen skjer i et tett samspill mellom pasient, pårørende, arbeidsgiver, samfunnet, helsevesenet og helsenæringen:
- For pasienten vil dette bety at en får økt forventet levetid, livskvalitet og jobbdeltakelse.
- For de pårørende er effekten at det blir mindre ressursforbruk og økt jobbdeltagelse.
- For arbeidsgiver blir det færre sykedager og bedre ytelse.
- For samfunnet vil en oppnå høyere skatteinntekter og lavere sosialutgifter.
- For helsevesenet betyr det reduserte utgifter til behandling ved å forhindre sykdom, redusere behovet for kostbar innleggelse, og økt kvalitet av behandling og omsorg.
En rekke konkrete undersøkelser viser mer tydelig hvilke tallstørrelser det her er snakk om:
- I Oslo kommune er det gjennomført en undersøkelse av det såkalt VIS-programmet (Velferdsteknologi i sentrum) innført i 4 bydeler. Effektene er betydelige for både primær- og spesialisthelsetjenesten ved at antall innleggelser er redusert med 19 prosent, antall liggedøgn med 33 prosent og antall polikliniske konsultasjoner med 34 prosent.
- En undersøkelse i 6 kommuner i Vest-Agder har vist at bruken av blant annet telemedisin, velferdsteknologi og digitale alarmsentre har ført til at en sparte 1400 institusjonsdøgn i 2014. Antall beboere i kommunale institusjoner har på samme tid gått ned til tross for en økning i antall eldre.
Menon-rapporten viser til at en gjennomsnittskommune kan spare 55 millioner kroner i året ved bruk av velferdsteknologi. Det tilsvarer 23 milliarder for hele landet – hvert eneste år! Og velferdsteknologi er bare én av svært mange teknologiske løsninger.
IKT-helse er i dag det størst voksende globale markedet, og det er utenfor Norge de store mulighetene for disse IKT-leverandørene ligger. Men det er en gjensidig avhengighet mellom hjemmemarkedet og det globale markedet. Jo mer vellykket norske IKT-bedrifter er til å selge på det store internasjonale markedet, dess bedre og flere tjenester kan en selge til det norske markedet. Men samtidig – jo mer krevende og innovativt det norske helsemarkedet er, dess bedre muligheter har en for å lykkes på det internasjonale markedet.
Derfor er det så viktig at hjemmemarkedet fungerer. Og det gjør det ikke.
Markedet for IKT-tjenester fungerer ikke
Helsesektoren utgjør 80 prosent av markedet for IKT-løsninger. Sektoren har derfor stor markedsmakt i egenskap av å etterspørre innovative, nye IKT-løsninger.
Industrien selv sier at dette ikke fungerer, og at det er én grunnleggende årsak: Det offentlige innkjøpsreglementet.
Offentlig sektor bruker ikke sitt eget regelverk om Innovative Offentlige Anskaffelser (IOA). IOA påvirker både tilbuds- og etterspørselssiden: Tilbudssiden ved å gjøre innovasjon mer attraktivt gjennom tilskuddsordninger, gjensidig kunnskapsutveksling og stimulering av entreprenørskap; Etterspørselssiden ved å pushe innovasjon gjennom hele anskaffelsesløpet ved bruk av reguleringer og standarder. Det offentlige kan altså her bruke sin kjøpekraft til å fremme nye, innovative løsninger for helsesektoren, samtidig som det vil skape en konkurransedyktig, norsk IKT-næring på dette området.
IOA har selv pekt på at bruk av innovative anskaffelser, vil øke kvaliteten og effektiviteten på tjenestene, redusere risikoen for å mislykkes ved skalering av løsninger, redusere leverandørbindingen, og redusere tiden før produktet er på markedet. Helsevesenet kan spare 10 - 15 prosent på en mer profesjonalisert innkjøpsprosess.
Innovative Offentlige Anskaffelser er derfor nøkkelen for å få til det politikerne ønsker: Et bedre helsevesen og en konkurransedyktig IKT-industri.
IKT-næringen sier ifølge Menon-rapporten at helsesektoren ikke er interessert i innovative løsninger, særlig ikke fra mindre bedrifter. Det er særlig de IKT-leverandørene som har internasjonale ambisjoner som oppfatter at norsk helsevesen er mindre innovasjonsvennlig enn i de øvrige nordiske land. Denne utviklingen sier Menon-rapporten er blitt forsterket det siste året.
Hvorfor er det slik? Offentlig sektor peker på at det er en manglende balanse mellom hvilken risiko de må ta og den som IKT-bedriftene tar. De etterlyser derfor risikoavlastning for sin egen del. Dette bunner nok i to problemer: Manglende kultur hos offentlig sektor for å ta risiko, og et lite effektivt virkemiddelapparat gjennom ulike støtteordninger.
Et annet hinder som IKT-næringen peker på, er bedre tilgang til offentlige databaser og infrastruktur for å benytte helsedata til studier, testing, utvikling av nye legemidler, og så videre. Det er spesielt data til kliniske studier som fremheves å ha størst vekst og potensiale for gevinster. Direktoratet for e-helse har imidlertid nå tatt initiativ til å gjøre disse dataene tilgjengelig gjennom et omfattende prosjekt: «Helseanalyseplattform». Dette er positivt, men som jeg har skrevet om tidligere, er utfordringen å se dette inn i et næringspolitisk perspektiv. (Det er disse dager utarbeidet en konseptanalyse for realisering av denne plattformen).
Politisk og digitalt veiskille
Menon-rapporten skal være et innspill til en stortingsmelding – den første i sitt slag – som regjeringen nå planlegger om IKT-helsenæringen. Det er helt avgjørende hva denne meldingen kommer til å si. Her står man overfor et veivalg:
Enten fortsette utviklingen som i dag og oppnå det motsatte av hva politikerne ønsker seg. Vi får et to-systems helsevesen hvor mindre norske leverandører selger innovative produkter til det private helsevesenet i stedet for til det offentlige. Resultatet blir lavere kvalitet og effektivitet i helsevesenet i form av lange ventetider, utdaterte metoder og høye egenandeler, og en marginal norsk IKT-næring som ikke klarer å hevde seg i den globale konkurransen.
«Klarer vi å finne gode løsninger som også andre land etterspør, kan vi til og med tjene penger på de utfordringene vi står ovenfor»
Eller å invitere til sterkere partnerskap mellom helsesektoren og IKT-næringen for utvikling av innovative IKT-løsninger. Resultatet kan bli et bedre helsevesen og en konkurransedyktig, internasjonal, norsk IKT-næring. Altså en vinn-vinn-situasjon.
Statssekretær Magnus Thue i Nærings- og fiskeridepartementet synes i sitt innlegg under lanseringen av Menon-rapporten å gi signaler om en positiv vilje til alternativ to:
«En innovativ og lønnsom helsenæring kan bidra til at vi når våre helsepolitiske mål på en mer effektiv måte, gjennom å utnytte mulighetene den teknologiske og medisinske utviklingen gir. Klarer vi å finne gode løsninger som også andre land etterspør, kan vi til og med tjene penger på de utfordringene vi står ovenfor».
Tiden er moden. Spørsmålet er om regjeringen er det.
