Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto. (Illustrasjon: Colourbox)

KOMMENTAR: Arkivlovutvalget

Når kommer fremtidens arkiv?

Det ferske lovutkastet fra Arkivlovutvalget gir ved første inntrykk en foreløpig uavklart mulighet for bedre arkiv og økt brukerinnflytelse. Hva skjer videre?

  • Debatt

Kommer du i framtida til å være din egen arkivar? Sannsynligvis ikke. Innsamling, sikring av tilgjengeliggjøring av informasjon krever en del arbeid. Det er trolig derfor du overlater denne jobben til Google, Microsoft, Amazon, Facebook eller Apple.

Lars-Martin Kristensen.
Lars-Martin Kristensen er utdannet historiker, og har jobbet som prosjektleder og informasjonsarkitekt i privat, statlig og kommunal sektor, blant annet i Riksarkivet og i departementene. Foto: Privat

I fortellingen om digitalisering av offentlig sektor er disse multinasjonale teknologiselskapene ofte beskrevet som lokomotiv, som dytter statlige og kommunale virksomheter foran seg. Endestasjonen er skyen, hvor tjenester kan leveres fleksibelt og skalerbart.

Som privatpersoner har vi allerede outsourcet våre arkiv. Etatssjefer og rådmenn gis stadig større motivasjon til å gjøre det samme. Naturligvis stilles det spørsmål ved maktkonsentrasjonen som følger av en slik utvikling. Data er tross alt råstoffet for framtidas kunnskap og analyse. Men er motsvaret å ruste opp egne datasenter? Horde informasjon i offentlige registre?

Ønsket om å samle mest mulig informasjon bygger, så vidt jeg kan forstå, på en feilslutning. Feilen er at informasjon fortsatt sees på som en ressurs som er uløselig knyttet til servere og applikasjoner. Men bør utformingen av teknisk infrastruktur være en grunn for å samle opplysninger i gigantiske fabrikker? Er sentralisering også forklaringen på at arkiv blir betraktet som et IT-verktøy, framfor en tjeneste? Finnes det et alternativ? Er det mulig å tenke seg desentralisert samling av informasjon, med brukeren i sentrum?

Vi har eksempler på at kultivering kan fungere som alternativ til sentralisering og kontroll. EUs kunst- og kulturportal, Europeana, inneholder mer enn 53 millioner kulturobjekter. Løsningen er bygget uten en sentral database, med et vokabular satt sammen fra andre informasjonsmodeller. Tilnærmingen viser at informasjon kan gjøres tilgjengelig når behov oppstår, uten å la større private eller offentlige institusjoner sette premissene for teknisk samhandling.

Å unngå at store mengder informasjon unødig lagres på samme sted bør også ligge til grunn for framtidas offentlige arkivdanning

Å unngå at store mengder informasjon unødig lagres på samme sted bør også ligge til grunn for framtidas offentlige arkivdanning. Dette betyr naturligvis ikke at du - som en del av en teknologisk frigjøringsprosess, - bør gå til innkjøp av egne lagringsdisker i kjellerboden. Men dersom informasjonskilder benyttes som verktøy for å bygge makt, framfor myndiggjøring av brukere, kan tilliten til forvaltningen raskt forvitre. Som et eksempel mener jeg derfor at informasjonsstrømmen burde gå fra NAV til innbygger, ikke motsatt.

Min erfaring fra arkivarbeid er at det først er når teknologien trer inn i bakgrunnen vi kan forstå ulike typer data i kontekst, som en kilde til informasjon og kunnskap for alle. Kanskje kreves også en mer selektiv tilnærming til hvilken informasjon vi tar vare på, slik at vår kapasitet til å drive bevaring ikke reduseres under økende volum?

Eksemplet med samtykkebasert lånesøknad viser at deling av data kan gi stor verdi. Men ville det ikke vært fantastisk om du også kunne lagre informasjon som skal benyttes av det offentlige, hos en aktør du valgte selv? Slik at Skatteetaen eller Kartverket kan si: "Vi har kildekoden. Så langt det er mulig velger du fritt hvor dine data oppbevares".

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)
Til toppen