Abelia arrangerte sitt årsmøte Abelia Open 2016 med å sette fokus på hva som skal til for å skape den nødvendige omstilling i norsk økonomi. Scenariet var at i 2030 er oljeinntektene halvert, men det var ikke noe problem for frem til da var 300.000 nye arbeidsplasser skapt. Hvordan?
Vi må ha omstilling og innovasjon, vi må satse sterkere på forskning og utvikling, IKT og digitalisering, vi skal i fremtiden leve av kunnskapskapitalen. Slik er budskapet fra politikerne? Men hva betyr det?
Heldigvis kom flere fra fagmiljøene og forskere frem med adskillig tydligere og mer konkrete budskap på denne konferansen.
Tydeligst var kanskje professor Hilde Christiane Bjørndal fra BI i sin presentasjon. Hennes konklusjon var at den teknologi og kompetanse som oljeindustrien hadde skapt må – og kan overføres til nye næringer hvor vi i utgangspunktet har et konkurransefortrinn. Det gjelder utnyttelse av råvarene i havet, utvikle miljøvennlig energi, og overføre kunnskap fra offshore til andre næringer.
Realfag
Strategien kalles «teknologisk spillover». Men det er ikke nok å overføre nåværende opparbeidede kunnskap innenfor oljesektoren til nye områder. Det må også legges et grunnlag for fremtiden. Her kom brannfakkel nr. 1: Større satsing på realfag, og særlig matte i videregående skole, samt at programmering («lær kidsa kode») inn som fag i skolen. Alle undersøkelser viser at Norge ligger dårlig an på dette området. Her satser vi for lite, var hennes budskap. Som en annen sa: Hvorfor har vi tre eksamener i norsk, men kun èn i matte? (Men Ikke alle økonomer enige i dette fokus på betydningen av realfag, se f.eks. artikkel i DN - krever innlogging).
Konsernsjef Alexandra Bech Gjørv i Sintef kastet frem enda en brannfakkel, ja, faktisk mange, i sin presentasjon.
Den ene var et stikk til produktivitetskommisjonen, som hun mente helt feilaktig ville måle effekten av forskning og innovasjon på antall publiserte artikler (kunnskapsproduksjon). Det er viktigere med målrettet og tematisk forskningsinnsats på de områder som kan utnytte de strategiske styrkene som Norge har, nemlig innen havressurser og klima/miljø, mente hun. Da var det bedre å legge til grunn Langtidsplan for høyere utdanning og forskning 2014 - 2024 som et enstemmig Storting har vedtatt, enn produktivitetskommisjonens forslag.
I tillegg må en del byråkratiske stengsler fjernes for teknologi og forskningsoverføring (technology adaption). Offshore-teknologi kan brukes innenfor helsesektoren allerede i dag, men helsevesenet har egne forskningsgrupper som setter en sperre for dette. Siloer er også et fenomen innen forskningsmiljøene.
Hun ville også avsette 5 prosent av oljefondet til langsiktig eierskap i teknologibedrifter for å hjelpe entrepenørbedrifter over «dødens dal», men også for i større grad å sikre at disse bedriftene forble her i landet.
At staten mer aktivt går inn i forskning, utvikling og eierskap i teknologibaserte entreprenørbedrifter, er ikke noe nytt eller underlig. Tvert om har den amerikanske forskeren Mariana Mazzucato pekt på at staten ofte har vært en første initiativtager til den teknologien som vi i dag omgir oss med. I tillegg har staten en viktig rolle som stor kunde og som markedsregulator. (Les hennes The Entrepreneurial State). Det er faktisk den modellen som skapte det sterke teknologiske miljø vi har i dag med Kongsberg-gruppen, osv.
_logo.svg.png){kind=logo}
En måte « å spå om fremtiden» på, er å forfølge de teknologiske og samfunnsøkonomiske trender som en kjenner til i dag, inn i fremtiden, slik Bjørndal og Gjørv gjør. En annen måte er å flytte seg frem til 2030 i et forsøk på å beskrive det samfunnet som en da tror en har. Det gjorde Abraham Foss, adm. dir i Telia, og Hege Skryseth, president i Kongsberg Digital. Det gir ikke nødvendigvis et annet bilde enn forskerne, men det får frem noen andre poenger:
Samarbeid i klynger
I 2030 vil vi ha et «oppkoblet samfunn» hvor ulike teknologier spiller sammen som big data, sensorer, tingenes internett, maskinlæring, etc var budskapet fra de begge. Fantasien setter ingen grenser for hvordan dette kan utnyttes. Det er tilstrekkelig å henvise til VGs overskrift her om dagen: «Mobiltelefonen din varsler om at du er syk». Et slikt fremtidsscenarie får også bedre frem hva som til for å lykkes, nemlig samarbeid i klynger (privat og offentlig) og en endringskultur.
Begge deler ble indirekte tatt opp av Kristin Halvorsen – tidligere finansminister, SV-leder og nå adm dir i Cicero – i et senere innlegg. Hun pekte på at politikerne hadde lykkes godt med satsingen på elbiler: Norge står for halvparten av salget av elbiler i Europa. Det har altså vært en suksess. Men det har slått henne i ettertid at det politikerne (hun selv inkludert) var opptatt av, var avgifter for å endre adferd. Vi tenkte ikke stort og bredt nok, sa hun. Vi kunne ha utformet en næringsstrategi, og ikke bare en klimastrategi på dette området. Og stilte det retoriske spørsmålet: «Har regjeringen noen næringsstrategi for sin satsing på grønt klimaskifte? Jeg har ikke sett noen». Ingen andre heller.
Dette poenget kunne vært knyttet bakover til hva Gjørv sa, og fremover til den etterfølgende paneldebatten:
Det som skjedde i 1980-årene da oljeeventyret begynte for Norge, var nettopp at politikerne tenkte langsiktig og visjonært. En skulle ikke bare pumpe opp olje og gass, men sørge for utviklingen av en norsk leverandørindustri og en teknologisk utvikling. Leverandørindustrien skapte nye arbeidsplasser; teknologien skapte økt kompetanse. Begge deler ble viktige eksportprodukter som på flere områder i dag er verdensledende. Noe av virkemidlene som ble brukt for å få til dette, var etablering av «næringsklynger» mellom leverandørindustrien og IKT-bransjen, og å få langsiktige kontrakter mellom industrien og offentlig sektor. Det var dette som skapte en konkurransedyktig leverandørindustri.
Det samme gjelder nå innen flere områder av «digitaliseringen» og anvendelse av «muliggjørende teknologi» som f.eks. innen helsesektoren, klima, energi og miljømarkedet, samferdsel, bygg- og anlegg. Nye industrielle konsortier vil nå dukke opp, med blanding av globale og nasjonale selskaper. Politikerne må – som Kristin Halvorsen sa – tenke videre enn avgiftspolitikk og kortsiktige rammeavtaler. Dette underbygger forskernes resonnementer om klynger, «technological adaption», «technological spillover», og «staten som entrepenør».
Dette fører oss over til det siste poenget som kom opp da Abelia presenterte sitt omstillingsbarometer utført av NyAnalyse, og som egentlig er en sammensetting av statistikker fra ulike hold. Dette barometeret viste (bl.a.) at offentlig sektor henger etter i digitaliseringen: Det skyldes to forhold – at kommunene henger etter, og at andre land har gått forbi oss på mange av parametrene.
Bekreftelse og fornektelse
Statistikk blir brukt til to ting: Som bekreftelse og som selvfornektelse. Politkerne ser fremdeles ikke hvordan digitaliseringen av offentlig sektor kan bidra til den omstillingen som er nødvendig i norsk økonomi. Det snakkes mye om «digital ferdighet», og at politikere og etatsledere må få mer av det i «strategiske IKT-kompetanse»-program på lederskolen i staten. Meg bekjent hadde ingen av de fremsynte politikerne som utformet vår oljepolitikk, petroleumsgeologi som fagområde. Man behøver ikke kjenne teknologien for å forstå dens muligheter.
Det andre poenget er endringskultur. Omstillingsbarometeret viser at vi har breddekompetanse, men mangler spisskompetansen. Debatten mellom politikerne ble på tampen av konferansen en slags øvelse i selvfornektelse. I stedet for å erkjenne at dette er et avgjørende problem for omstillingen, ble det argumentert for at bredde betyr like mye som spiss, at spissen vokser frem av bredden etc. Det tilslører at vi her i landet ikke har en tilstrekkelig god motivasjon for endring, og heller ikke en tilstrekkelig god spisskompetanse for gjennomføring av endring.
Et annet statistisk funn kunne kanskje ha hjulpet på debatten: Det er et faktum at 2. generasjons invandrere er overrepresentert sammenliknet med etniske nordmenn når det gjelder å ta høyere utdanning, å få «prestisjejobber» innen helsevesenet, forskning etc., og i etableringen av nye bedrifter. Grunnen er at det er en helt annen innsatsvilje, kultur og holdninger for å få til noe, og å skape noe nytt, innen disse miljøene.
Håpet om omstilling i norsk økonomi ligger kanskje i innvandringen – uansett deres Gud og deres hud.
Hva var da summen av fagmiljøenes budskap?
- Sats på områder hvor Norge har naturlige forutsetninger og styrke som hav, klima, miljø og energi.
- Sørg for «technology spillovers» til nye områder.
- Legg forholdene til rette for tematisert forskning basert på den Langtidsplanen som Stortinget enstemmig vedtok i 2004.
- Sats på næringsrettede utdanninger inkludert yrkespraktiske fag; få programmering inn som obligatorisk fag i skolene.
- La staten spille en entreprenørrolle i form av samspill med næringslivet om innovative og langsiktige relasjonsbaserte kontrakter, og få til samarbeid i form av klyngestrukturer.
- Etabler et innovasjonsfond på 5 prosent av dagens oljefond.
- Sette fortgang i digitaliseringen av offentlig sektor.
Dette var fagmiljøenes krav. Hva blir politikernes svar?
