Illustrasjon. (Bilde: Colourbox)

Slik vil teknologien endre Norge

Flere rapporter indikerer at robotiseringen vil erstatte 30 – 40 % av de jobbene vi har i dag. Samtidig sier Regjeringens Perspektivmelding at vi trenger 30 – 40 % flere arbeidsplasser i årene fremover dersom vi skal opprettholde våre velferdsordninger.

Den ligningen går tilsynelatende ikke opp. Men på Evrys arrangement Insight 2017 ble det gitt et vell av eksempler fra norske bedrifter som viser at denne ligningen ikke er så problematisk allikevel.

Ett eksempel er Intek Engineering, en systemleverandør på Raufoss som leverer programbaserte roboter til en rekke bedrifter. En tredjedel av alle roboter som importeres til landet, kommer hit for å få «opplæring», altså tilpasning til de arbeidsoppgaver de skal utføre.

Administrende direktør Anita Heger opplyste at disse robotene utfører operasjonene 4 ganger hurtigere enn mennesker, og at en bare trenger ¼ av bemanningen for å få utført operasjonene. Så dette betyr vel at roboter erstatter mennesker?

Men slik er det ikke. Eksemplet fra Intek – og tilsvarende eksempler om bruk av roboter til risikostyring av finansnæring, velferdstjenester av helsesektoren og lagerstyring av kontorrekvisita-firmaet Staples – viser noe annet:

Hvordan etterspørselssiden økes

Robotiseringen medfører at kostnadene ved produksjonen går ned, kvaliteten øker, og kompetansen hos de som betjener robotene styrkes.

Siden kostnadene går ned, øker den relative kjøpekraften på etterspørselssiden, noe som fører til større etterspørsel og omsetning. Siden robotene er innsatsfaktor i kundenes egen vare- eller tjenesteproduksjon, øker kundenes produktivitet.

Et viktig poeng her er at det ikke er selve den fysiske roboten som utvikles av Intek, det er den programvare som gjør roboten i stand til å forstå sin oppgave, som utvikles. Det er altså høykompetanse som på denne måten utvikles. Denne kompetansen har «adopsjonseffekt», det vil si at den kan overføres fra èn bransje og en problemstilling til en annen med de nødvendige tilpasninger. Dermed bidrar robotiseringen til å flytte arbeidskraft fra lavproduktive oppgaver over i jobber som krever høyere kompetanse og dermed høyere lønn.

Historisk sammenligning

Teknologisk utvikling har alltid i historisk perspektiv medført økt økonomisk vekst, større velstand, og økt kompetanse.

Teknologisk utvikling har alltid i historisk perspektiv medført økt økonomisk vekst, større velstand, og økt kompetanse. Som sjeføkonom Einar Dørum fra NHO sa på Insight 2017, er det ikke den enkelte teknologi alene som bidrar til dette, men hvilken spredningseffekt teknologien har som innsatsfaktor i andre bransjer. Som han også sa, roboter vil bare i begrenset grad overta hele bransjer eller yrker; de vil som oftest overta deler av en arbeidsoppgave i samarbeid med mennesket. Det var da også noe av budskapet fra Anita Heger: det er ikke bare roboten som «opplæres»; det er interaksjonen, samspillet med mennesket, som gir robotiseringen den reelle verdiskapning.

Så robotiseringen vil ikke erstatte 30 – 40 % av jobbene her i landet, men kanskje bare 10 %. I tillegg vil den skape nye arbeidsplasser. Hvordan da?

La meg ta et historisk eksempel fra Norge. Norges største industrigren i sin tid var tømmerfløting. Den utnyttet naturlige fortrinn som mye skog og vassdrag. Tømmerfløtingen skapte etter hvert ny teknologi i form av oppgangssag som kunne kappe tømmeret mer effektivt enn på manuelt vis.

Det førte ikke til redusert behov for arbeidskraft. Tvert om. Mer effektiv utnyttelse av tømmeret kombinert med kort vei til havn og bedre kvalitet på tømmeret, førte til økte priser. Dette revolusjonerte trelasthandelen som var Norges viktigste næringsgren i flere hundre år.

Den samme spredningseffekt fikk vi i olje- og gassindustrien. Råvaren «oljen» ble verdiøkt ved strategien om «ilandføring» som skapte en konkurransedyktig og høyt kompetent leverandørindustri, samtidig som teknologien revolusjonerte både selve boringen og produksjonen, samt distribusjonen gjennom avanserte rørledningssystemer.

I våre dager er «data/informasjon» den nye «råvaren» slik både Evry-direktør Kolbjørn Haarr og Telenor-sjef Berit Svendsen sa det under oppsummeringen.  Både lakseoppdrett, miljøutfordringene, transportsektoren og helsesektoren, ble pekt på som store områder, hvor bearbeiding av data gjennom norske aktører kan gi enormt store muligheter både nasjonalt og internasjonalt.

 «For å få teknologien til å fungere er vi nødt til å fore maskinene med haugevis av data. Det offentlige har svært mye data om innbyggerne, og disse er ettertraktet i den kommersielle utviklingen av kunstig intelligens. Slike data er felleskapets verdier, og det offentlige har et ansvar for å forvalte dataene slik at de kommer innbyggerne til gode», skriver Teknologirådet i sin siste artikkel.

De politiske partiene våkner opp

Det er derfor gledelig at politikerne nå endelig ser sammenhengen mellom teknologiutviklingen og det å skape nye, produktive arbeidsplasser. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var veldig klar på hvilke utfordringer dette skapte også for utdanningssystemet. Men han var også gledelig klar da ha sa at programmet «lær kidsa programmering», altså at kodearbeid skal inn i grunnskolen, at dette bare er en marginal del av den kunnskapsøkning som skal til. Vi trenger i like høy grad tverrfaglig kompetanse som ser muligheten til å utnytte teknologien, som nye IKT-ingeniører. Utfordringen er todelt: En er å lage programvaren, en annen – som Anita Heger understreket – er å integrere teknologien i prosessene.

Det er tre forutsetninger Norge har hatt, og som fortsatt må utnyttes for at «robotiseringen» skal gi flere, og ikke færre, arbeidsplasser:

  • Vår evne til å utnytte teknologi til å forbedre arbeidsprosesser og videreutvikle råvarer, slik vi så det i tømmerindustrien og i olje- og gassnæringen.
  • Høyt utdanningsnivå og stor spredning og aksept ved bruk av teknologi, og evne til tidlig å ta i bruk ny teknologi.
  • En fordelingspolitikk som skaper små inntektsforskjeller i samfunnet. Dette er viktig både for å få sosial aksept av omstillinger, men også ha evne til mobilitet fra lavproduktivt arbeid til mer kompetansepreget arbeid med høyere verdiskapning.

Det svinger av norsk politikk for tiden når det gjelder teknologi-utfordringene!

SV sier i sitt program foran året stortingvalg: «Globaliseringen har snudd. Med fremveksten av neste generasjon industriteknologi, digitalisering, robotisering og automatisering, er det ikke lenger slik at industrien lever best der det er lave lønnskostnader. Snarere gjør den nye teknologien det mulig at land som Norge, med mye kraft og høykompetente arbeidstakere, kan re-industrialiseres. Og tiden er moden nå.

Norske industribedrifter har vist stor omstillingsevne i møte med strenge miljøkrav og en krevende internasjonal konkurranse. I tillegg er norsk industri teknologisk ledende på mange områder. Dette er en kompetanse som SV vil ta vare på, og videreutvikle for å sikre sysselsetting, eksportinntekter og en variert næringsstruktur».

Høyre og Arbeiderpartiet har gjennom sine ulike modeller for Digitaliseringsutvalg knyttet direkte til Statsministerens kontor, lagt grunnlaget for en ny næringspolitikk på dette området. SV er den som klarest ser verdien i sitt partiprogram av utviklingen av teknologi for å skape nye arbeidsplasser.  Når vi da også legger til at Venstre har fått gjennomslag for sitt forlag om å nedsette et utvalg som skal se hvordan grenseoppgangen mellom statens oppgaver og hva som kan overlates til private aktører, kan en bare si en ting: Det svinger av norsk politikk for tiden når det gjelder teknologiutfordringene!

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)
Til toppen