KOMMENTAR: Hilde Nagell: Digital revolusjon

Teknologiutvikling som et demokratisk problem

Ny bok viser gode og dårlige sider av bruk av moderne teknologi.

Hva er de verste og beste konsekvensene av ny teknologi?
Hva er de verste og beste konsekvensene av ny teknologi? (Foto: Glen Carrie / Unsplash)

Ny bok viser gode og dårlige sider av bruk av moderne teknologi.

Hilde Nagell har skrevet en både leseverdig og viktig bok om teknologiutviklingen og dens konsekvenser på samfunnet. Boken er spekket med eksempler fra både inn- og utland som viser både gode og dårlige sider av teknologibruken.

Men debatten, sier hun, har gått for mye på hvordan vi skal beskytte oss mot misbruk av teknologi og data. Hennes ambisjon med boken går videre. Hun vil vekke politikere og andre til en mer prinsipiell debatt om hvordan en skal styre teknologiutviklingen i tråd med samfunnets fellesbehov.

Boken inspirerte meg til å ta utfordringen. Hvilke elementer bør styre en politikkutforming på dette området?

Hva er politikk?

Politikk består av disse fire områdene:

  • Politikk er tiltak for å utvikle, forvalte og fordele verdier i samfunnet. Vi har politikk på mange områder: Lånekassen er for eksempel et politisk redskap for å sikre bred tilgang til høyere utdanning for alle. Oljepolitikken var et politisk verktøy for å sikre at landet fikk skatteinntekter og etablert en leverandørindustri.
  • Politikk dreier seg også om hvordan samfunnet organiseres og styres. Generelt sett kan en si at det som er «et kollektivt gode», utføres og finansieres av staten for eksempel militæret eller trygdeytelser. Politikken består her av en evig dragkamp om hvor grensene går.
  • Politikk er også å «inngå» en samfunnskontrakt mellom staten og borgerne, hvor borgerne har både plikter (levere inn skatterelaterte data), men også rettigheter (at personsensitive data ikke kommer på avveie).
  • Til sist er politikk også et spørsmål om finansiering. Det er det offentlige som finansierer veier, gatebelysning etc. som innbyggere og bedrifter benytter seg av. Men også her er det en dragkamp. Det er f.eks. en aktuell problemstilling om det er staten eller kommunene som skal finansiere infrastrukturen for ehelse-tjenester.
Les også

Teknologien styrer politikkutformingen

Hvis vi holder disse politikkområdene opp mot hvordan teknologien har utviklet seg slik Hilde Nagell beskriver det, kan se følgende konsekvenser:

  • Internett har bidratt til å effektivisere interne og eksterne transaksjoner. Det betyr mer effektiv prosessering internt, at hele verdikjeder endres og at nye forretningsmodeller skapes jf. bankene.
  • Internett har gjort det mulig å skape nettverkseffekter og plattformøkonomi, det vil si at et produkt øker relativt mer i verdi dess flere brukere det når, men også at den som etablerer plattformen, får en markedsdominerende rolle, jamfør ulike delingstjenester som Uber og Airbnb.
  • Det har oppstått en ny form for verdiøkning i form av en datadelingsøkonomi, jamfør debatten om deling av data. Utfordringen er at offentlige tjenester eller næringsvirksomhet, reduseres til fordel for de store teknologi-gigantene som kontrollerer dataene. Dette endrer maktbalansen i bytteforholdet mellom aktørene. I stedet for verdiskapning får en verdikapring av nasjonale ressurser (data).

Det er ubestridt at alle disse effektene har både gode og dårlige sider, har forandret bedrifters og enkeltpersoners adferd og har ført til stor omstilling i mange sektorer. I stort har dette ført til effektivisering og verdiøkning i samfunnet totalt sett.

Men samtidig er det ingen tvil om at teknologien har endret rammebetingelsene for politikkutforming. Det viktigste utviklingstrekket er derfor at teknologien ikke lenger er underordnet politikken, men tvert om styrer politikkutformingen.

Hva gjør vi med det?

Regulering vs. deregulering

Er det politiske svaret regulering?

Noen vil si vi er for sent ute med regulering. Teknologiselskapene sitter allerede i førersetet. Men da må vi huske at det var piratene på 1500-tallet som i sin tid tvang frem en regulering av skipsfarten i internasjonale farvann. Det var da myndighetene i kyststatene ble enige om spillereglene for ferdsel på åpent hav, og hvilke sanksjonsmuligheter en skulle bruke for å håndheve dem. På den måten ble internasjonal handel skapt – som verdiskapning mellom stater.

Regulering er derfor viktig, men ikke det eneste tiltaket:

Hilde Nagell har skrevet boken Digital revolusjon.
  • Regulering kan bare skje når en forstår hvilken samfunnsøkonomisk betydning teknologien har og hvordan den påvirker politikkutformingen. Regulering er oftest preget av tiltak som var passende for tidligere tiders teknologi og deres markeder enn forståelse for ny teknologis egenart. Her har vi en betydelig politisk oppdragelsesutfordring.
  • En må også endre «mindset» fra deregulering til regulering. I 90-årene var politikken å deregulere markedet for f.eks. telesektoren, slik at en ikke fikk bare et nasjonalt statlig eid teleselskap, men konkurranse mellom ulike teleaktører. Utfordringen i dag er å regulere markedet slik at verdiskapningen av bytteforholdet mellom aktørene endres til fordel for den som har eierskapet til data.
  • Men det tredje poenget er enda viktigere: Jens Evensen har i debatten fått mye oppmerksomhet fordi han var forutseende nok til å lage et rammeverk for utnyttelse av ressursene i havet som sikret Norge skatteinntekter. Men det var før oljen ble funnet. Når oljen ble funnet og den viste seg økonomisk drivverdig, kom neste steg i strategien – sikre ilandføring av oljen slik at en fikk bygget opp en nasjonal, konkurransedyktig leverandørindustri. Skatteinntektene var viktige. Men like viktig var det å bruke oljefunnet til å skape en norsk leverandørindustri.

De politiske tiltakene består derfor ikke bare å regulere markedet, men også å drive en aktiv næringspolitikk.

Men dette spørsmålet har også andre sider:

Les også

Samfunnskontrakten og personvernet

Som jeg har nevnt ovenfor, er et viktig politisk aspekt samfunnskontrakten mellom borgere og samfunnet. Politisk går det her en linje mellom at staten er et nødvendig onde, men hvor den viktigste oppgaven er å sikre individets frihet (USA), og den som ser staten som en betingelse for individets frihet (Norge).

Uansett hvilken politisk innretning en har på forholdet stat – innbygger, vil digitaliseringen utfordre samfunnskontrakten. Nagell har her noen svært gode eksempler:

Skal det for eksempel være påbudt for hver av oss å levere helsedata til Helsedataplattformen? Hvis det er frivillig, vil som Nagell skriver, de som ikke leverer helsedata bli gratispassasjerene som kan nyte godt av all kunnskap som oppstår ved at andre deler sine helsedata. Samtidig vil de som ikke deler sine helsedata, bidra til å forringe verdien av dataene i helsedataplattformen, og dermed potensielt eksponere andre for større helserisiko.

Deling av data bidrar til mer effektiv og klimavennlig trafikkplanlegging, til mer effektiv utvikling av medisiner og vaksiner, klinisk behandling osv. M.a.o. mer av det felles gode. Men for å oppnå dette må en få bedre kontroll over eierskapet til data. Dette er altså ikke bare et spørsmål om personvern, men om hvilke tillitsskapende tiltak en kan for at det skal være trygt å bidra til fellesskapet.

Hva er regjeringens politikk på dette området?

Regjeringen sier om dette at de vil gi: «Sanntids tilgang til dynamiske data gjennom standardiserte API-er, og «høyverdige datasett innen bestemte sektorer». (Viderebruksdirektivet). Det betyr på norsk at offentlige data skal gis kostnadsfritt eller til marginalkostnad til private aktører.

Dette er ikke å ta et politisk standpunkt i forhold til de utfordringer digitaliseringen medfører. Dette er et teknologisk svar på en teknologisk utfordring. Og når teknologi blir teologi er en på ville veier.

Regjeringen har altså ingen strategi for å sikre nasjonale eierrettigheter (slik man gjorde med ressursene i havet), eller noen politikk for offentlige data som kommer norske bedrifter og forskningsmiljøer til gode og at «inntektene» av bruken tilbakeføres til de etater som «produserer» dataene (som er en parallell til «ilandføringsstrategien» av olje og gass).

Nagells bok gir ikke alle svarene. Men den inspirerer til å lete etter dem.

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)
Til toppen