KOMMENTAR: Digitalisering i EU

Utenforlandet Norge og den europeiske digitaliseringen

Siden folkeavstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU. Bør vi også få lov til å delta i de politiske prosessene som utformer reguleringene, spør Sverre Bauck.

Siden folkeavstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU, mener Sverre Bauck.
Siden folkeavstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU, mener Sverre Bauck. (Illustrasjon: Colourbox)

Siden folkeavstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU. Bør vi også få lov til å delta i de politiske prosessene som utformer reguleringene, spør Sverre Bauck.

  • Debatt
Sverre Bauck
Sverre Bauck er cand.real. med hovedfag i biofysikk fra Universitetet i Oslo i 1974, og Kardes representant i EU-prosjektet LIGHTest. Foto: Privat

Vi hadde folkeavstemning om medlemsskap i EF i 1972; alle som deltok var født før 1951, og 53,5 prosent sa «nei».

Det var en til i 1994, 52,2 prosent sa nå «nei». Velgerne var født i 1976 eller tidligere.

På de tider var de fleste medier, banker, reisebyråer og telefontjenester nasjonale, og de ble utviklet og regulert nasjonalt.

I 1994 hadde digitalisering begynt å påvirke dagliglivet; mobiltelefonene var kommet, men var fortsatt ikke allemannseie. Bankkortene var der, men nettbank, netthandel og mail var fortsatt uten utbredelse.

Tjenester for sikker nettbank og netthandel ble utviklet på europeisk og internasjonalt nivå. Norske politiske organer har hatt lite med utvikling av regelverk for bank- og betalingstjenester, netthandel, telefoni, personvern, ytringsfrihet og medier å gjøre – den politiske reguleringen av et voksende antall digitale europeiske tjenester blir ivaretatt av EUs medlemsland; dette er i tråd med resultatene av de to folkeavstemningene.

Penger og betaling i digital tid

Valuta var nasjonale symboler, nå er det tall og koder på skjerm

Tidene da valutaer var ensbetydende med sedler med nasjonale symboler, er forbi. Betalinger gjøres digitalt – banken holder orden på våre vekslinger og overføringer uten at vi ser en seddel.

Valuta var noe vi tidligere hentet i banken, nå nås de med et tastetrykk. Valuta var nasjonale symboler, nå er det tall og koder på skjerm – digitale betalingsmidler.

De fleste bruker hvert år betydelige beløp i valutaer til kjøp av reiser, hotellrom, bøker, aviser og filmer på nettet. Vår konto belastes i NOK, banken sørger for at mottaker får betalt i ønsket valuta.

EU har sikret at netthandel med europeiske selskaper reguleres av felles lover for medlemslandene, leverandører i fjernere land kan nok ha regler for påslag av avgifter som kan overraske europeere, men her hjemme i Europa er vi trygge.

Bankene i EØS er knyttet sammen med spesifikasjoner kalt SEPA, samarbeidet styres av EU.

Les også

Identitet i digital tid

Handelsprosesser omfatter mange ganger også identifikasjon og håndtering av personidentitet. Her varierer regler og formater fra land til land. Eksempelvis er dagens fødselsnumre ikke knyttet til eieren, de kan brukes av flere personer, de kan dermed stjeles.

Identitetstyveri er et kjent problem som blir forsøkt bekjempet i internasjonalt samarbeid. Koordinert europeisk innsats vil pågå i årene som kommer.

Håndtering av identitet for tilgang til offentlige tjenester skjer gjerne ved bruk av bankers nasjonale løsninger; i både Norge og Sverige er det BankID som gjelder, men foreløpig norsk i Norge og svensk i Sverige.

Begge bygger på sine nasjonale fødselsnumre. Harmonisering er et europeisk tema, det vil
være et viktig utviklingsområde å åpne for grenseløs bruk av sikre identifiksjonssystemer. Om noen år kan vi kanskje bruke norsk BankID for å få tilgang til konto og banktjenester og til offentlige tjenester i hele EØS.

Arbeidet med dette som mål pågår.

Man legger merke til at Google, Facebook, Microsoft, Apple og Huawei tilbyr identifikasjonstjenester, de kan bekrefte hvem du er overfor tredjepart. De har riktignok ikke fødselsnummer, men de kan bekrefte at navn og mailadresse tilhører en gitt person.

Mange vil nok mene at dette er en tjeneste som bør være lovregulert, men slike reguleringer mangler foreløpig på overnasjonalt nivå, også i Europa.

Identitet og identitetshåndtering er et utvklingsområde i tiårene som kommer, rammene blir satt av politiske organer i Europa.

Digitale løsninger som krever grenseløs politikk

Siden folke-avstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU

Digitalisering har gitt oss mulighet til å handle grenseløst, dette har konsekvenser for både pengene og for handelsprosesser. Handel og andre aktiviteter på nett gir ofte behov for identitetsdokumentasjon på tvers av grensene.

Bør dette være offentlige oppgaver? Bør slik digital dokumentasjon kunne leveres av
folkeregister­myndigheter, av banker, eller er det greit at Facebook, Google, Microsoft, Huawei. yter slike tjenester til innbyggere av nasjoner?

Det er et stort område med behov for politisk engasjement på europeisk nivå.

Sosiale medier skaper kontakt og nettverk, de stimulerer til diskusjoner og ytringer. De gir også brukerne erfaring i offentlig diskusjon. Men både ytringsfrihet og personvernet styres av medienes eiere, i liten grad av rettsinstanser i brukernes hjemland; atter en utfordring for europeiske politikere.

I dag fungerer de fleste mediehus, banker, reisebyråer og telefontjenester internasjonalt – de følger europeiske reguleringer vedtatt gjennom EU. Bør vi også få lov til å delta i de politiske prosessene som utformer reguleringene?

Siden folkeavstemningen i 1994 er Norge blitt digitalisert inn i EU. Det europeiske samarbeidet har mer og mer overtatt styringen med vår digitale infrastruktur og tjenester vi bruker daglig.

Vi kan kanskje stoppe digitaliseringen og gjenvinne full nasjonal kontroll, men er det et aktuelt alternativ til selv å delta i det politiske arbeidet rundt digitaliseringen, som angår de fleste født etter 1976?

 

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)
Til toppen