Kopisperren - et styringsverktøy

Få, om noen, har hittil stilt spørsmål om bruk av kopisperrer bør være lovlig. Det er synd fordi kopisperrene er et styringsverktøy som begrenser folks handlefrihet, kommenterer Thomas Rieber-Mohn.

En sentral utgivelse for debatten rundt jussens rolle i de digitale rom kom i 1999 og bar tittelen: “Code and other laws of cyberspace”. Boken er skrevet av den amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig, fra før kanskje best kjent som ekspertvitne i antitrustsaken mot Microsoft. Uttrykket ”code” kan i det engelske språket bety rettsregler. Det interessante med Lessigs tittel er imidlertid at uttrykket der er brukt i betydningen ”computer code” (datamaskinkode).

Lessigs poeng er enkelt: Jussen er ikke den eneste faktoren som styrer individets handlinger i de digitale rom. Vel så viktig er den teknologiske arkitekturen som bygges inn i denne virtuelle virkeligheten, en arkitektur som hovedsaklig består av datamaskinkode.

Det er Lessig selv som bruker uttrykket ”arkitektur” i denne sammenheng. Uttrykket er ment å beskrive alle de faktiske/tekniske rammebetingelsene som omgir oss når vi opptrer i en digital kontekst. Et dagsaktuelt eksempel er kopisperrene som film- og musikkindustrien benytter for å beskytte digitaliserte verk utgitt på DVD- og CD plater. Kopisperrene er teknologisk arkitektur som begrenser brukernes handlefrihet.

Også Internett gjennomsyres av adferdsstyrende arkitektur. Når dataforsendelser på nettet i dag likebehandles ut fra et first-come-first-served prinsipp, er det ikke jussen som ligger bak. Denne likebehandlingen skyldes i bunn og grunn at TCP/IP protokollen, som er selve drivkraften bak trafikken på nettet, ikke legger til rette for noen systematisk forskjellsbehandling.

At det ikke bare er jussen som styrer menneskers adferd, er et fenomen vi også kjenner fra virkelighetens verden. Folks handlingsvalg i den virkelige verden er like mye styrt av faktorer som sosiale normer og naturkrefter, som av rettsregler. At mobiltelefoner slås av under en teaterforestilling skyldes ikke noe rettslig forbud. Når fjellklatreren spenner på seg sikringstau, er det ikke fordi loven pålegger ham å gjøre det.

Det er imidlertid en viktig forskjell i den digitale konteksten: I denne virtuelle virkeligheten er vi selv herre over ”naturkreftene”. Det er vi selv som definerer de faktiske rammebetingelsene, gjennom den arkitekturen vi velger å implementere.

Det er her det begynner å bli problematisk.

Lovgivningsprosesser er - i det minste i våre deler av verden - underlagt grundige demokratiske kontrollmekanismer. Disse mekanismene sikrer demokratiske løsninger og motvirker diskriminering og undertrykkelse.

Teknologisk arkitektur derimot, i den forstand som omtalt ovenfor, kan ikke påberope seg noen tilsvarende demokratisk legitimitet. Tvert imot er det meste av slik teknologi utviklet i lukkede rom og på vegne av aktører hvis interesse ensidig går i retning av mest mulig kontroll.

Ta kopisperrene (som riktignok kan sperre for mye mer og annet enn bare det å kopiere). Slike teknologiske styringsverktøy er som nevnt i ferd med å feste grepet. Så vidt vites har ingen forbrukerorganisasjoner, borgerrettighetsgrupper eller tilsvarende ”opposisjonelle” grupperinger medvirket ved utformingen av disse.

Resultatet er, ikke uventet, kopisperrer som beskytter mye bredere enn det de underliggende juridiske rettigheter gir grunnlag for. Til illustrasjon tillater norsk opphavsrett i dag at åndsverk kopieres til privat bruk, de fleste kopisperrer tillater det ikke.

For Internetts vedkommende har arkitekturen hittil stått som garantist for klassiske borgerrettigheter som ytringsfrihet, anonymitet, ikke-diskriminering osv. Dette har sammenheng med at Internett på mange måter ble bygget opp rundt de verdier som stod sentralt i den opprinnelige hackerkulturen, herunder blant annet grunnsetningen om at ”information wants to be free”.

I våre dager jobbes det imidlertid intenst for å endre på nettets arkitektur, blant annet ved implementering av såkalte quality-of-service systemer. Dette er arkitektur som åpner for systematisk forskjellsbehandling av ulike brukere. Gode betalere og andre benefiserte brukergrupper vil kunne tilbys bedre sikkerhet, raskere tilgang, raskere overføringer osv. Man er altså i ferd med å omdanne også nettets arkitektur til et styringsverktøy, og igjen skjer utviklingen hovedsakelig utenfor den demokratiske arena.

At bransjekrefter søker mot mest mulig kontroll over det markedet som skal betjenes, er helt naturlig. Det som er unaturlig er at slike krefter gis fritt spillerom.

Den normale reaksjon fra lovgiver ville være å tilta seg kontroll gjennom konstitusjonelle virkemidler. Inntil nylig har vi sett få tilløp til slik styringsvilje her til lands, noe debatten rundt kopisperrer kan tjene som illustrasjon på. Den offentlige debatten på dette feltet har hittil vært sentrert rundt spørsmålet om hvordan kopisperrene best kan beskyttes.

Få, om noen, har hittil stilt spørsmålstegn ved om bruk av kopisperrer i det hele tatt bør være lovlig, eventuelt om bruken av slike mekanismer i det minste bør begrenses av lovgiver. Dette er synd fordi kopisperrene vitterlig er et styringsverktøy som begrenser folks handlefrihet. Som eksempelet med privatkopiering viser, har kopisperrene dessuten potensial til å ”kvele” de tradisjonelle brukerrettighetene.

Etter en lang betenkningspause har Kirke og Kulturdepartementet nå lagt frem sitt høringsforslag om endringer i åndsverkloven, basert på EUs Infosoc-direktiv.

Departementet går her inn for et noe mer nyansert syn på kopisperrene og samspillet mellom de juridiske og de teknologiske styringsverktøy, enn det vi hittil har sett.

Forhåpentligvis vil dette kunne bidra til et mer helhetlig fokus i den offentlige debatten på området.

Til toppen