Norges nye Storting beskrives best fra sentrum og utover. Da trer symmetrien klart fram - i all sin overveldende parodi.
I sentrum samles Norges eldste og Norges yngste parti, med henholdsvis to mandater (Venstre) og ett (Kystpartiet). På hver sin side har de to partier for særinteresser, mot venstre Senterpartiet med 10 mandater, mot høyre Kristelig Folkeparti med 22. Deretter reiser de to største partiene sine tinder, til venstre Arbeiderpartiet med 43 mandater, til høyre Høyre med 38 mandater. Når de største partiene vender blikket bort fra sentrum, støter de på hvert sitt parodiske, populistiske og ansvarsløse speilbilde av seg selv, Sosialistisk Venstreparti med 23 mandater, Fremskrittspartiet med 26.
Arbeiderpartiet er redusert til Stortingets - ikke folkets - største parti, med fem mandaters margin til Høyre. Blant velgerne er hjemmesitterne størst. Det er ikke bare opp til Stoltenberg og Petersen å grunne over dette triste fenomenet. Norge tar et nytt skritt mot psevdodemokratier som USA og India, der hjemmesitterne er større enn alle andre partier til sammen, og der landenes politikk forvaltes av mindretall.
Aritmetisk sett skulle det ikke være noe problem å danne regjering. Til venstre for sentrum er det 76 mandater fordelt på tre partier. Til høyre for sentrum er det 87 mandater fordelt på tre partier. Det er fire mandater mer enn rent flertall. Altså bør Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti danne regjering. I denne konstellasjonen er Høyre både midtpunkt og størst. Altså bør Jan Petersen bli statsminister.
Mandatfordelingen gjenspeiler det faktum at den historiske sjansen på en virkelig sentrumsregjering, altså en koalisjon mellom dem som stemmer mest sammen i sak men elsker å framstille hverandre som gjensidige hovedfiender, med andre ord Høyre og Arbeiderpartiet, er ugjenkallelig forbi. Stortingsvalgene på 1980- og 1990-tallet ga flertall for denne alliansen. Nå ligger den to mandater under flertall. De store kan ikke lenger regjere sammen. Følgelig må de regjere hver for seg, og alliere seg med hvert sitt parodiske speilbilde.
Aritmetikken er enkel, og Bondevik og de andre bør følge sitt uttalte prinsipp om å "vise ansvar overfor landet". Velgerne har bedt om en Høyre-dominert borgerlig regjering. Det er politikernes demokratiske plikt å etterkomme dette ønsket, og kutte alle de merkelige frieriene som nattens partilederdebatt var preget av.
