Les årets viktigste historie før den havner overalt - episode 1

De nærmeste dagene kommer verdens nettaviser til å gjenfortelle denne historien på sin måte. I digitoday liker vi ikke å være nummer to, så derfor får du storyen nå - vel en uke før den store dagen...

Bildet oppe til høyre er som du sikkert allerede har skjønt innmaten i en mikroprosessor. Det er imidlertid ikke hvilken som helst mikroprosessor det er snakk om. Vi skal 23 år tilbake i tid.

I 1978 inngikk Intel Corporation et helt avgjørende salg til IBM. Avtalen innebar at Intel skulle forsyne IBMs nystartede "personal computer division" med hjernen i det som senere skulle vise seg å bli IBMs nye hit-produkt, og et avgjørende tidsskille i vår historie. Bildet over viser med andre ord Intels 8088-brikke på 4,77 megahertz, som faktisk var den direkte årsaken til at Intel suste inn på Fortune 500-lista og ble omtalt som "Business Triumph of the Seventies."

For tre år senere, nærmere bestemt den 12. august 1981, sprang bomben: International Business Machines presenterte for verden en gråhvit boks og inni boksen jobbet en 16-bits tallknuser fra Intel ufortrødent. Oppå kassen var det montert en skjerm med to skruknapper nede til høyre.


Boksen ble kalt IBM PC - en oppfinnelse som ikke bare skulle snu opp ned på en hel industri, men faktisk åpne opp for en helt ny økonomi og ikke minst lette den profesjonelle og private hverdagen til millioner av mennesker.

Verdens første kommersielle PC hadde sett dagens lys.

Eller var det egentlig så enkelt?

Vanlig svar: - Nei, Altair var først!

Allerede i januar 1975 var boksen til høyre avbildet på forsiden av bladet Popular Electronics. Maskinen på bildet var Altair 8800, og som navnet indikerer var også denne bygget på en mikroprosessor fra Intel, 8080-brikken fra 1974.

Albuquerque-selskapet som sto bak Altair bar navnet MITS - en forkortelse for Model Instrumentation Telemetry Systems - og var eid av Ed Roberts, en mann som tidligere hadde skrevet enkelte artikler for Popular Electronics. MITS bygget elektronisk utstyr, solgte kalkulatorer og elektronikksett, men uten at Roberts klarte å gjøre særlig god butikk ut av det.

Tvert imot hadde han havnet i store økonomiske vanskeligheter, han skyldte banken en kvart million dollar, men da Intels nye 8080-brikke (bildet t.h.) dukket opp skjønte han at den faktisk kunne brukes til å bygge en personlig datamaskin.

Og med trusselen om en nært forestående konkurs hengende over seg var valget enkelt: Roberst bestemte seg for å gjøre et siste forsøk på å redde sin virksomhet ved å tilby Altair 8800, via postordre, som en personlig datamaskin i form av et komplett byggesett til den nette sum av 397 dollar. Da hadde Intel gått med på å selge sin 8080-brikke til Roberts for 75 dollar stykket istedenfor gjeldende pris på 360 dollar (hos Intel var 360 dollar valgt som prisleie som en aldri så liten infam vittighet rettet mot IBM og deres stormaskinmodell 360 som da kostet millioner av dollar).

Roberts regnet ut at han måtte selge rundt 200 byggesett i året for å holde virksomheten gående. Men samme dag som Altair 8800 sto avbildet på forsiden av Popular Electronics, begynte telefonen å ringe. Og det ringte og det ringte. Det stoppet aldri, og en dag solgte han 200 byggesett over telefonen. Folk sendte inn sjekker - også folk som aldri hadde sett en Altair - i god tro om at byggesettet sikkert ville dukke opp i posten en vakker dag.

Og hva ventet de på?

Jo, et byggesett du måtte være elektroningeniør for å kunne sette sammen, noe som kunne ta flere hundre timer, og etter at settet var ferdig bygget hadde man en maskin til disposisjon som, hvis den fungerte, hadde en flyktig minnekapasitet på 256 tegn, intet tastatur, ingen skjerm, og ikke noe varig minne. Skulle du bruke maskinen, måtte du beherske maskinspråk: nuller og enere.

Hva kunne den brukes til? Nesten ingen verdens ting. For selv om Intels 8080-brikke hadde kapasitet til å kjøre Basic, så var det ikke et Basic-språk tilgjengelig for brikken. Altair 8800 var en personlig datamaskin, men for at den virkelig skulle kunne gjøre noe nyttig, måtte Roberts få hjelp.

Og en vakker dag kom det et oppløftende brev fra et selskap som påsto at de hadde utviklet en Basic-versjon for Intel 8080...


Helt Basic - en datamaskin må ha programvare

Ed Roberts ringte umiddelbart selskapet, men havnet i et privat hjem i Seattle, og noe brev kjente man ikke til der i gården.

Men brevskriverne skulle snart komme på banen.

Det var to unge menn ved navn Paul G. Allen og Bill Gates som hadde skrevet brevet, men de hadde benyttet et brevhode de hadde laget for sitt selskap Traf-o-Data, egentlig et rent skoleprosjekt. Gates studerte for tiden på Harvard University mens Allen jobbet for Honeywell i Boston, og de hadde sendt brevet til Ed Roberts med planer om å følge opp henvendelsen over telefon, hvilket de omsider gjorde. Joda, Roberts kunne være interessert i ungdommenes Basic, han, men først måtte han få inn noen nye minnemoduler slik at Altair faktisk ble i stand til å kjøre Basic. - Kanskje om en måned, sa Roberts.

Det Roberts ikke visste var at Gates og Allen slett ikke hadde en ferdig Basic-versjon å selge. Duoen visste på sin side at de nå hadde skarve 30 dager på seg til å snekre sammen en Basic-versjon for Altair. Men Gates og Allen hadde likevel et problem: De hadde ingen egnet maskin å programmere på, ei heller hadde de tilgang på Intels 8080-prosessor. Så hvordan i all verden kunne de våge å love ut en Basic-versjon til Roberts?

De hadde gjort det før.

Gjennom Traf-o-Data hadde guttene programmert et trafikkovervåkningssystem for 8080-plattformen ved å benytte en 8080-simulator som Allen hadde utviklet for en DEC-maskin (Digital Equipment Corporation). Det eneste Allen hadde fra før var god kunnskap om hvordan DEC-maskinen var bygget opp og manualen som beskrev Intel 8080-brikken. Dermed kunne han skrive et program for DEC-maskinen som eksakt simulerte hvordan Intel-brikken fungerte. Og Bill Gates kunne på sin side benytte denne simulatoren til å skrive programmet som kjørte på deres Traf-o-Data-maskin. Og siden de allerede hadde utviklet verktøyet, kunne de bruke det på nytt - denne gangen for å skape en simulator på en DEC-maskin på Harvard for Intels 8080-brikke.

Etter noen hektiske uker, dro Allen til Albuquerque for å møte Roberts. Under armen hadde han en fersk kopi av den endelige Basic-versjonen for Altair 8800.

Programmet fungerte på første forsøk.

Suksessen førte både Allen og Gates til Albuquerque for å jobbe i Roberts' selskap MITS, som de autoriserte til å selge deres Basic-versjon som en del av Altair-byggesettet. Samtidig sørget Allen og Gates for å beholde retten til å markedsføre programmet på egen hånd, noe de gjorde gjennom et nytt selskap: Micro Soft. Få måneder senere hadde Gates og Allen modifisert sin Basic-utgave til å kunne kjøre på andre tidlige mikromaskiner, noe som til slutt førte til at Roberts gikk til søksmål om rettighetene til Basic. Gates og Allen vant rettsoppgjøret, og kort tid etterpå solgte Roberts seg ut av sin virksomhet som da var sterkt presset av de mange klonene (Zilog, Sol, Commodore m.fl.) som raskt dukket opp i kjølvannet av Altairs suksess.



Om misforståtte genier, epler og pærer. Mange pærer

Trioen Roberts, Gates og Allen var tidlig ute, men det var én person som faktisk lå et lite hestehode foran. Gary Kildall, også han født i Seattle, hadde den samme fascinasjonen for DECs maskiner som Allen og Gates, og en enorm nysgjerrighet for teknologiske nyvinninger. Da Intel lanserte sine første mikroprosessorer, kjøpte Kildall en "for å ha noe å leke med". Kildall skrev faktisk et eget operativsystem, kalt CP/M (control program - microcomputer), i 1973, to år før Altair-byggesettet tronet på forsiden av Popular Electronics.

Noen år senere, etter at Gates og Allen hadde skrevet sin Altair-versjon av Basic, og Altair-kloner som IMSAI begynte å ta av, var Kildall på rett plass til rett tid. Hans nye versjon av CP/M kunne i teorien la maskinene kjøre med diskettstasjoner, slik at programmer fra en datamaskin kunne kjøres på en annen fordi de delte det samme operativsystemet.

CP/M ble raskt det dominerende operativsystemet - i en periode kjørte over 100 ulike mikromaskiner Kildalls operativsystem. I perioden 1975 til 1981 var i praksis PC-markedet delt mellom Microsoft (tidligere Micro Soft) og Digital Research - Kildalls selskap - i en stilltiende men felles forståelse av at Microsoft var "PC-språk-selskapet", mens Digital Research var "PC-operativsystem-selskapet", med et par-tre merkverdige unntak, deriblant et garasjeselskap i California som kalte seg noe så hinsides som Apple...

Gründerne bak Apple, Steve Wozniak og Steve Jobs møttes på et møte for elektronikk-interesserte i Silicon Valley. Året var 1975 og Wozniak hadde "for moro skyld" bygget sin egen datamaskin, basert på 6502-prosessoren fra MOS Technology (fordi den var billig - cirka 20 dollar), og skrevet en egen Basic-versjon for maskinen, som han kalte Apple I.

På et av møtene i klubben, som etter hvert ble døpt Homebrew Computer Club, demonstrerte Wozniak maskinen for blant andre Steve Jobs, som umiddelbart tente på ideen. Etter litt overtalelseskunst klarte Jobs å overbevise Wozniak at han burde slutte i sin jobb i Hewlett-Packard Company og heller konsentrere seg 100 prosent om å bygge Apple II i det felles eide selskapet Apple Computer Inc.

Apple II ble umiddelbart en kjempesuksess - ikke bare fordi den hadde en slankere og bedre design enn konkurrentene, men også på grunn av sin åpne arkitektur som tillot installasjoner av ekstra kort for de som ønsket det, samt at den kunne kobles til fjernsynsapparatet. Det innebar at man kunne få lyd, farger og grafikk som gikk langt utenpå de kjedelige monokrom-boksene i CP/M-klassen som Apple II konkurrerte med.

I 1977 - to år etter at de møttes - var både Wozniak og Jobs mangemillionærer i dollar, og snøballen fortsatt å rulle: Hundrevis av utviklere begynte å skrive programmer for Apple II - ikke minst spill - men den virkelige killer app'en, verktøyet som skulle løfte Apple II til de virkelig store høyder, lot vente på seg.

Men i 1979 kom den (det er her de mange pærene kommer inn).

Dan Bricklin hadde akkurat tatt sin avsluttende eksamen ved MIT, og satt med en god idé. Hva om en kunne bygge store økonomiske modeller og så få datamaskinen til å gjøre det den var best til; å regne? Hva ville for eksempel min bedrifts fortjeneste bli hvis den solgte x millioner dingser til tre kroner stykket? Hva skjer på kostnadssiden i selskapet hvis lagerkostnadene plutselig øker med et par-tre øre per lagrede enhet? Hva om produksjonskostnadene endres på grunn av lavere strømpriser?

Dan hadde fått ideen til det første regnearket, et regneprogram som var bygget opp som et tradisjonelt regnskap, med rader og spalter, men med den vesentlige forskjell at alle tallene var bundet sammen. Endret man verdien på ett tall, endret automatisk de relaterte tallene også verdi. Visicalc var født.

I samarbeid med Dan Fylstra ble Visicalc tilpasset Apple II, og markedets repons var utrolig: Alle sjefer i USA ville ha en Apple II med Visicalc installert fordi det ga umiddelbar produktivitetsøkning. Budsjetter og prognoser, som tidligere tok dager og uker å regne ut, kunne nå gjøres på timer.

Apple II var blitt en så stor suksess at den gamle regnestorhet IBM ikke lenger kunne sitte stille og se på.


Artikkelen fortsetter her

(Kilder: BBC Online, "History of the Microcomputer Revolution" (1995) av Frank Delaney, Raw Bytes, IBM Corp., Intel Corp., "Business @ the Speed of Thought" (1999) og "The Road Ahead" (1995) - begge skrevet av Bill Gates, Microsoft Corp.)

Til toppen