På snevert avgrensede faglige og vitenskapelige områder ser vi riktig nok eksempler på at opphavsmenn publiserer direkte. Men på områdene som i dag domineres av forlag, blader og aviser, kan jeg vanskelig forestille meg at det ikke skulle være behov for en redaktør eller forlegger-rolle, sier han.
Avhengig av etterspørsel
Direkte-publisering fra opphavsmann vil være avhengig av etterspørsel. Foreløpig er det lite som tyder på at etterspørselen vil være størst etter ny-utgitte verk. Rudolph nevner som eksempel et resultat Kopinor kom til ved kartlegging av tradisjonell fotokopiering ved universitet og høgskoler i Norge: 50 prosent av bøkene det ble kopiert fra, var titler som ikke lenger finnes i vanlig handel. Det finnes et hav av preeksisterende verk som det ville være umulig å integrere i systemer for digital publisering.
.png){kind=logo}
Ujevnt fordelt
I verdensmålestokk vil det også i overskuelig framtid ha betydning at både Internett og tilgang til elektroniske informasjonssystemer generelt er svært ujevnt fordelt. Det samme må sies om tilgangen til ny teknologi i verdens ca 90 000 vitenskapelige tidsskrifter. Det er bare en elite på ca 6000 titler som utgis i høyt industrialiserte land. For de fleste av de resterende ca 84 000 titlene vil det ta år og tid før det kan bli aktuelt å publisere på nett. Det betyr at papirbasert informasjon fortsatt vil være noe man må forholde seg til i svært mange sammenhenger og som dermed vil ha betydning for utbredelsen av informasjon på nett.
Behov for utsiling
John-Willy Rudolph viser til den erfaringen mange store forlag til nå har gjort med publisering i digitale medier. - Det er intet i den erfaringen som tilsier at behovet for en redaktør eller forlegger skulle falle bort. Vi vil fortsatt ha behov for en utsilingsprosess. Mye informasjon i den digitale verden vil være uinteressant. Behovet for en kvalitetskontroll og utvelgelse vil være det samme som i trykte medier, sier han.
