Lue-kastet til Thomas Alsgaard

Andre medier har prøvd å tie opprøret til Thomas Alsgaard etter tremila i Trondheim. I denne mediakommentaren trekker Jon Michelet opprøret fram der det hører hjemme, i et positivt rampelys.

Verdensmesterskapet i Trondheim er ikke bare en dans rundt gullmedaljene. Det er også en dans rundt gullkalven. Denne siste formen for dans kan gi selsomme og pinlige utslag. Deilig var det derfor å se en idrettsutøver gjøre et aldri så lite opprør mot et av de mest bisarre utslagene av mammondyrkelse.

Thomas Alsgaard gikk i mål på tremila etter et strålende langrenn. Etter skader og sykdom – og farens altfor tidlige død – hadde Thomas gjort et virkelig comeback. Han lå an til at ta en bronsemedalje som ville være like gjev for ham som OL-gullet fra Lillehammer.

Det var altså et av de største øyeblikkene i livet for denne unge mannen. Han sto barhodet foran TV-kameraene for å svare på spørsmål. Triumfatorens svartbrune hår sto uryddig til værs. Underveis i løypa hadde han slengt lua si, ganske sikkert av den enkle grunn at det ble for varmt å gå med hodeplagg av ull.

Mens Thomas, for en gangs skyld smilende og pratsom, uttalte seg til TV, kom en fyr smygende bakfra med ei lue i neven. Denne karen hadde jeg sett på TV kort tid i forveien. Da Prokurorov kom i mål etter sitt seiersløp, var samme mann på ferde og stakk et par ski oppunder nesa på gullvinneren – og dermed oppunder nesa på alle oss TV-seere.

Nøyaktig hvem denne baksmygeren var, kan jeg ikke si. For han hadde trukket sin egen sponsormerkede lue så langt ned i panna at mesteparten av ansiktet hans var dekket. Han hadde bart. Men som spesielt kjennetegn på personer i den norske langrennsleiren under VM er bart ubrukelig, siden alle mann har anlagt bart.

Kan det ha vært sjefen sjøl, landslagstrener Erik Røste? Muligens. En eller annen overivrig gjøk fra Norges Skiforbund var det iallfall.

Han kom bakfra og tredde lua nedover hodet på Thomas Alsgaard, slik at sponsormerket til et visst flyselskap skulle synes for all verden.

At gutta går med på det! tenkte jeg oppgitt. At de finner seg i en så rå demonstrasjon av sponsmormakt!

At media går med på det, tenkte jeg enda litt mer oppgitt. At TV-stasjonene finner seg i at sponsorene kan gjøre hva de vil foran kamera! Burde ikke NRK ansette noen karer fra Oslos utkastermiljø som kunne sørge for å slenge sponsor-agentene over gjerdet når de blir for påtrengende?

Det var mens jeg tenkte dette at unge Alsgaard foretok en bevegelse som er en av de mest opprørske jeg har sett på noen idrettsarena siden 1968.

Under de olympiske lekene i Mexico i -68 vant amerikanerne Tommie Smith og John Carlos gull og bronse på 200-meteren. De gikk på seierspallen med svarte hansker på hendene, vendte ryggen til stjernebanneret og gjorde Black Panthers knyttneve-hilsen. Meget sterkt. Masse bråk fulgte. Etter alt dette bråket og alle forsøkene på å dekke over og bortforklare det som skjedde, står følgende etter min mening fast: Smith og Carlos greide å rokke ved rasistiske holdninger i amerikansk idrettsledelse og avtvang en større respekt for svarte utøveres rettigheter.

Thomas Alsgaard er intet Black Panther-medlem, selv om han er smidig som en svart panter ute i løypene når han har dagen. Hans opprørske aksjon var neppe planlagt, og helt sikkert ikke uttrykk for noen strategi tenkt ut av en revolusjonær gruppe i langrennstroppen. Han handlet individuelt og spontant.

Han sleit av seg lua og kastet den i snøen.

Mer var det ikke, men heller intet mindre. I disse tider hvor sponsorenes grep om utøverne ved målsnøret føles klamt og kvelende, var likevel Thomas Alsgaards luekast en befrielse, et lykkekast. Og et varsel om at noe er i gjære?

Til toppen