Maslow må inn i kriseplanene

Vi så det 22. juli, og vi så det da uværet Dagmar blåste over landet sist romjul; alle løftet mobiltelefonen, og alle løftet den samtidig. Som myndighet for elektronisk kommunikasjon kan vi fortsette å minne om at mobilnettene ikke er nødnett, men vi snakker til døve ører. Det er ingen tvil om at folk har mobilen som sin viktigste kommunikasjonskanal i både fred og krise, sorg og glede, uavhengig av hva vi mener om det. Dette må vi som samfunn bare ta konsekvensen av.

I Norge har hver innbygger sin mobil og sitt abonnement, hele livet gjennom. Norge er verdensledende i å ta i bruk ny teknologi, og i vårt land er det en selvfølge å gå med en liten datamaskin til en stor pris i lomma. Vi stoler fullt og fast på at mobilen alltid virker.

Mobilselskapene snakker om surfing til lands, til vanns og i luften, alltid online og alltid klar. At mobilnettene kan overbelastes, at kabelbrudd kan isolere en hel bygd eller at basestasjoner ikke klarer seg uten strøm, er ubehageligheter kundene skal slippe å tenke på.

Men noen må tenke på det, og de må tenke mer enn de har gjort hittil.

Dagmar og 22. juli

I Oslo tingrett vil ingenting være som før etter denne våren. 22. juli-rettsaken blir overført til en rekke lokaler over hele Norge, i tillegg til alle radio- og TV-stasjoner. De involverte kommer også til å dele tanker og opplevelser via sine egne kanaler – særlig mobilen – og vi andre vil nok kommentere uhyrlighetene ved å sende minst en sms, en eller gang i løpet av rettssaken.

Dagmar og 22. juli er to helt forskjellige hendelser, men fellestrekket er åpenbart: nødvendigheten av og trangen til å kommunisere kan ikke overvurderes. Når mennesker som trenger hjelp ikke kommer gjennom med sitt nødanrop, er det i hvert eneste tilfelle en alvorlig hendelse.

På Utøya ble mobilnettet overbelastet fordi så mange ringte samtidig, mens på Vestlandet i romjulen ble folk forhindret fra å ringe fordi telefonsystemene ikke virker uten strøm. I årets mørkeste uke, med veier som er sperret av ras og veltede trær, og med en orkan som river og sliter i huset, er det lett å forstå at man blir redd når man ikke engang kan få ringt etter hjelp. Da hjelper det lite å vite at i Norge virker mobilnettene i mer enn 99 prosent av tiden.

All erfaring viser at å ha kontakt med noen som vet, oppleves betryggende, selv om de ikke kan nå frem til deg der og da. Å vite at noen prøver å hjelpe deg, kan også bidra til at den enkelte ikke gjør irrasjonelle valg på egenhånd, og dermed gjør krisen enda verre.

For kommuner og hjelpemannskaper er erfaringen etter Dagmar åpenbar: man kan ikke basere all krisehåndtering på at alle kan nås med telefon.

Maslows behovspyramide viser at de basale behovene som mat og søvn må være dekket før mennesket har kapasitet til andre aktiviteter. Men kritiske hendelser i vårt land det siste året viser at også kommunikasjon er et grunnleggende behov, og dette må reflekteres i samfunnets kriseplaner, mener PT-direktør Torstein Olsen, som har tegnet inn en ny ”grunnmur” i behovspyramiden.

Må tenke nytt

Konsekvensen er at man må tenke nytt, og først og fremst hente frem gammel kunnskap om at man ikke bør legge alle eggene i samme kurven; det er klokt å ha både mobil og fasttelefon hvis man er del av en krisetjeneste, og det er klokt å ha oversikt over hvem i bygda som disponerer hvilke ressurser.

Tragedien på Utøya sies det mye om i disse dagene, og det er lite å tilføye også fra et kommunikasjonsperspektiv. Likevel kan det for fremtiden være relevant å peke på at når svært mange ringer og tekster samtidig til og fra et lite område, blir basestasjonene som skal styre trafikken, overbelastet. Selv om de to store mobilnetteierne Telenor og NetCom har bygget mange flere basestasjoner enn de er pålagt i sine konsesjoner, vil det aldri bli nok til å dekke opp for situasjoner som den vi opplevde på Utøya. I Oslo sentrum, derimot, gikk mobiltrafikken greit, selv om det også der selvsagt var et voldsomt press. Forklaringen kan finnes i enkel logikk: der det bor og ferdes mange mennesker, er kapasiteten mye større enn på mindre steder. Mobildekningen er god nesten over hele landet, men et lite sted kan ikke klare ”storbytrafikk” uten at det korker seg. Slik vil det være også i fremtiden.

Når det gjelder Dagmars herjinger på Vestlandet i romjulen, er situasjonen annerledes. Vi vet med sikkerhet at hennes slektninger vil komme på besøk igjen, og mobilnetteierne må være bedre forberedt neste gang. Selv om de har overholdt kravene loven stiller til dem, har de i hvert fall brutt kundenes forventninger til når mobilen skal virke.

Som myndighet tar vi selvkritikk på at vi ikke har fulgt godt nok opp hva det vil si å være forberedt på uvær og krise, og sammen med mobilselskapene går vi nå gjennom hva som må og skal gjøres for å være bedre rustet. Vi ber også mobilselskapene og strømselskapene sammen sørge for avtaler som sikrer bedre strømforsyning blant annet til basestasjoner.

For kriser vil skje igjen. De skjer når sterke krefter herjer med landet, og vi trenger mobilen mest av alt. Det er da behovet for å kommunisere er sterkere enn behovet for mat og søvn, og da må vi være forberedt.