I fjor var alt som smakte av konkurranse på telesektoren en uting - i hvert fall for Senterpartiet. Nå ser det imidlertid ut til at Anne Enger Lahnstein og kompani legger opp til en kuvending av gammelt, "godt" Bondeparti-merke.
Til Dagbladet karakteriserer samferdselskomiteens leder, Oddvar Nilsen (H) Senterpartiets nye politikk som en "nærmest total metamorfose". For å bruke et bilde flesteparten av Senterpartiets velgere forstår: Nilsen treffer spikeren på hodet.
For få uker siden var det nettopp konkurransen som var hovedargumentet for å beholde Telenor på norske og statlige hender. Det var da Senterpartiets leder forklarte sitt partis politikk med at de "ønsket seg like priser til alle" i Norge.
Én ting er å åpne for konkurrenter. En helt annen er å stenge Telenor ute fra denne konkurransen. For i forslaget til ny telelov foreslår regjeringen at teleoperatørene i et geografisk område må inneha konsesjon for drift om markedsandelen er over 25 prosent. En slik regel er spesiallaget for Telenor. Eventuelt konkurrentene når Telenor har mistet markedsandeler som følge av de pålegg selskapet får. For regjeringen mener at det bare er de største operatørene som skal kvalitetssjekkes. De minste operatørene slipper unna med en enkel registrering.
I tillegg pålegges Telenor å levere teletjenester i hele landet. Det har forsåvidt Tormod Hermansen allerede sagt at selskapet vil gjøre, uansett om en tjener penger på det eller ikke.
Men også her går det en grense. For sterke politiske krav kan på lengre sikt bety at Telenor mister den økonomiske ryggen selskapet i dag har til å bære de ekstra kostnadene som regjeringens ønsker vil koste. Telenor har i dag markedsandeler i tettbygde strøk som gjør det mulig for selskapet å drive denne virksomheten, som er bedriftsøkonomisk ulønnsom, men samfunnsøkonomisk nødvendig.
Men fordi de nye teleaktørene ikke pålegges noen ting, i motsetning til for eksempel NetCom da selskapet i sin tid fikk konsesjon for mobiltelefoni, vil Telenors utfordrere kaste seg inn i konkurransen om byene.
Her kan Telia og Tele2 - eller France Telecom og Ameritech for den saks skyld, for ikke å snakke om de omlag 30 operatørene som har søkt og fått tildelt prefiks - selge hva de vil til hvem de vil til hvilke priser de vil i fri konkurranse. Det er i de tettbygde områdene at konkurransen blir hardest og marginene minst, og det er her Telenor henter mye av sin fortjeneste i dag.
Resultatet er et paradoks. For mens regjeringen sier fritt fram til at Telenors konkurrenter kan skumme fløten i byene, mister ikke bare Telenor deler av sin fortjeneste de samme stedene (for markedsandeler må jo Telenor avgi skal det være konkurranse), men selskapet mottar også politiske pålegg om å opprettholde en mindre lønnsom drift. Dette kan umulig vare særlig lenge, og i hvert fall ikke den dagen Hermansen går til eierne med beskjed om at selskapet ikke lenger går med overskudd og trenger ytterligere milliardbevilgninger fra statskassa.
Én løsning kan ligge i et USO-fond, som departementet vil vurdere opprettet i løpet av året. De av Telenors konkurrenter som ikke har forpliktelser til å levere teletjenester der det er lite penger å tjene, skal betale inn en avgift til fondet for å dekke utgiftene knyttet til ulønnsomme teletjenester.
En annen løsning kan være å la markedskreftene råde fritt. Dette er det imidlertid neppe flertall for i Stortinget i dag.
Hva som skjer med Teleloven og med Senterpartiets rolle som distriktenes forsvarer gjenstår å se. Partiets telepolitikk oppsummert i Stortingsvalgsprogrammet for inneværende periode (97-01) sier kort fortalt at partiet går inn for at nettinfrastrukturen bygges ut i hele landet, at teletjenester prismessig ikke differensieres mellom personkunder og storkunder, og - ikke minst - at det skal være like priser på teletjenester og én teletakst over hele landet.
Det skal mildt sagt bli interessant å se hvordan Senterpartiet i forslaget til ny telelov klarer å balansere mellom ønsket om full konkurranse - som jo var argumentet partiet brukte for å stoppe fusjonssamtalene mellom Telenor og Telia - og et pålegg om at det skal være like priser på teletjenester over hele landet.
Men ikke for det: Er det noen som kan definere en pålagt flat, landsdekkende teletakst som konkurranse, så må det jo være Senterpartiet.
Hvilket får oss til å minnes tilbake til de dager da Per Borten var statsminister og regjeringsbygget ble kalt Trønderheimen fordi så mange trøndere var knyttet til det. Et faktum som avstedkom følgende kommentar fra stortingsrepresentant Jon Leirfall fra Hegra: "For å kom med i regjeringa, må'n einten vær' trønder eiller kvalifisert".
Om to dager får vi svaret på om "trønder" bør byttes ut med "senterpartist".
