MPEG.

Felles arbeidsgruppe for ISO/IEC. Brukes også om navn på standardene og komprimeringsteknologien for digital audio og video. MPEG-1 er laget for audio og video på CD-ROM-plater (1,5 Mbit/s), lyddelen er kjent som MP3. MPEG-2 er laget for audio og video for bruk i satellittsendt digital-TV og digital-TV over kabel, og har fått gjennomslag også i DVD. Dekker fra omlag 1,5 Mbit/s og oppover. 1,5-2 Mbit/s tilsvarer "VHS-kvalitet", mens 6-9 Mbit/s tilsvarer "god PAL-kvalitet". MPEG-2 er svært avhengig av materialet som kodes. Hvis det er bilder med mye bevegelse trengs overføringshastigheter på opptil 80 MB/s med MPG-2, hvilket gjør standarden lite tjenelig for bredbåndsoverføring. MPEG-4 er den til nå mest avanserte standarden, som reduserer behovet for båndbredde til så lite som 40 kb/s, uten at det går særlig utover bildekvaliteten. På høyere hastighet, som i DSL, kan MPEG-4 overføre video i kvalitet nær opp til DVD. MPEG-4 klarer dette ved at bildet ikke bare deles opp i et rutemønster, som de andre standardene, som gir hver blokk i mønsteret en egen datasignatur, slik at bildet kan komprimeres. I tillegg behandler MPEG-4 hver del av bildet separat og løpende, slik at for eksempel en statisk bakgrunn behandles som et stillbilde og ikke må fornyes så lenge det ikke er bevegelse i bakgrunnen. MPEG-4 kan derfor brukes til streaming av video over bredbåndsnett uten at bildekvaliteten reduseres merkbart. MPEG-4 standarden kontrolleres av en rekke forskjellige selskaper som hver for seg har 23 patent på deler av den, og som samarbeider i lisensieringsorganisasjonen MPEG LA. Det pågår harde forhandlinger mellom MPEG LA og TV-kanaler, nettsteder og andre om betaling for bruk av standarden.