Når Geelmuyden redder demokratiet

Hans Geelmuyden vil selge nyhetsbrev som forteller næringslivet hvordan virkeligheten egentlig vil se ut. Det festlige er at han da setter lyskanonen på fraværet av kildekritikk i norsk presse, skriver finansredaktør Jørgen Christiansen.

Onsdag skrev avisen Dagens Næringsliv at Geelmuyden.Kiese Forlag AS skal starte utsendelse av nyhetsbrev til ledere og beslutningstagere i næringslivet. Nyhetsbrevet "Tendens" skal komme i 11 utgaver hvert år, koste 4.990 kroner og "kaste lys over fremtidens konkurransesituasjon i ulike bransjer".

Dermed er det endelig mulig å finne kjøtt på forlagsbeinet til Geelmuyden.Kiese, og det er saftigere enn det kan se ut som. Informasjonsrådgiverne skal nå opptre i en redaksjonell sammenheng. Da blir det fart i hatte-hyllen.

I en samtale med digi.no onsdag ettermiddag, prøver en stadig spakere Atle Kigen og forklare paradokset. Kigen skal være redaktør for nyhetsbrevet "Tendens". Etter en fem minutters samtale bekrefter den godeste Kigen at det eneste som kan tenkes å rettferdiggjøre at Geelmuyden.Kiese starter forlagsvirksomhet at eierne har stor tro på konseptet (!) og at man kan utnytte merkenavnet "Geelmuyden.Kiese".

Ikke finnes det kostnadssynergier, ikke finnes det inntektssynergier (vanntette skott), ikke kan man utnytte felles ressurser og Geelmuyden.Kiese har i utgangspunktet heller ikke kunnskap om forlagsvirksomhet. "Merkenavnet" er vel heller ikke knyttet til forlagsvirksomhet, men snarere med manipulasjon og informasjonsplanting.

Dette er interessant, men ikke overraskende. Flere journalister har det siste året spurt hvorfor Geelmuyden.Kiese skal drive forlagsvirksomhet. Hans Geelmuydens forklaring er at Geelmuyden.Kiese angivelig rekrutterer noen av de beste hodene i landet til å innhente, bearbeide og presentere informasjon. Hva er da mer naturlig enn å bruke denne kompetansen til å drive forlagsvirksomhet?

Problemet oppstår når man spør den samme Hans Geelmuyden om ikke det er problematisk å drive både rådgivningsvirksomhet og forlagsvirksomhet samtidig. Standardsvaret fra Geelmuyden og hans ansatte er at dette (forlagsvirksomheten) er en "separat virksomhet", og at det er "vanntette skott" mellom forlagsvirksomheten og rådgivningsvirksomheten.

Kompetansen i Geelmuyden.Kiese - som er knyttet til "de beste hodene i landet" - skal altså utnyttes på begge sider av et vanntett skott!

Hans Geelmuyden ble konfrontert med det samme paradokset for ett år siden (den gang i Kapital). Spørsmålet var om ikke det var slik at pressen hadde en rolle som demokratiets vokter, som kunne bli vanskelig å spille for Geelmuyden.Kiese. Geelmuyden hevdet at akkurat den rollen tok pressen ikke spesielt alvorlig, og at han faktisk med sin forlagssatsing ville bidra til at pressen gjorde jobben bedre.

Hans Geelmuyden har helt rett!

I det øyeblikket Geelmuyden.Kiese starter utsendelsen av sine nyhetsbrev blir det hele krystallklart. Nyhetsbrevene vil trolig ha en slående likhet med trendstoffet i Dagens Næringsliv, Finansavisen og Aftenposten, men være noe mer omfattende. Det skyldes ganske enkelt at journalistene vil bruke de samme kildene. De kildene er aktører som har incentiver til å påvirke vårt bilde av hvordan verden ser ut, og ikke minst hvordan verden vil bli seende ut.

Vinneren skriver historien, heter det. I dagens medievirkelighet ser vi at den som ønsker å vinne i fremtiden, må sørge for å påvirke samfunnets virkelighetsbilde i dag.

Så lenge norske journalister bruker Telenor-ansatte som primærkilder på hvordan telesektoren ser ut og Statoil-ansatte som primærkilder på utviklingen i olje- og gass-sektoren har vi et demokratisk problem.

Dersom Geelmuyden.Kiese med sitt nyhetsbrev vil frigjøre seg fullstendig fra den typen kilder må de nødvendigvis sette seg i en posisjon hvor de skaper virkelighetsbilder i strid med sine egne kunders ønsker.

Om så skjer står vi først i køen av gratulanter. I motsatt fall vil den slående likheten mellom kildestyrte DN-saker og GKs nyhetsbrev bli en pinlig affære for Kåre Valebrokk og hans brødre i Akersgata.

Uansett bør utfallet bli positivt, og uansett bør forlagsvirksomhet under GK-paraplyen bli en kortvarig affære.

Geelmuyden.Kieses ansatte er flinkere enn de fleste til å samle inn, bearbeide og presentere informasjon. De er flinkere enn norske journalister og det er et problem for et velfungerende demokrati. Det er ikke Geelmuydens feil - samme hvor mye han tjener på det - og han skal ikke lastes for det, men han bør respektere visse grenser.

Et velfungerende demokrati krever rolledeling. Det er ikke Geelmuyden.Kieses rolle å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Det er heller ikke Geelmuyden.Kieses rolle å skrive trendanalyser og markedsanalyser. Om norske journalister, konsulenter og analytikere gjør jobbene sine vil han ikke få anledning til det. I motsatt fall, vil det følgelig være et marked for redaksjonelle produkter fra Geelmuyden.Kiese.

Det har vi alt å tape på - alle som en - også Hans Geelmuyden.

Kanskje det er det de har sett, topplederne som har stukket fra Geelmuyden.Kiese de siste månedene; Hans Geelmuydens ambisjoner er så store at de skygger for hans eget klarsyn.

Til toppen