Dessverre lages det alt for mye sjelløst internett. Og portalene er verst i klassen.
Mens jeg sitter og skriver dette, duver et tåkegrått vinterlandskap forbi utenfor. En søt ung pike har nettopp servert meg kaffe, frokostmuffins og ferske aviser, og nå sitter jeg bare og har det godt.
Jeg er på toget, på vei til Fredrikstad for å holde et foredrag, og jeg sitter og tenker på hvorfor det er så deilig å reise med tog. Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at det er fordi det er en reiseform der sjelen får tid til å være med.
Når man flyr, kommer man fram før man egentlig har fått med seg at man har reist. Når man kjører bil må man passe på veien, med båt blir man sjøsyk, og buss har liksom aldri hatt den helt store sjarmen.
Men med tog ... her kan du nyte både landskap og utsikt mens du suser av gårde, og fortape deg i så mange dagdrømmer som du bare vil. Du gynges og vugges, og hamringen mot svillene matcher på en eller annen måte hjerteslagene dine. Du kan reise i takt med deg selv, og sjelen får tid til å være med.
Dette tenker jeg, her jeg sitter og ser på snøspettede åkre og slapsetung granskog, i et stadig skiftende panorama. Og så tenker jeg det at det egentlig er en god tommelfingerregel for litt av hvert, dette at sjelen bør være med.
Faktisk så bør sjelen være med oss i jobben vår også. Og alt for ofte ser nettsteder ut som om det skorter på akkurat dette.
Kanskje det er fordi vi tvinges til å jobbe for fort ..? Eller kanskje ikke. Hastverk er riktignok lastverk, men det tar ikke egentlig lenger tid å lage noe med sjel enn noe uten - det krever bare større ærlighet.
Og så krever det at man tør å bli uvenner med noen. Og det er kanskje her det skorter aller mest.
For når alle skal samarbeide med alle, alle skal lage totalt dekkende portaler og alle skal ha med seg alt, så er det én ting som fort detter av lasset: Individualiteten. Jo mer vi prøver å gape over på én gang, jo mindre individuelle og unike blir vi.
"Prøver man å være alt for alle, blir man ingen ting for noen", sier de i reklamebransjen. Og det hender faktisk at de har rett der også. Fordi når vi gjerne vil tekkes alle, blir vi så blasse at det ikke blir mulig å verken elske eller hate oss. Det beste vi oppnår er at alle liker oss "sånn passe". Det er sjelløst, det!
I forrige uke hadde DinSide en oversikt over de til nå 14 portaltjenestene som finnes på norsk. Hvis du går gjennom denne listen og kikker på nettstedene som ligger under, er det få som egentlig peker seg ut. Kanskje fordi alle forsøker å legge seg på et slags "minste felles multiplum" og det ofte er både de samme linkene, de samme søkemotorene og de samme innholdsleverandørene som går igjen.
Selv får jeg i hvert fall stadig oftere en ganske sliten følelse av déja vu når jeg surfer rundt på nettet - spesielt når det er portaler jeg ser på.
Og som portal-redaktør selv, kaster jeg selvfølgelig sten i glasshus. Men la meg bare til mitt eget forsvar si at HjemmeNett faktisk _har_ en hel masse sjel, når du bare kommer ned på temaseksjonene våre.
Så kanskje det er selve portal-konseptet som er sjelløst.
Jeg tømmer kaffekoppen min mens jeg smaker på denne tanken.
Jo, kanskje det faktisk er noe sjelløst i selve portal-idéen. Skal man gi brukeren "alt på ett sted" (som jo er det portaler handler om) så blir det kanskje rett og slett for bredt til å tillate særlig mye særpreg. Og hvis det faktisk er sånn, øker det min stadig tiltagende vemmelse ved hele portal-begrepet ytterligere.
Så la meg bare kaste ut en liten strøtanke: Hva om vi turte å bli uvenner med noen? Hva om vi turte å si at, OK, du skal ikke nødvendigvis finne ALT mellom himmel og jord hos oss, men du skal finne NOE. Du skal finne det beste, eller rettere sagt, du skal finne det VI syns er best. Og så kan du enten elske oss (fordi du er enig) eller hate oss (fordi du er uenig).
Uansett er du nødt til å føle noe, du er nødt til å ta stilling.
Hadde ikke det vært befriende? Da kunne du i stedet hatt valget mellom 14 nettsteder som var 14 forskjellige ting (og antagelig ville du hate kanskje 10 av dem, men elske de andre 4). Uansett ville du i hvert fall visst hvor du sto.
Eller som jeg pleier å tenke når jeg kikker gjennom TV-programmet i avisen: Vi trenger ikke flere valgmuligheter - vi trenger bare bedre alternativer.
Slik tenker jeg, mens toget stadig raser videre. Og så smiler jeg litt for meg selv.
Dagens nettsted:
DinSides portal-oversikt
