Norge uten IT-politikk

I dag fyller Dataforeningen 50 år, hvilket har fått Arild Haraldsen til å begå en jubileumsbok med et kritisk søkelys på norsk IT-politikk. Her begrunner han kritikken.

Boka "50 år - og bare begynnelsen" omhandler den norske IT-historien siden 50-tallet. Historien danner bakgrunnen for bokens egentlige tema - et kritisk søkelys på norsk IT-politikk gjennom 50 år.

Norge rangerer høyt på internasjonal statistikk om utbredelse av Internett og mobiltelefoner, etc. Statistikken tildekker det faktum at vi ikke er noen betydelig IT-nasjon, at vi ikke har noen betydelig IT-industri her i landet i motsetning til Finland og Sverige, og at vi ligger langt bak både Finland, Sverige og Danmark i å utnytte IT til e-business. Dette siste dokumenteres i en undersøkelse utført av PLS Management på oppdrag fra bl.a. SND. Resultatet legges frem i åpent møte som Næringsdepartementet arrangerer i morgen.

Vi er derfor en IT-nasjon full av paradokser - statistisk sett på topp i utbredelse av IT, men reelt sett langt etter andre nasjoner i å utvikle IT (maskiner eller programvare), eller i anvende IT.

Hva er årsaken?

"Den norske modellen"

Jeg har brukt begrepet Den Strategiske Arena. for å søke å svare på det spørsmålet. Den Strategiske Arena - det er samspillet mellom politiske avgjørelser og strukturelle grep, forskning og utvikling, herunder også utdannelsessystemet og kompetansetiltak, og IT-industrien selv, mht. rammebetingelser og entrepenør- og investorvirksomhet.

Etter krigen fungerte denne Arenaen i et tett samspill. Arbeiderpartiregjeringen søkte å bygge opp et næringsliv som lå brakk med satsing på forskning og utvikling som skulle komme næringslivet til gode både i form av resultater, men også at det skulle skapes kommersielle produkter og bedrifter.

"I samarbeid med utenlandske bedrifter skal Norge bygge opp en betydelig teknologisk kompetanse som både skal sørge for at landet får gode og avanserte tjenester, at norske forskningsmiljøer og norsk industri blir tilført kompetanseoverføring gjennom et slik samarbeid, og at Norge på dette grunnlag kan etablere en industri som også vil ha et stort eksportpotensial," het det f.eks. i Televerkets forskningsinstitutt da det ble etablert i 1967.

Den Strategiske Arena fungerte bra frem til begynnelsen av 80-tallet. Da skiftet synet på hvilken rolle staten skulle spille. Markedet fikk klare seg selv, staten skulle ikke være noen noen direkte aktør overfor markedet, heller ikke på utvalgte, fremtidsrettede områder av stor betydning for verdiskapningen og den økonomiske vekst. "Slike tiltak kan virke konkurransevridende", heter det i Lied-utvalgets innstilling om "Strukturproblemer og vekstmuligheter" i norsk industri fra 1979.

Det ble innledningen til den politikken som det i alle år senere har vært tverrpolitisk enighet om - markedsliberalismen må rå, det offentlige må være nøytral i forhold til markedskreftene, statens bidrag må begrenses til generelle rammebetingelser - i praksis ofte skattetiltak.

I den grad politikerne ble engasjert i IT-politikk, var det i slike merkverdigheter som IT-Fornebu. Men heller ikke IT-Fornebu var uttrykk for noe IT-politisk engasjement. Som jeg viser i boken min, var IT-Fornebu fra politikerens side bare et spill for posisjonering og stortingsregjereri, og ikke noe ønske om å skape en IT-vekstnæring.

"Den norske modellen" er å ikke ha noen IT-politikk i det hele, i motsetning til i andre land, som f.eks. Finland. Det kan derfor være interessant å se hva "Den finske modellen" går ut på.

"Den finske modellen"

Finland har i løpet av de siste 10 årene utviklet seg fra å være et typisk skog- og jordbruksland til å bli et førende teknologiland. De har ikke bare skapt Nokia og Linux, men 3000 teknologibedrifter i kjølvannet av mobilteknologien. I 2001 toppet Finland OECDs liste over land med høyest produktivitetsvekst.

Hvordan har denne utviklingen kunnet skje? Hva er "den finske modellen"? Den representerer et motstykke til "Silicon Valley-modellen" som særpreges av markedsliberalisme, entreprenørskap og risiko-orientering, - uten statlig medvirkning og med konsekvenser i form av sosial utrygghet, store sosiale skiller, og et stadig større press på lokal kunnskap og kapital.

"Den finske modellen" har disse karaktertrekk:

  • For det første preges den av at staten spiller en aktiv rolle både som utvikler og tilrettelegger av teknologisk innovasjon gjennom utdannelsesystemet, som produsent av kunnskapskapital, og som finansiell aktør for venture-kapital. Men staten har ikke direkte gått inn ved å styre utviklingen som man gjør i Singapore og Malaysia ("Asia-modellen"); de har søkt å komplettere markedsmekanismene, ikke erstatte dem.
  • For det andre har de oppmuntret til etablering av lokale teknologiske næringsklynger - i et tett samspill mellom utdanningsinstitusjoner, privat næringsliv, kommunal virksomhet og enterpenørvirksomhet. Dette er i og for seg det samme som i Silicon Valley bortsett fra at det i Finland er styrt av politiske initiativ for å spore tiltakene og kompetansen.
  • For det tredje har Finland oppmuntret til teknologisk innovasjon basert på egen kompetanse og identitet. Overført til oss betyr det fokusering på teknologiutviklingen innenfor utvalgte næringsområder hvor vi i utgangspunktet har en konkurransemessig fordel (maritim virksomhet, olje og fisk f.eks).
  • For det fjerde - og dette er interessant - har de oppmuntret til hacker-virksomhet i universitetsmiljøer. Denne type virksomhet har drevet frem teknologiske innovasjoner særlig innenfor programvareutvikling. Det er ikke for ingenting at Linux ble skapt i Finland. Finnene mener at det å undertrykke "hackingen", er å gi slipp på en viktig intellektuell kapital.

I sum er det styrte politiske aktiviteter for oppmuntring av såvel lokale næringsparker og internasjonal og global orientering, som særpreger den finske modellen. Det innebærer ikke at modellen har sine svakheter. Det blir bl.a. pekt på at finnenenes restriksjoner på innvandring, setter grenser for deres innovasjonsevne og produktivitetsvekst. Silicon Valley-modellen er jo særpreget av nettopp innvandring som grunnlag for entrepenørvirksomhet. En annen svakhet er at tradisjonell industri ikke har kommet så langt i å utnytte teknologien som en ønsket. Der er amerikanerne langt flinkere.

"Den finske modellen" kan skjematisk fremstilles slik:

Det som er karakteristisk, er at det er en modell som hverken bygger helt og holdent på markedskrefter ("Silicon-Valley-modellen"), eller helt og holdent på statlig styring ("Asia-modellen"). Staten inntar en rolle som megler eller pådriver mellom privat næringsliv, læresteder og kommunal virksomhet. Staten erstatter ikke markedsmekanismene, men supplerer og forsterker dem.

Dette er gjort mulig ved at det tidlig på 90-tallet ble skapt en felles, tverrpolitisk visjon: Finland skulle bli et teknologisk førende land på egne premisser basert på egne fortrinn og kulturelle identitet, og staten skulle spille en aktiv rolle i denne utviklingen. Grunnlaget skulle være velferdsstatens mål og verdier. Disse verdiene skulle realiseres ved hjelp av teknologien. For å oppnå dette måtte staten stille opp med økonomiske virkemidler, inkludert forskningstøtte. Det finske forskningsrådet fikk fordoblet sitt budsjett tidlig i 90-årene.

Lokalforvaltningen var også viktig. Kommunene ble aktivt oppmuntret til å delta i omformingen av det finske samfunnet gjennom bruk av teknologi. Det gjaldt såvel utvikling av lokaldemokratiet som næringsutvikling og distriktsutbygging. Samtidig brukte de sitt EU-medlemskap til ikke bare å finne finansiering, men også til henvende seg til et størrre globalt miljø. Målsetningen var å bli en aktiv deltager i det internasjonale nettverk for innovasjon og utvikling. Linux ble et eksempel på det, men det finnes flere.

Vi kan ikke erstatte "Den norske modellen" med "Den finske modellen". Hvert land må finne sin egen modell avhengig av egne forutsetninger.

Men det er snart på tide at Bondevik II-regjeringen utformer en IT-politikk basert på det særpregede norske, nemlig...

  • ...at verdiskapningen i stor grad skjer i små- og mellomstore bedrifter - og at disse har kommet r for kort i å anvende teknologi
  • ...at Norge kan utvikle konkurransemessige fortrinn ved utvikling av programprodukter innenfor nisjebransjer hvor vi i utgangspunktet har et fortrinn - olje/gass, maritim sektor, fiskeforedling, etc.

        Les også:

(Jeg er Helge G. Simonsen takknemlig for å ha gjort meg oppmerksom på Manuell Castells og Pekka Himanens svært interessante bok "The Information Society and the Welfare State. The Finnish Model", Oxford University Press, 2001. Se ogå min bok "50 år - og bare begynnelsen", Cappelen Akademisk Forlag, 2003 (En samlet fremstilling av den norske IT, tele og Internett-historien gjennom 50 år; jubileumsbok til Dataforeningen 50 års jubileum). "E-business Norden.com 2003", utarbeidet av PLS Rambøll Management i Danmark, finansiert av Nordisk Minsterråd og Nordisk Industrifond. Fås ved henvendelse til Næringsdepartementet).

Til toppen