I Norge går det uvegerlig mot høyere renter. Allerede i utgangspunktet ligger den norske renten tre prosent-poeng over amerikanske og europeiske renter.
Med inflasjons- og renteansvaret trygt plassert og parkert i Norges Bank kan politikerne med toede hender nå begynne å spa oljepengene inn i offentlig forvaltning uten å måtte ta hensyn til konkurranseutsatte virksomheter.
Det er antagelig kun tilfeldig at denne omleggingen i pengepolitikken kom noen måneder før valget. Tilfeldig, men neppe ubeleilig, at en rekke mangler i offentlig sektor dermed kan flikkes på i forkant av valget.
Like tilfeldig som at budsjettlekkasjer alltid inneholder penger til gode formål eller skatte- og avgiftskutt.
Like tilfeldig som at det dessverre ikke er mulig å lette på sløret angående skatteendringer før etter valget. Arbeidet er visstnok så omfattende at man ikke makter dette før på den andre siden av valget.
Da er det viktigere å bruke tid på fremstøt om hyttestørrelser, moms eller ikke-moms på treningstudio, flere vinmonopol, marginale endringer i bensinavgifter, sendetider og programmer på TV, marsipanavgifter, kortlivede investeringsavgifter og økende skattlegging av hypotetiske inntekter.
Verden skriker etter å bli bedratt.
Og det av en finansminister som ikke liker skattetilpasninger, men som i en årrekke har insistert på å bo i Finnmark på tross av daglig gange på Stortinget og enebolig i landets dyreste kommune.
Men det er som kjent like moralsk å kreve fradrag for hypotetiske kostnader som å skattlegge hypotetiske inntekter. I hvert fall så lenge det gjelder de likeste blant oss.
Og av en partileder som selv aldri greide å komme til første saksbehandler i plan- og byningsetaten med sitt husprosjekt. En partileder som ser ut til å ha snudd den gamle kapitalistens Wallenbergs motto på hodet; "At vercka, men inte synas" er blitt til "At synas, men inte vercka".
I år 2000 var temmelig nøyaktig én av tre yrkesaktive sysselsatt direkte i offentlig sektor. 754.000 personer fikk lønnen sin fra det offentlige i fjor, mens 1.512.000 hentet lønnen sin fra andre kilder.
Hvor stor andel som i tillegg indirekte er sysselsatt av det offentlige er et definisjonsspørsmål, men blant annet en del av 81.000 bønder og fiskere er til dels sterkt avhengig av offentlige tilskudd for å holde driften i gang.
Videre har nasjonen rundt 10.000 - 12.000 langtidsmottakere av sosialhjelp og hele 280.000 uførepensjonister, samt nesten 630.000 alderspensjonister.
Tilsammen utgjør dette over 1.700.000 månedlige betalingsmottagere fra det offentlige.
Bare for å forvalte dette trengs det mange saksbehandlere....svært mange saksbehandlere. Videre trengs det saksbehandlere til å passe på den resterende befolkningen og saksbehandlerne selv.
Nå trenger man enda flere saksbehandlere. Næringsministeren har nemlig besluttet at man skal opprette et nytt investeringsfond for å bidra til vekst i de "riktige" bransjene.
2,5 milliarder kroner er hentet inn fra skattebetalerne og skal inn i et fond. Staten vet best, og staten vet at det beste nå er å ansette flere saksbehandlere til å forvalte disse midlene på en slik måte at de kapitalistene som allerede spiller i eliteserien kan fortsette å gjøre dette. Med skattebetalerne som ufrivillige risikobærere.
Det er selvfølgelig kun tilfeldigheter som gjør at næringsministeren ser bort i fra at de som opprinnelig hadde disse pengene kanskje kunne tenke seg å investere dem i egen virksomhet eller spare dem til sin egen høyst private alderdom.
Henger dette sammen? Hva har andelen offentlig sysselsetting med rentenivå å gjøre? Hvorfor betyr skatt- og avgiftsnivået noe for inflasjon og rente? Og ikke minst; hvor er det egentlig de vil?
Hvor de egentlig vil er både uklart og klart på samme tid. Den langsiktige ideologien som ligger bak synes noe uklar, men tradisjonelt er det en fordel for dagens statsbærende parti at en større andel av befolkningen direkte og indirekte lever av det offentliges miskunn. For en konspirasjonsteoretiker er det klart at en slik sysselsettingsutvikling som vi nå ser styrker maktbasen til dette partiet.
En stadig større offentlig sektor trenger tilførsel av ressurser. Disse ressursene har man besluttet å hente fra et eller annet sted. Norge er nemlig så heldig at man har en oljeformue som vil anta svimlende dimensjoner i løpet av noen få år. Statsrentenisten vil begynne å bruke av avkastningene på disse pengene nå.
I utgangspunktet et fair synspunkt.
For å unngå at bruken av oljepengene skaper altfor mye press i økonomien gjennom offentlig etterspørsel vil det i imidlertid i fremtiden bli nødvendig å trekke inn privat etterspørsel. En god måte å gjøre dette på er å øke skatte- og avgiftsnivået.
Glidende avgiftsøkninger er spesielt fine fordi de gir penger rett i kassen, er direkte etterspørselsdempende og dessuten er selvforsterkende. Økende avgifter betyr nemlig høyere prisstigning og dermed lettere argumentasjon for oppjusteringer av verdigrunnlag ved f.eks. beregning av noe som kalles inntekt på egen bolig.
Jeg har forøvrig kjøpt noen bøker, flesteparten på loppemarked, omhandlende lokalhistorie og andre tema som jeg synes er interessante. Gleden ved disse små investeringene er stor. På tross av dette må jeg innrømme at jeg ikke har noen samlet oversikt over hvor mye dette har kostet meg. Det som er klart er at pengene nok heller kunne vært satt i banken, hvor de kunne ha gitt avkastning, som jeg hadde måtte betale 28 prosent skatt på.
Det er selsomt at skatt på beregnet avkastning på bøker om lokalhistorie ikke er høyere, tatt i betraktning at det antagelig er begrenset interesse og mulighet for å flytte denne litteraturen utenlands.
De som går i tog i dag bør ha i bakhodet at økt bruk av oljepenger går på bekostning av noe. Det går på bekostning av høyere renter på studie- og boliglånet, høyere skatte- og avgiftsnivå og relativt mindre fri disponibel inntekt enn man ellers hadde hatt.
En offentlig forvaltning som mobber de minste aktørene i skolegården gjør dette på bekostning av hvordan folk selv velger å leve livene sine.
Det går også på bekostning av hva fremtidens generasjoner skal ha av valgmuligheter med hensyn til hva de vil bruke sine liv til. Alternativene utenfor offentlig sektor vil bli stadig færre.
Jeg skal ikke gå i tog 1. mai. Jeg skal jobbe. Jeg trenger pengene til neste betaling av kommende renter på boliglånet.
