Lars Helge Øverland på support-besøk i Kinango District i Kenya, med Shinichi Suzuki fra dete japanske utviklingsdirektoratet JICA og to representanter for kenyanske helsemyndigheter. (Bilde: Lars Helge Øverland)

Norsk helsesystem erobrer Afrika

Friprog fra Universitetet i Oslo brukes av 10 land i Afrika og 12 delstater i India.

Et prosjekt ved Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo, for utvikling av helseinformasjonssystemer i åpen kildekode, har blitt en de facto standard for helsesystemer i Afrika, forteller sjefsutvikler Lars Helge Øverland til digi.no.

Utviklingen skjer i regi av IFI-prosjektet Health Information Systems Programme (HISP), som også omfatter lokal opplæringsvirksomhet i applikasjonen District Health Information Software (DHIS). Øverland deltar i opplæringsvirksomheten, sist gjennom arbeidsmøter i Mombasa, Kenya, med deltakere fra helsedepartementer og frivillige organisasjoner fra elleve afrikanske land.

– Målet med HISP er å utvikle og implementere helseinformasjonssystemer på alle nivåer i helsevesenet i et land, sier Øverland. – Parallelt med dette jobber vi med kapasitetsoppbygging og opplæring. Vi jobber alltid sammen med landenes helsedepartement: Ministeriet driver prosessen, og vi bidrar med programvare, rådgivning og opplæring.

Pålitelige data er en forutsetning for et hensiktsmessig helsevesen.
Pålitelige data er en forutsetning for et hensiktsmessig helsevesen. Bilde: Lars Helge Øverland

Prosjektet henvender seg til fire typer brukere:

  1. helsearbeidere på lokale helseklinikker
  2. administrativt ansatte på distrikts- og provinsnivå med ansvar for helseinformasjon
  3. ansatte i helsedepartementet med ansvar for informasjonssystemer
  4. ansatte i nasjonale helseprogrammer rettet mot for eksempel HIV/AIDS, tuberkulose, malaria, familieplanlegging og vaksinasjon.

– HISP skal forbedre bruken av helseinformasjon i utviklingsland, med spesielt fokus på Afrika. I de fleste utviklingsland er helseinformasjons-systemet fremdeles papirbasert, noe som i praksis vil si at det ikke er brukbart og at helsedata ikke benyttes.

Systemet for innsamling og analyse av data er web-basert. Data registreres lokalt, på helseklinikker og på distriktskontorer. Opplæringen i HISP-regi vektlegger akseptabel datakvalitet og punktlig oppdatering.

Ifølge Øverland er det i hovedsak to typer data i systemet: Statistiske data og persondata. Mest mulig av de aggregerte dataene gjøres allment tilgjengelig.

– Brukere skal kunne hente ut oversikter over for eksempel antall personer på HIV-behandling, antall tilfeller av malaria og tuberkulose, antall barn vaksinert mot gullfeber eller meslinger, distribusjon av prevensjon, utbredelse og testing av kjønnssykdommer, antall fødsler, opplysninger rundt kosthold og ernæring og så videre.

Papirbasert helseinformasjon duger ikke.
Papirbasert helseinformasjon duger ikke. Bilde: Lars Helge Øverland

Registrering av persondata skal for eksempel gjøre det mulig å registrere gravide og følge dem gjennom svangerskapet.

– Man skal typisk ha medisinsk oppfølgning fire ganger i løpet av svangerskapet. Systemet holder rede på om man har fått gjennomført alle oppfølgninger, hva slags behandling som ble gjennomført samt sende påminnelser til kvinner som ikke møtte til oppfølgning. Et annet eksempel er vaksinering: Barn skal ha fire runder med vaksiner og kosttilskudd før de er ett år. Systemet følger opp på tilsvarende måte.

DHIS brukes ved denne helseklinikken i Kilindini i Kenya.
DHIS brukes ved denne helseklinikken i Kilindini i Kenya. Bilde: Lars Helge Øverland

De aggregerte dataene skal gi myndighetene anledning til å følge med i helsestellet i distrikter og provinser, og sjekke for eksempel hvorvidt vaksinasjonskampanjer og oppfølging av gravide følger opp nasjonale mål.

– Dataene er også viktige for epidemiologisk analyse av helsesituasjonen i landet. Systemet viser hvor man har utbrudd av hvilke sykdommer, hvordan det henger sammen med typografi og demografi, hvem som blir smittet og hva slags helsetilbud som finnes i ulike deler av landet.

Systemet bidrar videre til overvåking av helsetiltak, mer effektiv fordeling av ressurser, samt til planlegging og beslutningsgrunnlag lokalt og nasjonalt.

Applikasjonen er webbasert. Hvor lagres dataene?

– I enkelte land (Kenya) lagres dataene i virtuelle Linux-servere i nettskyen. I andre land driftes systemet på servere internt i helse-ministeriet. Alle de klassiske problemstillingene rundt personvern og dataintegritet i skyen gjelder også her. Det er en pågående debatt der myndighetene i ulike land har forskjellige oppfatninger.

Registrering og analyse av data kan utføres fra både pc-er og mobiltelefoner. Dataoverføring skjer gjerne over GPRS. En egen Java-klient gjør at systemet kan betjenes også fra forholdsvis enkle mobiltelefoner.

Hvordan vet systemet hvem som har rett til å se på hva?

– Det er satt opp med en vanlig løsning for brukerroller, der brukere opprettes av ministeriet og tildeles de rettigheter som er nødvendig. Brukerhåndtering er også delvis desentralisert på et vis der distriktsansatte kan opprette brukere for klinikker innenfor sitt distrikt. Vi har også brukerroller som gir tilgang til den delen av dataene som er ansett som «offentlig». Man gir selvsagt ikke tilgang til pasientdata. Derimot aggregerer vi disse dataene og gjør dem tilgjengelige som statistikk.

Bruken av åpne standarder forenkler utviklingsarbeidet for å visualisere helsedata på distriktsnivå, her fra Sierra Leone.
Bruken av åpne standarder forenkler utviklingsarbeidet for å visualisere helsedata på distriktsnivå, her fra Sierra Leone. Bilde: DHIS

Siden de første pilotene med DHIS ble gjennomført seint på 1990-tallet har applikasjonen vokst til å bli et av verdens største informasjonssystemer, ifølge Øverland. Han forklarer dette slik:

– Det er i dag implementert i ti afrikanske land på nasjonalt nivå, samt i tolv delstater i India med gjennomsnittlig 30 millioner innbyggere hver. «Nasjonalt nivå» betyr at systemet brukes i samtlige helsedistrikter, helseprovinser og i helsedepartementet.

Kenya er for eksempel delt inn i nærmere 300 helsedistrikter, og har registrert i underkant av tusen brukere i systemet.

– Hver måned samles det inn over 1 million dataverdier. Et eksempel på en dataverdi i denne sammenhengen er «5 barn gitt BCG-vaksine».

Kjernefinansiering fra Norad dekker drift og utvikling av prosjektet. En avtale med Verdens helseorganisasjon WHO om samarbeid om utvikling og implementasjon av helseinformasjonssystemer innebærer at DHIS anbefales når land henvender seg for råd. I tillegg kommer det midler fra ulikt hold til spesifikke prosjekter. I Kenya bidrar den danske utviklingshjelpen Danida samt den amerikanske utviklingshjelpen USAID. I Sierra Leone kommer støtte direkte fra WHO.

Satsingen gir ringvirkninger i form av høyning av lokal kompetanse innen IT og helse. Det samarbeides med universiteter, som University of Dar es Salaami Tanzania, og med regionale institusjoner som West African Health Organization.

– Vi starter for tiden et nettverk i det østlige Afrika med deltakere fra departementer og frivillige organisasjoner: «HISP East Africa».

Å realisere systemet i åpen kildekode har klare fordeler. Øverland forklarer at mange i Afrika har fått bistand i form av proprietære helseinformasjonssystemer.

– Det dreier seg om systemer som landene ikke har råd til å betale for eller vedlikeholde. Når en tidsbegrenset donordrevet finansiering tar slutt, er det også over og ut med systemet. Altfor mange ukoordinerte donordrevne systemer startes som piloter på distriktsnivå. Med tidsbegrenset finansiering og ingen overordnet plan for nasjonal skalering ender man opp med en haug av gjensidig ikke-kompatible systemer i liten skala. Det er umulig å vedlikeholde og videreføre over tid.

Heving av lokal kompetanse er en viktig del av prosjektet, her fra et seminar i Mombasa, Kenya, i juni.
Heving av lokal kompetanse er en viktig del av prosjektet, her fra et seminar i Mombasa, Kenya, i juni. Bilde: Lars Helge Øverland

Øverland peker på at IT-donorer, for eksempel USAID, kan mangle realitetsoppfatning om Afrika.

– De setter i gang med kompliserte systemarkitekturer som det ikke finnes kompetanse til å vedlikeholde i landene. Man glemmer å bygge lokal kompetanse, samt å tilpasse systemet til lokale forhold. I steder satser de på dyre utenlandske konsulenter som flyr inn og ut og etterlater seg systemer som ikke har lokalt eierskap.

Derfor fokuserer HISP på maksimal langsiktighet og bærekraftighet.

– Det innebærer åpen kildekode, lokal kapasitetsbygging, regionalt samarbeid og programvare tilpasset lokale forhold og infrastruktur, sier Øverland.

Til toppen