BEDRIFTSTEKNOLOGI

Norsk komitévelde følger opp Sovjet-veldet

- 40-åringene i det norske komitéveldet har ikke forstått at uten Internett er universiteter og forskere i det tidligere Sovjet helt isolert fra omverden. Forskningen dør uten kommunikasjon, mener professor og Internett-pioner Rolf Nordhagen.

Eirik Rossen
11. jan. 2000 - 14:16

- Det dreier seg ikke om bedre tilgang til kommunikasjon, men om tilgang kort og godt. For miljøene vi snakker om, universitetssentre og forskere, står Internett som eneste mulighet for kontakt, informasjon og utdanning. Det er å gi dem en anledning til å forstå hva som skjer i resten av verden, og det legger et grunnlag for lokal utvikling og demokrati. Og ikke minst, Internett gir muligheter for selv å presentere sine kunnskaper og egenart, som bygger opp selvrespekten. Dette må være verdifullt fredsarbeid hvor vi teknologer kan bidra. Tenk på hvor viktig det f.eks. er å gi studentene adgang til nettet, sier Nordhagen til digi.no.

Internett har det fortrinnet at det er langt enklere å etablere enn noen av alternativene.

- Internett via satellitt er en rimelig og enkel løsning. TV og telefon er vanskeligere. Telefon fordrer sentraler og egne linjer. Det betyr mye mer teknologi. Med Internett er det mye enklere å opprette en tjeneste.

Forutsetningen er å velge en institusjon som går inn i samarbeidet for å bringe tjenesten videre til andre, ikke for å tjene penger selv.

- Vi har sett eksempler der akademiske institusjoner ikke har opptrådt renhårig. Der vi har lyktes, er når vi har satset på universitetssentre hvor vi har fått til linjer og tjenere, poengterer Nordhagen.

"Vi" er ikke noen formell gruppe, men en betegnelse på Nordhagens omfattende kontaktnett. Professoren har arbeidet gjennom mange forskjellige fora, fra det norske utenriksdepartementet og Nordisk ministerråd til Foreningen Norge-Litauen. Han står også på for å utnytte Natos nye profil til å bringe Internett til isolerte land som Usbekistan.

- En tidlig erfaring fra dette arbeidet kom da Landsbergis var president i Litauen og trengte en forbindelse mot omverdenen som gikk direkte og ikke gjennom det daværende Sovjetsamveldet. For å kunne ringe fikk presidenten tidlig i 1991 en satellittantenne og mottaker av den norske regjering. Seinere i 1991 ble det knyttet en X.25-forbindelse til en Nord-maskin (også en gave fra Norge) i Vilnius, og derfra til Uninett.

Dette var starten på flere prosjekter rettet mot Baltikum. Disse er nå avsluttet, etter å ha gitt flere universitetssentre tilgang til Internett. Men forståelsen hos myndighetene i Norge ble det etter hvert så som så med.

- Utenriksdepartementet ga seg tidlig. Pengene skulle gå til forskning, og departementet viste til Norges forskningsråd. Men rådet var ikke særlig interessert i nettverk, og sa rett ut at nettverk ikke er forskning, forteller Nordhagen.

Den pensjonerte professoren har en forklaring på hvorfor det er lettere å få penger til ren forskning enn til infrastruktur.

- Dette er saker som avgjøres i komiteer i Forskningsrådet og i UD. I disse komiteene sitter 40 til 50 åringer som hører til generasjonen som ikke har sett lyset, altså nettet, og som mener at andre deler av organisasjonen må ta seg av nettet når de skal ta seg av den rene forskningen.

Nordhagen skulle ønske at Nordisk Ministerråd og Utenriksdepartementet var åpne for prosjekter rettet mot våre nye, om enn fjernere naboland som Hviterussland og Ukraina. Norsk innsats for utbygging av Internett til universiteter og akademier vil klart bli lagt merke til og gi prestisje og kontaktmuligheter til betydelige nasjoner.

Et annet bein Nordhagen prøver å utnytte, er Nato.

- Under den kalde krigen hadde Nato sitt "Science Program" for å knytte kontakter mellom vitenskapsfolk i Europa og USA. Etter den kalde krigen ble dette programmet snudd til å dreie seg om samarbeid mellom Nato-landene og nye partnere i øst. Begrunnelsen var nå: Fred gjennom vitenskapelig samarbeid.

En beskjeden del av dette skulle gå til nettverk og infrastruktur.

- Det ble opprettet et "Advisory Panel on Computer Networking", der jeg representerer Norge, etter anbefaling fra professor Jens Erik Fenstad. Det er min plattform for dette arbeidet. Her er det prosjekter i for eksempel Sentral Asia, Kaukasus og Ukraina.

Nordhagen mener man i vesten ikke har noen riktig følelse for hvor stort det tidligere Sovjetsamveldet var, og heller ingen idé om omfanget av vitenskapelig virksomheter og universiteter og høyskoler.

- Bare i Ukraina er det over 100 universiteter. Novosibirsk er en stor akademisk by med 14.000 forskere. Det er også en universitetsby med et prestisjetungt universitet.

Men med Sovjet-veldets fall er disse områdene blitt til fjerne planeter.

- Det vil koste 500.000 dollar å få et akademisk nettverk i en av disse "fjerne planetene". Summen omfatter satellittforbindelse, tjenere og rutere og så videre. Nato-panelet kan ikke disponere slike summer. Vi skal forsøke å sette opp et satellittprosjekt for å dekke et større område, altså flere land.

Nordhagens tanke er å engasjere sponsorer til et slikt prosjekt. Han er bekymret over at kanalene hans er for langt nede i systemet og at han ikke når fram til dem med gjennomslagskraft.

- Kompetanse er ikke mangelvare i disse landene, sier Nordhagen. - Vi har sendt folk på kurs i Kiev for å gi dem tilleggskunnskaper i å administrere rutere og nettverk. Erfaringen er at de er meget oppegående.

Det er også lokale politiske hindringer.

- Mange av disse landene har en restriktiv politikk for infrastruktur, grunnet store lån til utlandet. Det fører til en monopolistisk praksis overfor lisensiering og prising av nettverkstjenester. Vi vegrer oss mot å betale slike høye priser for å få opp en satellittforbindelse. En politisk innsats kunne gjort det enklere å få gjennomslag for en rimelig satellittforbindelse. Den norske regjeringen kunne for eksempel si: "Vi gir dere en forbindelse for å sette opp en satellitt." Internasjonale organisasjoner som Røde Kors og WHO kunne også vært frampå for å kreve rimelig Internett-tilknytning. Det hadde vært bedre for dem å samarbeide med universitetssentre enn å la seg melke av lokale televerk.

Problemet med å få gjennomslag for Internetts betydning i utviklingsarbeid har ikke bare rammet tidligere sovjetrepublikker.

- I 1994 gjorde vi et forsøk på å skaffe Internett-forbindelse til palestinske selvstyrte områder. Israelerne var for det. Vi sendte en søknad gjennom Norad og ba om to millioner kroner over en periode på to år. Men komiteene skjønte ikke poenget, vi kunne gitt undervisningen i områdene et virkelig løft som ville blitt husket, sukker Nordhagen til slutt.

Les mer om en pensjonert professor med mange jern i ilden:

Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra