Norsk olje- og kunnskapsindustri er i førersetet på praktiske løsninger av Web 3.0 og Semantisk Web.
I desember 1968 holdt Douglas Engelbart en fascinerende demonstrasjon av fremtidens databehandling. Med egen terminal, grafisk brukergrensesnitt, klikk-og-pek ved hjelp av en datamus, og med kommunikasjon over telenettet, viste han hvordan flere personer kunne arbeide sammen på samme tekstdokument samtidig, selv om de geografisk befant seg på forskjellige steder.
Douglas var forut for sin tid. Dette var ett år før de første spede med Internett startet. Det var mer enn 10 år før PC-en så dagens lys, mer enn 20 år før grafisk brukergrensesnitt og datamus ble vanlig, og World Wide Web ble skapt.
_logo.svg.png){kind=logo}
Douglas Engelbart hadde en tanke, en visjon, bak sin demonstrasjon. Den skulle vise at teknologien kunne utvide det menneskelige intellekt. Men for å oppnå det måtte teknologien og de teknologiske redskapene bli enklere i bruk.
Da jeg besøkte Engelbart i hans hjem i Palo Alto i desember 1999, spurte jeg ham om ikke hans drøm nå var gått i oppfyllelsen siden vi hadde fått brukervennlige PC-er, Windows og Internett. Svaret var kort: «Nei!»
På samme tur til USA det året, leste jeg Tim Berners-Lee: Weaving the Web, som akkurat hadde kommet ut. Hans applikasjon WWW hadde gjort Internett mer tilgjengelig og mer verdifullt. Men i boken ga han – som Douglas – uttrykk for det samme. Verdensveven har ennå ikke nådd målet: Å forlenge og utvide det menneskelige intellekt, og være i stand til å forstå den logiske sammenheng informasjonen opptrer i.
Ifølge Berners-Lee er det to forutsetninger som må oppfylles for å nå det målet:
- Det må være informasjon, og ikke bare dokumenter, som gjenfinnes fra nettet. Det betyr at «nettet» må kunne tenke selvstendig. Det må ikke bare være logisk og rasjonell, men også intuitiv og assosiativ, i sin søken etter informasjon.
- «Kommunikasjon» er nær beslektet med ordet «community», det vil si fellesskap. Effektiv samhandling forutsetter at begge parter har samme «språk» i den forstand at alle forstår den sammenheng som informasjonen formidles i. Det må gjelde maskiner som mennesker. Semantisk web kan derfor bare realiseres ved at «alle kan snakke med alle», uansett IT-systemenes oppbygning. Semantisk interoperabilitet i datasystemer kan bare oppnås gjennom et sett av felles begrepsforståelse (ontologier).
Han kaller sin fremtidsvisjon Semantisk Web, forsøkt realisert gjennom konsortiet W3C.
Etter at Berners-Lee skrev sin bok har mye skjedd. Dot-com-boblen sprakk og fremtidstroen ble svekket – en stund. Men etter hvert kom stadig flere elementer som utviklet bruken av Internett. Man begynte å snakke om Web 2.0som en kvalitativt annen utnyttelse av Internett enn i «første generasjon» Internett, også kalt Web 1.0. Forskjellen mellom de to – Web 1.0 og Web 2.0 – er gjenstand for faglig uenighet. Men det kan være liten tvil om at søkemotorer a la Google, er en av de karakteristiske forskjellene. Blogging og wikis har erstattet anvendelser som personlige hjemmesider og «content management»-systemer, som var typiske i Web 1.0. YouTube og MySpace som omdanner nettet til sosiale nettverk hvor informasjonsdeling og sosial samhandling blir det vesentlige, er eksempler på Web 2.0 anvendelser.
Men dette er fremdeles ikke noen realisering av Douglas Engelbart og Tim Berners-Lees visjon om teknologien som utvidelse av det menneskelige intellekt.
Nå har Web 3.0 kommet. Fenomenet ble omtalt i en meget sitert og debattert avisartikkel i New York Times i november i fjor av John Markoff (se referanse nedenfor), en artikkel som Nicholas Carr på sin bloggside sier er «spikeren i kisten» for Web 2.0.
Hovedinnholdet i Markoffs artikkel går på å beskrive forskjellene mellom Web 2.0 og Web 3.0. Web 2.0 blir karakterisert som det stadiet som kun utnytter «nettet» til å dele med andre applikasjoner eller dokumenter. Web 3.0 derimot legger semantisk meningsinnhold på toppen av «nettet» slik at det mer fungerer som en guide til informasjon, enn et oppslag i en katalog. I tillegg kan applikasjonene illudere menneskelig tenkning (et eksempel: datamaskiner kan forstå det samme som menneskene med samme begrep, for eksempel at en «bil» er et «kjøretøy»). Web 3.0 er derfor sammenknytning av data, mens Web 2.0 var (er) sammenknytningen av dokumenter.
Et eksempel: Når et oljeselskap skal planlegge for utbyggingen av en stor plattform, vil et relevant spørsmål være: «Hvilke flenser skal jeg bruke til plattformbein C, som har et trykk på X, og som samtidig må tåle en korrosjon på Y. Og for øvrig bør prisen ikke overstige X kroner.»
En kan ikke «google» på nettet i dag for å finne svaret på dette spørsmålet. For det første fordi det er så sammensatt, for det andre fordi en bare vil finne dokumenter og ikke en sammensetning av informasjon, og for det tredje fordi dokumentene vil være styrt av annonsørene på Googles søkemotor.
Tim Berners-Lee bruker selv eksemplet fra å markedsføre en konferanse. Ved å klikke på den lenken som beskriver programmet, vil programmet automatisk bli koblet opp til mottagerens GPS som forklarer nøyaktig hvor konferansen finner sted, hvordan en skal komme dit, hva foredragsholdernes bakgrunn er, og hvilken annen relevant informasjon som kan hentes for å beskrive/omtale temaet på konferansen. Med andre ord, den «mark-up» som er knyttet til hver enkelt hjemmeside, kan kobles opp til en rekke andre hjemmesider og databaser, ved bruk av standarder og felles, semantisk begrepsbeskrivelse.
Det øker både informasjonsmengden, men samtidig også relevansen, i den informasjonssøking man kan foreta på «nettet».
Semantisk web og Web 3.0 er ofte blitt forbundet med fremtidstenkning, uten praktisk betydning for næringslivet. Men på konferansen Semantiske dager i Stavanger i slutten av april i regi av blant annet Abelia og Oljeindustriens Landsforening, vil flere praktiske eksempler fra norsk næringsliv på bruk av semantisk teknologi bli presentert.
Computas’ AKSIO-prosjekt for bruk av IKT til integrerte operasjoner i olje- og gassutvinning, er eksempler på hvordan ledende norske bedrifter og forskningsinstitusjoner nå bygger sine prosjekter på semantisk web-teknologi. Et annet eksempel er volve.no. De skal lage et intelligent system for å detektere uønskede situasjoner i boring, delvis basert på semantisk teknologi. Et av de sentrale formålene med begge disse prosjektene er å forbedre kunnskaps- og erfaringsoverføringene i prosjekter for kontinuerlig å styrke norsk oljesektors konkurranseevne.
Norske bedrifter og flere norske norsk IT-bedrifter er derfor praktisert engasjert i utviklingen og anvendelsen av Web 3.0. Det lover godt for norsk kunnskapsindustri og norsk næringslivs konkurranseevne.
Forslag til videre lesing:
- John Markoff: Entrepreneurs See a Web Guided by Common Sense
- Nicolas Carr: Welcome Web 3.0!
- Roar Fjellheim, Computas og Tore Christiansen, Veritas: Semantikk og data – kunnskapsindustri med mening
- Mark Fawzi: Wikipedia 3.0: The End of Google?
- Wikipedia-artikkel: Semantic Web.
